tag:blogger.com,1999:blog-3783943790479802682024-03-13T04:49:51.697+01:00notisbokKristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.comBlogger204125tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-5889246488556736462013-12-02T19:13:00.001+01:002014-06-03T20:49:56.542+02:00Eit språkleg medmenneskeEg tek stadig språkhaldningane mine opp til vurdering. Dei siste vekene har eg tenkt mykje på korleis eg ytrar meg om språk i møte med andre, og eg har funne ut at eg framleis har mykje å arbeide med, mykje å tenkje gjennom. Eg ønskjer verkeleg å vere eit språkleg medmenneske, sjølv om eg ikkje alltid veit om eg er det i røynda.<br />
<br />
Men det eg heile tida prøver å unngå, er å ytre meg slik språklege maktmenneske og sjåvinistar gjer. Dei finst det dessverre alt for mange av allereie, og ein finn dei i alle leirar. Slike sjåvinistar trur så inderleg vel at deira måte å prate og skrive på, er betre enn andres. Difor bør andre bli tvungne til å skrive og prate som dei, naturleg nok. Sjølvelskarane vil visst ikkje innsjå at deira objektive sanningar berre er kva dei sjølve finn stort og gildt.<br />
<br />
Misforstå meg rett: Det er bra at folk er glad i sitt eige språk, men det må ikkje gå for langt. Det er skilnad på stoltheit og sjølvgodheit. Det er skilnad på rak rygg og nasen i vêret.<br />
<br />
Men det dei fleste gjer – når dei står der med nasen i vêret på toppen av stigespelet – er å påverke andre til å godta slike objektive påstandar om verda. I språklege samanhengar handlar det oftast om å overtyde andre om det avgrensa bruksområdet til deira måte å prate eller skrive på. Og dei som ikkje er maktmenneske, finn seg i det. Dei endrar på språket for kome oppover i systemet, og etter kvart blir mange av dei sjølve målberarar av det same synet, medvite eller umedvite.<br />
<br />
”Det var denne Bikkjebøyging i Rygg og Tanke, som altid er Trælens Merke,” som Vinje skriv i <i>Ferdaminni</i> då han får sjå helsingane til kongar og adelsmenn som bøndene har krota inn på drikkehornet frå Hol.<br />
<br />
Men at trælen er træl, kan ein ikkje gi trælen skulda for. Det er korleis andre forvaltar språkmakta dei sit med, som er årsaka til trælkinga. Ein skal ha ei ryggrad av malmen furu for å halde ryggen rak når kastevindane kjem nedover Holmenkollåsen eller ut frå vindmaskinene til Schibsted-forlaget. ”Det blæs på toppom,” som mormora mi plar seie. Difor har eg stor respekt for slike som Bjørn Bø, Even Skårberg Aarnes, Rigmor Aaserud, Nils Dalseide og mange fleire. Flinke folk med ei tydeleg røyst kan ein aldri få nok av.<br />
<br />
Det eg prøver på her, er å sirkle inn ei innstilling til språkbruk som bør vere uavhengig av særinteresser. Dei eg vil ha med på laget, er folk som ønskjer å setje mot i kvarandre til å stå med rak rygg, og lage gull av eigen malm. Eg er i hovudsak ein som vil sleppe unna språkleg einsretting når eg skriv og pratar med andre. Eg orkar ikkje å bestemme over korleis andre skal snakke eller skrive. Det må dei få bestemme sjølve.<br />
<br />
Det gjer at eg ikkje ser på meg sjølv som målmann. Eg er eit språkleg medmenneske, og at eg nyttar den målforma eg gjer, kjem rett og slett av at eg testa ut det temmeleg magre tilbodet av språkformer her til lands medan eg gjekk på vidaregåande, og at eg i ettertid fann ut at eg treivst best med den eine av dei. Og slik er det for dei fleste. Dei lærer to. Bestemmer seg for det eine. Null dramatikk.<br />
<br />
Dramatikken tek først til når folk meiner at personlege val og resultatet av demokratiske prosessar må motverkast gjennom tvang og lovbrot. Gjennom alle tider har språklege maktmenneske organisert seg gjennom borgar(skaps)vern, og det skal dei sjølvsagt få lov til, men døra inn til fellesskapen av språklege medmenneske står alltid på gløtt – om de skulle ombestemme dykk. Her finst varme og toddy, folkens! Men ingen bokbål og einsretting.<br />
<br />
Det eg ønskjer meg, er mest mogleg språkleg variasjon, både skriftleg og munnleg. Som språkleg medmenneske prøver eg å vere ein språkutvidar. Eg vil gjere språkverda romslegare, rausare, meir tolerant og gi mitt vesle bidrag til at ulike språklege uttrykk blir sett på som likeverdige. For meg handlar det om at ingen skal trenge å kjenne seg som undermenn på grunn av språksystemet sitt, noko som eigenleg burde vere ein grei affære.<br />
<br />
Slik har eg sirkla inn det språklege medmennesket, men det er berre eit framlegg. Eg vil ikkje definere noko, avgrense noko, eller stengje noko. Eg vil ikkje bestemme over språket ditt.<br />
<br />
God skriving. God prating.<br />
<br />
(Takk til A. O. Vinje, J. Hellesnes, K. Fløgstad og H. Sandøy.)Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-90651953521769163652012-12-07T14:56:00.000+01:002013-11-14T20:43:10.655+01:00«Vi var alltid på reise og kom aldri fram» <br />
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><img border="0" height="212" src="http://2.bp.blogspot.com/-qp9zwADkAPI/UMHtw5dMCAI/AAAAAAAAAW0/QxuBPHLBoNI/s320/magasin-bilete.JPG" style="margin-left: auto; margin-right: auto;" width="320" /></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Foto: Anna Rosa Strassegger</td></tr>
