Slik er det

Egentlig skulle jeg vært med litteraturfaget til Stockholm denne helgen. Egentlig skulle jeg sett Strindbergs bolig, Gamla stan, Stockholm storkyrka, Hantverkarna av Line Knutzon, Moderna museet. Men det kolliderte med korps-NM. Slik er det. Og jeg er en trofast korpsmusikant.

Så jeg tar tog oppover til Trondheim, leser i 50/50 og hører på Bob Dylan. Det er togmusikken sin, det. All Is Good. Inntil videre. Jeg sjekker inn på hotellrommet, og der har de bølgende lys i tre farger over senga. Jeg lurer på når slikt var moderne. Vi øver i en gymsal, på harde stoler, og korpsfølelsen er på plass. Det er god stemning. Dette skal gå bra.

Romkameraten min får en melding fra en felles bekjent som er på turen med litteraturfaget. I Stockholm har de hatt en soldag. I Trondheim regner det.

Stockholm: 1 – Trondheim: 0.

Jeg får vite resultatet. Vi tapte. Nummer 16 av 16. Direkte nedrykk. Korps er blodig alvor. Slik er det. Jeg sitter på rom 349 sammen med resten av korpset, og jeg skjønner ikke så mye, og jeg lurer på om dette er dagen jeg skal begynne å drikke. Men nei. Jeg går ut til festen og ser om jeg finner noen som er i godt humør.

Selvmål. Stockholm: 2 – Trondheim: 0.

Sengegavl by night.

Jeg tar tog nedover til Oslo, leser i 50/50 og hører på Bob Dylan. They say the darkest hour is right before the dawn. Det er alltid et spørsmål om hvordan man takler motgang. Idrettsutøverne nullstiller seg. Jeg skjønner ikke hvorfor de må helt tilbake til null. Det er da alltid noe positivt å ta med seg. Det gjelder bare å akseptere situasjonen. Slik er det. Også bretter vi opp ermene og går videre.