34 minutter ut i L'Homme du Train

En mann kommer av toget i en fransk småby. Han er bankraner og skal utføre en siste jobb, men hotellet er stengt, og han treffer en pratsom, pensjonert poesilærer som sørger for husly. Etter hvert som dagene går, blir de mer og mer like hverandre. Bankraneren ønsker seg trygghet og begynner å gå med tøfler og røyke pipe. Den gamle mannen ønsker seg spenning og tar på seg skinnjakke og får skyte med revolver. Begge ønsker å leve mer som den andre.

Etter 34 minutter: Bankraneren tapper i badekaret og ser på hylla under speilet. Den gamle mannen sitter i rommet ved siden av og skriver.

Bankraneren: Hvorfor har du to kammer og to tannbørster?
Den gamle mannen: Det er to slags menn. Sånne som sier: «Jeg må kjøpe en ny tannbørste, jeg har mistet min.» De er eventyrere. Og de som har en ekstra tannbørste.
Bankraneren: Hva er de?
Den gamle mannen: På sitt beste er de framsynte.
Bankraneren: Har du to av alt?
Den gamle mannen: [smiler] Nei, tre!

Den scenen er så god, sammen med mange andre treffende replikker. Både poesilæreren og bankraneren har mye for seg, og det er et sjarmerende møte. I tillegg liker jeg så godt det gamle huset til poesilæreren, med alle bordlampene og hyller fulle av slitte bokrygger. På slutten er det litt spenning, men for meg handler filmen mest om selve møtet. Sånn er det kanskje ellers også. Man blir likere dem man liker. I større eller mindre grad, mer eller mindre bevisst.