</tbody></table>
<div class="separator" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em; text-align: center;">
</div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<b>Denne hausten har Peter Franziskus Strassegger (28) debutert som forfattar med boka <i>Stasia</i> – ein roman om den vesle guten Armin, storesøstera Stasia og familien som reiser frå land til land og byggjer hus for andre. Familien lever som trekkfuglar, utan ein fast stad å bu. I samtale med STEMMER fortel han om skriveprosessen, barneperspektivet og den manglande kjensla av tilhøyrsle.</b><br />
<br />
Eg sit framfor Sagene kyrkje. Det er fredag, og første dag av Bokfestivalen i Oslo. Eg sit og ser bort på Gråbeinsletta – som er namnet på parken på andre sida av vegen – og på statuen der. Det er ein ung gut, Josef, av dansken Jørgen Gudmundsen-Holmgren. Han står ved enden av eit basseng, som no er tomt. Han står der mellom lindetrea, og Josef ser på meg. <br />
<br />
Eg ser for meg kva Josef kan sjå: Han kan sjå meg – eg sit på ein benk til venstre for kyrkjedøra. Han kan sjå Sagene kyrkje, som reiser seg som ei borg mot den blå himmelen. Han kan sjå ein mann som kastar ein pinne, og bikkja som spring etter. Og Josef kan sjå Peter kome gåande inn frå venstre, inn i biletet, framfor Sagene kyrkje. Peter helsar på meg, og vi forsvinn ut av biletet, inn på ein kaffistad. <br />
<br />
<b>Den lange vegen </b><br />
Der inne, når Josef ikkje ser oss lenger, bed eg Peter fortelje om prosessen fram mot debutboka. Vi sit med boka mellom oss, og Peter startar med å fortelje om den lange vegen fram til det ferdige produktet – <i>Stasia</i>, ein roman. <br />
<br />
Vegen har gått om fleire skrivekurs, først i Bergen rundt 2004, og så var det kurs i kreativ skriving i Berlin. Då losna det, og han skreiv ei kortprosasamling som Aschehoug var positive til, men som ikkje kom i mål. Han skreiv ein roman som ein del av Aschehougs forfattarskole, som heller ikkje blei noko av. Men parallelt med det siste så oppstod den historia som no har blitt <i>Stasia</i>. Det var i 2009. <br />
<br />
– Denne romanen byrja berre med ei stemme som var i ein av korttekstane som eg hadde levert inn tidlegare. Det var ei sånn liding i den stemma, og eg tenkte: Kva slags kontekst passar det inn i? Det passar ikkje inn i ei historie der det går bra, med ein stabil oppvekst i Noreg. Det var noko meir lengtande og sørgjande i den. Her må eg prøve å finne ei form og ein kontekst og ei historie til denne skjøre, litt unge guten, som er så undrande og lidande. <br />
<br />
Også har eg lenge vore interessert i omreisande folk, som det jødiske folket, romfolket og i sirkus. Og der kjem lengsla og mangelen på tilhøyrsle inn. Eg ville jo skrive ein sirkusroman, men eg brukte heller ting eg kjende litt til, nemleg å byggje hus og reise på Autobahn. Også dikta eg utifrå det. <br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<i>– Er det eitt minne du hugsar spesielt godt frå skriveperioden, der du verkeleg kjende at du hadde fått til noko? </i><br />
<br />
– Ja… Eg sat på ein busstur med sambuaren min ein gong, og eg byrja å skrive eit par formuleringar til stemma til guten i notatboka mi. Og når eg bladde tilbake etter at boka hadde kome ut, så såg eg at eit par av dei setningane var heilt like dei som står i boka. Dei hadde ikkje blitt redigert – dei kom berre sånn rett ut. Eg visste godt eg var veldig inspirert då, og eg hugsar akkurat den formuleringa, det biletet eg skreiv ned, som overlevde resten av redigeringane. Som var så fint, for det var eit rått uttrykk. <br />
<b><br />Ei historie til barnestemma </b><br />
<i>– Medan eg har lese boka, har eg tenkt at du lèt innfalla få ganske stort spelerom. Det verkar som du stadig lèt skrifta gjere nye vendingar. Er du veldig open for nye innfall når du set deg ned for å skrive, eller har du ein tanke bak når du set deg ned? </i><br />
<br />
– Eg opplever sjølv det første du seier – at det tek meg ein eller annan stad. Det har vore ein nedanfrå og opp-prosess, for det byrja med barnestemma og bileta. Og så måtte eg berre gå med det, sjå kvar det førde meg. Det er litt difor det er vanskeleg for meg å snakke om kva boka mi handlar om, for det berre starta ein stad. Og så måtte eg berre følgje kjernen og nerven. Det gjeld i skildringane, opplevingane og i relasjonane mellom karakterane. Historia har endra seg veldig mykje undervegs, og eg har ikkje tenkt på førehand at boka skulle handle om akkurat den historia, men i staden at eg skulle prøve å skrive ut noko. <br />
<br />
<i>– Ein annan ting eg har tenkt på, er at det er mykje undertekst i boka. Det er mykje som ligg attom det vi får vite noko om. Korleis har du jobba for å finne den rette balansen mellom underteksten og det vi får lese? </i><br />
<br />
– Eg har tenkt litt på kva som er underteksten, og eg trur det er mykje der, mykje ulikt. Og eg liker slike historier sjølv, der det ikkje er avgjort kva underteksten er. Eg har prøvd å ikkje leggje for mykje føringar i kva underteksten skal vere, men eg har jobba mykje med å skape situasjonar som kan tolkast. Noko ligg i at stemma og perspektivet og forståinga er hos Armin, den vesle guten som er 11-12 år gammal. Han får ikkje med seg alt som skjer i relasjonane mellom søstera og onkelen, eller mellom foreldra. Han forstår liksom ikkje heilt. Og det er vel noko av dette som skaper undertekst. <br />
<i><br /></i>
<i>– Ja, for eg synest jo du får til barneperspektivet på ein veldig truverdig og frisk måte. Har du lese noko av det Johan Borgen har skrive, til dømes? </i><br />
<br />
– Litt, ja. Nokre av novellene. <br />
<br />
<i>– Ja, for det minna meg litt om nokre av novellene hans. Kva er det som gjer at du meistrar barneperspektivet så godt? </i><br />
<br />
– Det er fint å høyre. Barneperspektivet er noko eg har jobba veldig mykje med, kanskje det eg har jobba mest med i boka – berre det å få til ei stemme som skal vere truverdig. Eg har lese andre forfattarar som har skrive frå eit barneperspektiv for å forstå kva desse får til. Arild Nyquists bok <i>Barndom</i> er jo heilt fantastisk. Elles har det vore bøker av Hertha Müller, Aglaja Veteranyi, eller til dømes Jean Cocteaus <i>De skrekkelige barna</i>. Og eg har prøvd å bruke meg sjølv òg. Gå tilbake og prøve å hugse korleis det ville ha vore dersom eg hadde vakse opp i ein slik familie som eg skildrar, gå inn i opplevinga til eit barn. Det er ein spesiell indre prosess, som handlar om å leve seg inn i det. <br />
<br />
Eg er jo heldig som har studert psykologi, så eg kan litt om utviklingspsykologi, og skjøner litt kva eit barn kan og ikkje kan i den alderen: Kor kognitivt utvikla dei er, kor mykje det emosjonelle har å seie, kor vanskeleg det er å få kontroll på blanda kjensler, som til dømes vonbrot og sorg. Det er ein god bagasje for å leve seg inn i eit barn, og prøve å få det så truverdig som mogleg. Samtidig er fantasien i barneperspektivet mykje meir laussleppt enn hos eit vakse menneske, for hendingane blir meir utydelege. <br />
<br />
Det må vere ein kombinasjon av å lese andre, lese inn i mitt eige, og ha med det faglege. Eg har prøvd å ikkje ta med det faglege så mykje, men når eg skjøner at ein 11 åring ikkje ville prata sånn eller sånn, så tek eg det ikkje med. <br />
<b><br />Kva er verkeleg? </b><br />
<i>– Det er ikkje alltid så greitt å skilje kva som er røyndom og kva som er fantasi, særleg mot slutten av boka. Veit du som forfattar kva som er kva? </i><br />
<br />
– I slutten av boka har eg skrive inn eit grep for å skape ein logisk brest, og eg håpar det skal gjere at lesaren sit att som eit spørjeteikn. Kva var verkeleg? Kva var fantasi? Og som eit teknisk grep så fungerer det slik at ingen kan vite kva som verkeleg og fantasi, men at du kan ha ei meining om når det skifter. Eg har blitt spurt om det mange gonger før av folk som har lese boka. Dei har kome til slutten og tenkt at: «Oi, dette blei heilt mindfuck». Også har dei spurt meg: «Kva er det som skjer med han? Fantaserer han berre? Eller er det verkeleg? Og har du ei meining om når og kvar det skjer?» <br />
<br />
I byrjinga av skriveprosessen hadde eg nok meir ei meining om kva som var kva, men etter kvart ville eg berre skape eit tolkingsrom som gjer at det er opp til lesaren å skape seg ei meining. Viss ikkje kunne eg like gjerne ha sagt det tydeleg: Då og då skjedde det. Men eg ser at medstudentane mine, som også er komande psykologar, les boka på ein bestemt måte. Nokre av dei tek med seg si forståing inn i kva skjer, men fordi eg har med dette grepet, så held ikkje resonnementet deira heile vegen. Resonnementet fungerer heilt til du kjem til det siste stykket, trur eg. <br />
<i><br /></i>
<i>– Ja, for Armin blandar fantasiane sine inn med røyndomen. Draumane blir på ein måte verkelege for han. Har du ein spesiell tanke bak det? </i><br />
<br />
– Ja, han veit jo ikkje alltid sjølv kva som er verkeleg og fantasi. Etter kvart blir det meir og meir utflytande. Her er eit søskenpar med ein gut som lever i ei såpass ustabil tilvere at han treng ankerfeste i livet sitt, slik at sjølvopplevinga heng saman. Foreldra gir han ikkje noko stabilitet, og så har han brukt søstera til å stadfeste kva som er sanning. «Vi er en entreprenørfamilie, vi reiser fra land til land». Det gir han ein tryggleik: Greitt, det er min identitet. Men samtidig tek han i bruk fantasien for å skape meining, for det skjer så mykje som går over hovudet på han. Og det er ikkje alt Stasia fortel han heller, for ho har sitt eige prosjekt. Ho vil kome seg laus frå familien, og då står han åleine med å prøve å gi meining til kva som skjer rundt han. Då bruker han fantasien sin for å prøve å skape meining. Han drøymer, og han har dagdraumar om korleis eit familieliv skal vere. Fantasiane hans er veldig utrerte – omtrent som på sirkus – men det er liksom hans måte å skape meining på i den rare og ustabile tilvera hans. Det er ingen vaksne som seier at slik er det. <br />
<br />
Når vi snakkar om funksjonen til fantasien, så er eg veldig oppteken av at fantasi i seg sjølv på ei side er bra, men på ei anna side skummel. Eg prøver å problematisere dette med fantasi i boka. På ei side har fantasien den funksjonen at den kan vere meiningsskapande, ved å gi ei indre oppleving av deg sjølv. Du kan teste ut ulike scenario, eller skape rom for deg sjølv. Det kan vere noko kreativt, eller noko du kan vekse på. <br />
<br />
Men å gå for langt inn i fantasien er skummelt. Då misser du kontakten med deg sjølv. Og når du ikkje har noko referansepunkt å sjekke fantasien mot, som Armin manglar, så sit du att åleine med ei forvrengd røyndomsforståing. Eg trur det skjer med han, for fantasi og røyndom må flyte saman i boka, fordi han har kome så langt i prosessen og ikkje lenger får tilbakemelding på kva som er verkeleg og sant. Derfor blir fantasien sann. Og han går litt langt i den destruktive fantasien. <br />
<b><br />Mangelen på tilhøyrsle</b> <br />
<i>– Men familien i boka har ikkje nokon fast stad å bu. «Vi var alltid på reise og kom aldri fram». Kva for kraft er det som held dei i hop? </i><br />
<br />
– Vel… Eg prøver kanskje meir å skildre oppløysinga av familien, og den makta som prøver å halde den saman. For familien held det ikkje ut, dei bryt jo saman. Det er ei makt som gjer at foreldra kan ta med borna sine, og foreldra har sine ambisjonar og eit liv dei skal leve. Men det er ein kontinuerleg ustabilitet i dei ulike relasjonane: Mellom mor og far, mellom mor og Stasia, far og Stasia. Og Armin som berre blir slengd på. <br />
<br />
Eg trur foreldra lever meir i det tilhøyrslelause og i det omflakkande livet som passar for dei. Det er eit liv for dei, men ikkje eit liv for borna. Borna vil tilbake til mormor, dei vil ha éin heim, og dei vil flytte inn i huset som foreldra byggjer. Det er ein stadig konflikt mellom at borna ønskjer å høyre til, medan dei vaksne ikkje ønskjer å slå seg ned ein stad. Og Stasia prøver å bryte ut av dette livet. Ho gjer det på sin eigen måte. <br />
<i><br /></i>
<i>– Ja… I andre intervju har du sagt at mangelen på tilhøyrsle er eit tema i boka, men kva er det som har gjort at du ville utforske akkurat det temaet? </i><br />
<br />
– Det har med min eigen oppvekst å gjere. Eg har vakse opp i både Noreg og Austerrike, og flytt litt fram og tilbake mellom stadene, så eg har hatt kjensla av at du høyrer ikkje til éin stad. Du høyrer til to stader. Går det an? Den kulturelle norma seier: «Nei, du kan berre ha éin heim, éin bustad». Så i Austerrike blei eg kalla utlending fordi eg var nordmann, og når eg kom til Noreg, blei eg kalla utlending fordi eg kom frå Austerrike. Eg føler at eg høyrer heime begge plassane, men å seie det blir ikkje alltid akseptert. «Nei, du kom hit. Du er utlending». <br />
<br />
Så den kulturelle identiteten er noko som har oppteke meg veldig lenge, men eg har opplevd det på ein heilt annan måte enn borna i historia. I boka handlar det om noko heilt anna, der handlar det om noko som går meir på liv og død. Dei flakkar om frå land til land, og det er skjebnesvangert for dei. <br />
<br />
Men eg kjenner att den manglande kjensla av tilhøyrsle, og det har vore ei drivkraft for å skrive denne boka. Mange av bileta i boka handlar om å reise, for eksempel på Autobahn – fram og tilbake mellom stader. Og barnestemma kom frå det klagande, sørgjande og vemodige hos dei omreisande folkeslaga. Det er sigøynarmusikken med klagande tonar, eller dei jødiske sørgjesongane. Det er noko der som har inspirert meg veldig mykje, også er det sett på spissen med denne spesifikke historia. <br />
<i><br /></i>
<i>– Ja, for det er ei ganske mørk bok til tider. Men heldigvis finst det ein varme der, særleg mellom Stasia og Armin. Eg oppfatta søskenkjærleiken som den sterkaste kjærleiken i boka. Kva for tankar har du kring søskenkjærleiken? </i><br />
<br />
– Ja, det var fint sagt. Eg trur det er heilt rett at den sterkaste kjærleiken er samhøyrsla mellom Armin og Stasia. Stasia er så viktig for Armin, og til ein viss grad er han veldig viktig for henne òg. Det er ein symbiotisk kjærleik, og sånn sett er den jo litt spesiell. Ein er saman på godt og vondt, anten ein vil det eller ikkje, så er ein bundne saman som søsken. Ein har jo opplevd mange av dei same tinga, og det skaper eit sånt symbiotisk samhald. <br />
<br />
Når Armin misser Stasia, så misser han mykje av seg sjølv, for det blir eit enormt tomrom der. Det er litt som med skyene på omslaget. Dei lyse skyene synest eg det er veldig flott at designaren fekk med. For det er, som du seier, ei mørk historie. Det er dei mørke skuggane her, så er det noko her oppe på himmelen, og det er kanskje søskenkjærleiken som er det lyset.<br />
<br />
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="http://www.bjone.net/wp-content/uploads/2012/06/Strassegger_Stasia1.jpg" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="320" src="http://www.bjone.net/wp-content/uploads/2012/06/Strassegger_Stasia1.jpg" width="204" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Omslaget på romanen</td></tr>
</tbody></table>
<i>– Nokre ting i boka peikar mot at eit klassisk kjønnsrollemønster skal haldast ved like i familien. «Far sier jeg må kunne ting som Stasia ikke klarer, for jeg er gutt, jeg må kunne slikt. Jeg må lære meg å slåss, mener han». Men det verkar ikkje som om Armin klarer å rette seg heilt etter det. Spesielt når han står ved urinalet og skal vere som faren, men så får han ikkje ut ein drope. Er det hemmande å gi føringar om korleis du skal vere som mann? </i><br />
<br />
– Ja, det er nok det. Gutar har lært seg at jenter kan vere grenseoverskridande til det maskuline, men det blir ikkje godteke at gutar er overskridande til det feminine, spesielt ikkje av fedrane. Det er faren som vil at guten skal bli gut, men heile familien tek det litt til seg. <br />
<br />
Eg har ikkje ein stor agenda med det, men eg ville ha det med fordi det handlar om kven Armin er. Han er ganske androgyn, og på starten fekk eg tilbakemelding der nokre lurde på om han var gut eller jente. Og han er androgyn, han er begge delar, men det er fordi han høyrer så mykje til hos Stasia, og fordi ho er ein rollemodell. Derfor kler han seg ut som jente og prøver å vere som henne. Han passar jo ikkje inn i ei klassisk kjønnsrolle, og eg synest det bør vere greitt, og det gjeld ikkje berre Armin. <br />
<br />
Eg har jo vakse opp med tre søstrer, og eg leikte jo mykje med dei, slike jenteleikar, men eg føler ikkje at eg har teke skade av det. Og eg er veldig glad for at foreldra mine aksepterte det. Det synest eg er sånn det skal vere. <br />
<br />
<b>Å vere Armin </b><br />
<i>– No har vi prata om mykje ulikt, men kva er hovudintensjonen med boka? </i><br />
<br />
– Det er nok å skildre korleis er det å vere denne guten – Armin. Det handlar om barneperspektivet, men det handlar òg om tilhøyrsla. Det er det eine, og det andre er det mørke i boka. Eit tema som har vore viktig, er det uhyggjelege. Das Unheimliche, som Freud ville sagt. Noko er heimleg, og noko er familiært. Det er familien som reiser, standardfamilien med mor, far og to born, men samtidig er det noko uhyggjeleg i det, og det ligg i underteksten. Kva er det eigentleg, dette her?<br />
<br />
(Dette er ein utvida versjon av eit intervju publisert i STEMMER 2/2012)
<br />
<br />
Sjå <a href="http://www.stemmer.no/">www.stemmer.no</a> for å bli abonnent.Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-78473515683417681632011-05-03T21:56:00.005+02:002011-11-25T21:29:09.811+01:00OversynEg tenkte eg fekk ordne ei liste over det eg har skrive og fått publisert andre stader enn her på bloggen, om nokre av dykk er interesserte. Det kjem oppdateringar etter kvart.<br />
<br />
<b>Tekstar som finst andre stader:</b><br />
<br />
- «<a href="http://web2.gyldendal.no/vinduet2/tekst.asp?id=473">I morgonsol</a>» (novelle)<br />
I <i>Vinduet</i> - nr. 1 / 2007.<br />
<br />
- «<a href="http://www.filologen.no/www/wp-content/uploads/innmat-online.pdf">Kva eg snakkar om når eg snakkar om gåing</a>» (kortprosa)<br />
I <i>Filologen</i> - nr. 3 / 2010.<br />
<br />
- «<a href="http://universitas.no/leserbrev/55767/smio-til-meir-skade-enn-gagn">SmiO, til meir skade enn gagn</a>» (lesarbrev)<br />
I <i>Universitas</i> - nr. 4 / 2011.<br />
<br />
- «Togminne frå sommaren 2010» (reiseskildring)<br />
I <i>Mål og Makt</i> - nr. 1 / 2011 (nr. 148).<br />
<br />
- «Frå eit folkehav med litterære dønningar» (essay) <br />
I <i>STEMMER</i> - nr. 1 / 2011 <br />
<br />
- «<a href="http://www.filologen.no/www/wp-content/uploads/filologen0311_spor.pdf">Spora på Verdsveven</a>» (tre refleksjonar)<br />
I Filologen - nr. 3 / 2011<br />
<br />
- «Bureisaren og vagabonden» (intervju) <br />
I <i>STEMMER</i> - nr. 2 / 2011<br />
<br />
Det kjem fleire tekstar i magasinet STEMMER - bli abonnent eller sjå kvar det er til sals <a href="http://www.stemmer.no/abonement.htm">her</a>.Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-36050845663823011662011-04-25T18:18:00.001+02:002011-04-25T18:20:37.036+02:00Sidan sistE-post, kl. 00:08, 23.04.2011, ein kommentar frå <a href="http://oldemor.blogspot.com/">mor</a>:<br />
<blockquote>«Nå som frøken Voe har annonsert sin gjenoppstandelse tar man seg den frihet å håpe på sommerfugleffekten.» </blockquote><div style="text-align: center;">*<br />
<br />
Tja, eg kan kome med nokre av høgdepunkta sidan sist:<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="http://1.bp.blogspot.com/-pglz2643tNQ/TbWVQUIHHqI/AAAAAAAAAPs/E6gb0aFW2J0/s1600/skitur.jpg" imageanchor="1"><img border="0" height="320" i8="true" src="http://1.bp.blogspot.com/-pglz2643tNQ/TbWVQUIHHqI/AAAAAAAAAPs/E6gb0aFW2J0/s320/skitur.jpg" width="240" /></a></div><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">#1 - Eg har gått fleire skiturar, mellom anna forbi dette skiltet.</div><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><br />
</div><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="http://2.bp.blogspot.com/-bWU6I0vvgX4/TbWVTCEdxzI/AAAAAAAAAPw/-RjfhyNIcVs/s1600/PC150001.JPG" imageanchor="1"><img border="0" height="240" i8="true" src="http://2.bp.blogspot.com/-bWU6I0vvgX4/TbWVTCEdxzI/AAAAAAAAAPw/-RjfhyNIcVs/s320/PC150001.JPG" width="320" /></a></div><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">#2 - Vi har hatt tapas-kveld på Institusjonen</div><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><br />
</div><a href="http://3.bp.blogspot.com/-8RFq_PeTx20/TbWVhT-_koI/AAAAAAAAAP0/vjb9iqykKu8/s1600/P4030010.JPG" imageanchor="1"><img border="0" height="240" i8="true" src="http://3.bp.blogspot.com/-8RFq_PeTx20/TbWVhT-_koI/AAAAAAAAAP0/vjb9iqykKu8/s320/P4030010.JPG" width="320" /></a><br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">#3 - Eg har gått i fotefara til Terje Tørrisplass.</div> <br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="http://2.bp.blogspot.com/-K_3ery-Vk8c/TbWZHqEs4VI/AAAAAAAAAP4/NKDTDTGpYTc/s1600/stuss.jpg" imageanchor="1"><img border="0" height="320" i8="true" src="http://2.bp.blogspot.com/-K_3ery-Vk8c/TbWZHqEs4VI/AAAAAAAAAP4/NKDTDTGpYTc/s320/stuss.jpg" width="240" /></a></div>#4 - Eg har testa ut hermetiserte pærer og kremfløyte. <br />
<br />
Elles har det ikkje skjedd så mykje.</div>Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-61930368136674861732011-01-03T23:51:00.001+01:002011-01-03T23:55:49.727+01:00Mitt 200. innleggDet får vere nok.<br />
<br />
Eg hoppar etter Voe, hoppar av lasset. Eg prata om det i fjor <a href="http://notisbok.blogspot.com/2010/01/stopp-eller-veien-videre.html">også</a>, eg veit det, men eg meiner det no. Eg må halde attende for å ikkje gå på ein smell. Det er best slik.<br />
<br />
Men eg skal vere med i redaksjonsrådet til bladet <a href="http://www.stemmer.no/">STEMMER</a> no, så de får bli abonnentar der. Og eg har andre tekstar som kanskje kjem på prent andre stader. Det vil kome meir, men ikkje her. <br />
<br />
Hei & hå.Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-59643668331636897252010-12-31T15:12:00.000+01:002010-12-31T15:12:28.127+01:00Takk for i år<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="http://3.bp.blogspot.com/_eB3jrblg2mA/TR3kqViB6JI/AAAAAAAAAPg/biwzm5A9K9o/s1600/Bilder+merket+med+stjerne.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="200" n4="true" src="http://3.bp.blogspot.com/_eB3jrblg2mA/TR3kqViB6JI/AAAAAAAAAPg/biwzm5A9K9o/s320/Bilder+merket+med+stjerne.jpg" width="320" /></a></div>Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-49140955261600605732010-12-30T21:53:00.000+01:002014-06-03T20:52:43.573+02:00Framtida bakEg spør deg om planane dine. Du svarer at du skal drikke opp ølen, kanskje danse litt, finne ein ny øl. Eg seier at det var ein god plan. Skål, seier eg. Vi skålar. Du startar på ei historie frå då du var i New York, men eg ser over skuldra di, heilt bort til døra. Høyr, skal eg seie. Høyr på dette: Eg kan skrive fem «eg veit»-setningar om fortida di. Det er nok. Sei meg heller noko om framtida di, det som enno ikkje er, det som kanskje kan bli, slik som oss. <br />
<br />
Men eg kjem ikkje til å seie det. Eg kjem til å gripe etter ein metafor. Du kjem til å gripe etter handa mi. Vi kjem til å køyre i kvar vår drosje, og du kjem til å vakne opp i morgon og lure på kven som eigenleg trekte seg unna. Det er framtida. Men det veit du ikkje når eg lener meg fram og seier at eg må ha meir drikke og spør om eg skal ta med til deg òg.Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-77100537981328523532010-12-30T01:40:00.005+01:002011-08-10T21:48:44.899+02:00Etter nok eit juleselskapEtter nok eit juleselskap hengjer eg den blå skjorta på ein knagg, dressbuksa på buksehengjaren. Eg tek på meg bestefars gamle joggebukse, og eg kjenner meg tom. Det har vore nok eit juleselskap, med nok ein julemiddag, nok ein juledessert, nok eit julekakefat, og nok ein runde med juleprat. Det var ikkje noko å utsetje på laget, det var ikkje det, men eg mista interessa der ein stad. Eg veit ikkje kva det kom av, men plutseleg kjende eg meg tom. Eg hadde mista julegneisten, sjølvaste julegneisten.Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-23236408558655811432010-12-28T01:12:00.004+01:002010-12-28T01:18:29.060+01:00Ikkje sjå bakoverDet er mykje ein burde gløyme. Her eg sit no, på barndomsrommet mitt, er det att alt for mange ting som gjer at eg kjem i hug slikt. Det same skjer når eg tittar på gamle tekstfiler og bilete som ligg att på datamaskinen, slik eg har gjort dei siste kveldane. Det er heilt utruleg at ein tek vare på slikt. Det får meg til å hugse vonbrot og vonløyse som om det var i går, men endå så lèt eg det vere. Ein burde ha pakka det ned for lengst og flytta det opp på loftet. Barndomsrommet burde gjerast om til eit upersonleg salsobjekt med kvite vegger og smarte løysingar så fort ein har flytta heimanfrå. Nostalgi gjer seg best i pappaskar som aldri blir opna.<br />
<br />
Men viktigast av alt er å ikkje ta vare på gamle bilete, for plutseleg kjenner ein at hjartet framleis slår.Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-87302574165675715932010-12-27T01:04:00.002+01:002010-12-27T22:47:22.379+01:00Beint framDen siste tida har eg blitt meir og meir trygg på kva eg står for. Eg har gått heilt inn for nynorsken som eit bruksspråk når eg skal vere student eller skribent, og det er ein heilskapleg tanke bak det eg driv med, ikkje berre medkjensle og eit verkemiddel, slik eg såg på det før. Men samtidig som eg får det til å henge meir i hop for meg sjølv, så grunngir eg det mindre og mindre til andre, for det er alltid noko unnvikande med det å kome med ei grunngjeving for dei vala som ikkje er innanfor norma. Eg har det på same måten med kvifor eg ikkje drikk alkohol. Det gir meir og meir meining for meg at eg framleis held meg til eplemosten, men eg har mindre og mindre lyst til å greie ut om det. Eg ser at det handlar om kven eg faktisk er som person, og det er ikkje noko eg vil opne opp for alle. Eg vil ha det for meg sjølv, vite det for meg sjølv, og eg vil berre vere ein god representant.Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-54319255146856710682010-12-26T00:50:00.001+01:002010-12-30T21:54:35.789+01:00TakksamDei dagane som ligg føre meg no, er av det beste slaget. Eg har ikkje lova meg bort til nokon, og det er ingen som ventar på noko eg må gjere. Det er mogleg å halde kjeft utan å få dårleg samvit. Eg treng ikkje sjekke e-posten, eg kan la mobilen liggje heile dagen. Det vil ikkje vare lenge, men i eit par juledagar er verda så grei.Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-80149466446072232632010-12-24T23:50:00.000+01:002010-12-24T23:50:58.204+01:00VottarEg fekk vottar i julegåve av syster mi, vottar ho har strikka sjølv, og eg sit her og er imponert. Tenk å ha ei slik syster. Dei har fint mønster, i grått og kvitt. Varme er dei òg. Tenk å få heimestrikka vottar. I morgon skal eg ut og prøve dei ut.Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-25217790658153925092010-12-23T23:48:00.000+01:002010-12-23T23:48:59.897+01:00Berre kjærleikDet er kjærleiken vi vil ha. Heile tida er det kjærleiken vi ventar på. Men kjærleiken er der heile tida. <em>Da ist trotzdem irgendjemand, immer irgendjemand, der dich liebt.</em><br />
<br />
Med dei beste ønska om ei gledeleg jul.Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-62626688992648010182010-12-23T00:52:00.004+01:002010-12-23T00:59:01.377+01:00EldhugDet blei ikkje nokon skitur i dag, slik vi hadde prata om. Det var for kaldt, fann vi ut. Men eg måtte ut seinare på dagen for å levere ei gåve, og medan eg venta på bussar og baner som ikkje kom, fekk eg god tid til å gå att og fram i snøvêret. Eg gjekk att og fram for å halde lekamen varm, men eg prøvde òg å halde hugen varm, og då prøvde eg å kome på varmande uttrykk. Etter ei stund med vendingar som «brenne ned, brenne opp, brenne som ei lunte, tampen brenn, brenne i begge endar, brenne for noko, brenne inne med noko, brenne alle bruer», blei eldhugen kveikt.Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-40493583948764494252010-12-22T01:18:00.002+01:002010-12-22T11:40:43.786+01:00Som alltidVi sat rundt eit bord og prata i kveld, det som ein gong var eit band. Dei andre tok nokre øl, og eg sat der med eplemosten min, og eg tenkte på alle dei gongene vi skal sitje slik, på ein eller annan utestad / restaurant / kafé og prate om straumprisar / telefonabonnement / skiløparar. Og om nokre år kjem vi til å prate om endå meir vaksne ting, som barnehageplass / boligmarknaden / fortida, i tillegg til straumprisar / telefonabonnement / skiløparar. <br />
<br />
Men eigentleg er vi dei same som vi alltid var.Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-63336763709231823902010-12-20T23:28:00.000+01:002010-12-20T23:28:35.777+01:00Ro nedI dag køyrde eg t-bane saman med Seasick Steve. Han sat på eit sete framom meg, og han var full og langt ifrå sympatisk, og det var midt på dagen. Han spurde jentene som sat der om han kunne få høyre på musikken dei hadde på øyra, men dei ville ikkje. Dei snudde seg vekk. Og han tok opp ei flaske frå lomma og drakk meir. Eg trur ikkje dei visste kven han var. <br />
<br />
Eg fekk lyst til å seie: «Take it easy, Steve.» Sjølvsagt skulle eg ha gjort det, men sjølvsagt gjorde eg det ikkje. Eg heldt kjeft og gjekk av på min stasjon.<br />
<br />
Men eg spelte <a href="http://open.spotify.com/track/7HdB8vVMGSiAJFjwoh7pcD">musikken hans</a> då eg kom heim.Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-87279045836653461912010-12-19T23:55:00.000+01:002010-12-19T23:55:10.156+01:00InkjeEg har prøvd meg som kvardagsbloggar i det siste. Eg ville kjenne på korleis det var, sjå kva eg kom opp med. Eigentleg har det vore eit vellykka prosjekt så langt, men så fort eg berre skriv drit, så kjem eg til å slutte. Men inntil eg berre skriv drit, så skal eg skrive & skrive.<br />
<br />
Det mest spanande er eigentleg kva ein kan skrive om når ein ikkje har noko å skrive om. Kva finst i nullpunkta? Kva finst der det berre er stillstand, rastløyse, a big black nothing? Eg må berre bli ferdig med julegåvene, så skal eg finne det ut.Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-40883420463559124782010-12-17T00:11:00.000+01:002010-12-17T00:11:43.399+01:00KleinEg har lyst til å skrive ei masteroppgåve om eitt einaste ord. Heile oppgåva skal kun handle om det eine ordet. Spørsmålet er berre kva for slags ord som kan gi nok stoff til så mange sider. No for tida har eg lyst til å skrive om ordet «klein», men eg veit ikkje om det held. Tenk om det går. Det hadde vore noko.Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-35674729125578857442010-12-16T02:08:00.006+01:002010-12-16T12:11:13.452+01:00Ut i periferienNo sklir det ut her. Eg er på veg ut i periferien. Det er mykje eg burde gjere, men eg har god tid, så då må eg ikkje gjere det likevel. Eg kan sitje lenge oppe utan at det gjer noko, så då sit eg lenge oppe. Eg er i limbo mellom kvardag og ferie, men aller helst vil eg setje ein strek, kanskje to, hente skia mine og stikke av frå alt.Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-24717280071474250562010-12-15T01:26:00.002+01:002010-12-15T01:30:52.952+01:00I driftEg skal leggje inn årene. Eg skal løfte dei opp frå vatnet, få dei inn over ripa, sjå på dropane renne langs treverket. Så skal eg leggje meg i botnen av båten, og der skal eg bli liggjande. Eg skal liggje langflat med vatnet under meg, heilt i ro. Der skal eg liggje til eg støyter mot land.Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-57172068762567038932010-12-14T01:13:00.005+01:002010-12-15T01:34:45.472+01:00YihaI heile dag har eg gått rundt min eigen akse og prøvd å hugse om eg har gløymt noko. Eg har høyrt på Majorstuen, vaska klede og funne fram adressar til dei julekorta eg tenkte å skrive. Alt mogleg for å koble av. <br />
<br />
Men så har eg vore styrmann for Lucia-konserten til korpset eg speler i, og det gjekk som det skulle. Det flaut godt, det lét godt. Eg trudde det kom til å gå greitt, men det gjekk betre enn venta, og eg kan sove godt i natt. Eg har fått skryt, og eg såg at mor mi var stolt. Eg såg det i auga hennar. Det kan ein leve lenge på.<br />
<br />
Det er ikkje kvar dag eg kan seie det, men i dag er eg nøgd med meg sjølv. I dag har eg fått det til. I dag har eg vore god.<br />
<br />
Då må vi feire med <a href="http://open.spotify.com/track/45shwqtWjICjZmL26TQpsj">meir Majorstuen</a>.Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-89984521647457086982010-12-13T00:18:00.008+01:002011-04-25T15:31:04.868+02:00Trist / VakkertEg kom til å tenkje på noko som hende for eit par veker sidan. Eg har ikkje fortalt det til nokon enno, for eigentleg er det mest trist, men kanskje litt vakkert. Dette blir første gong eg fortel det:<br />
<br />
Det var ein fredag. Klokka var kanskje tre, kanskje fire. Eg hadde vore og sjekka ein postboks på Torshov, og eg rakk akkurat å springe inn på trikken som skulle opp til Storo. Eg kom inn bakarst, og eg stod litt og fekk att pusten. Eg lurde på om eg skulle setje meg, for det var ledig ved sida av ei jente som sat ved vindauget med ein kaffikopp frå Narvesen eller 7-Eleven, men eg stoppa opp, for det var noko med ho. Ho var fin, det såg eg frå der eg stod, men det var noko meir, og eg skjønte det etter kvart. Eg hadde vore forelska i ho ein gong, ein av dei gongene det faktisk betydde noko. Og eg blei ståande. Eg kunne ha spurt om det var ledig, men eg blei ståande. Eg kunne ha takka for sist og meint noko med det, men eg blei ståande heilt opp til Storo. Og medan eg stod der, så tenkte eg at dette er trist, men vakkert. Trist fordi eg ikkje tør. Vakkert fordi eg ikkje vil øydeleggje noko. Og då ho skulle av, så gjekk ho framover. Ho kunne gått bakover og sett meg, men ho gjekk framover, og eg venta akkurat lenge nok før eg gjekk ut, og ho såg meg ikkje. Eg gjekk bak ho, og eg tenkte at ho gjekk så fint, det var noko med korleis ho gjekk. Men eg ville at ho skulle stoppe opp, snu seg, knyte skolissa, ikkje la meg kome unna med det dette, men det gjorde eg. Ho gjekk til høgre, og eg skulle til venstre, og ho såg meg ikkje. Det var mest trist, men ho var vakker.Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-57402677932634922862010-12-11T23:34:00.002+01:002010-12-11T23:36:50.824+01:00FjernsynEg drog heim til mor og far i dag. Eg låg på sofaen i eit par timar og såg på fjernsyn, og slikt plar eg ikkje gjere. Det er ikkje heilt min type aktivitet, men det gjorde ikkje noko frå eller til. Eg trur eg er den same som før. Det var ikkje noko på fjernsynet som endra livet mitt i dag.Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-90292364319131239072010-12-11T01:21:00.004+01:002010-12-11T02:06:29.985+01:00Berre jordI dag sat eg på litt på Matematisk bibliotek. Eg las i ei bok, og då eg skulle til å gå, så spurde han som sat ved sida av meg: «Trur du på Gud?» Heilt ut av inkje. Eg drog litt på det, men så sa eg som sant er (om det er mogleg at noko kan vere sant): «Nei, eg gjer ikkje det.» Men det var visst ikkje det rette svaret. Eg burde visst tru, og han hadde mykje på hjartet om kvifor. Han fortalde at nesten alt i Koranen var bevist, at Allah var ein stor matematiker, og etter kvart handla det om himmel og helvete. Eg var høfleg til det siste, men så måtte eg gå.<br />
<br />
Då sa eg: «Eg vil helst berre bli til jord når eg døyr. Ikkje noko anna. Berre jord.» Men det var visst ikkje noko alternativ.<br />
<br />
Så song eg på <a href="http://open.spotify.com/track/64RV9cOe9E0dlwLSS7jdmD">denne</a> resten av dagen.Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-378394379047980268.post-5677147943495670762010-12-09T23:50:00.001+01:002010-12-13T00:38:10.484+01:00Eit spelOg eg spør: Er alt vonlaust all mi tid?<br />
<br />
Livet er som monopol. Rykk attende til start. Alle husa og hotella brenn. Og du blir aldri ferdig. Du kan ikkje gi deg. Du må halde fram med å spele. Eit evigvarande monopol utan å kome i mål. <br />
<br />
Livet er som Ludo. Du kjem deg aldri ut av startblokka. Du kastar og kastar, men får aldri seks. Mensch ärgere dich nicht, men det er det du gjer. Du kjem deg aldri i mål.Kristian Lødemelhttp://www.blogger.com/profile/11444701701209236169noreply@blogger.com0