Hva skal man gjøre hvis elevene ikke leverer en oppgave i tide?
Si at man er veldig, veldig skuffet (dypt & inderlig) for så å lese Amalie Skram for dem med monoton stemme resten av timen (så de forstår alvoret og at dette ikke bør gjenta seg).
Såvidt jeg har forstått er det vel omtrent det eneste man kan gjøre, så da får jeg håpe at det fungerer.
fredag 21. august 2009
onsdag 19. august 2009
Heilt øvst
Mormora mi fann fram eit bilete av bestefar. Kan du sjå han?
Høgt oppe.
Litt nærmare.
Der, ja.
Sitat mormor: «Nei, han va nå itte skuggræidd»
mandag 17. august 2009
Fra snekker til norsklærer
Hva skal du bli når du blir stor, da?
Det fantes en tid da verden var enkel. Da var barnehagen endeløs, gleden var en sandkasse med spade og bil, og det fantes bare to ting man kunne bli når man ble stor: snekker eller brannmann. Jeg skulle bli snekker. Men brannmann Sam var kjekk og stram, så det var ikke bare-bare å velge. For jentene var det derimot enkelt, for de kunne bare bli prinsesser.
Senere fant man ut at det var flere yrker å velge blant, og da ble det populært å bli ting med lange navn. Tannpastahettepåskruer var et hett yrkesvalg inntil man innså at det kanskje ikke ville være så morsomt. Da gikk man over til å ville bli oppfinner. Det var mye bedre å finne opp en maskin som gjorde jobben for deg, for da kunne man si at man var tannpastahettepåskruingsmaskinoppfinner, og det var et enda lengre ord.
Mens andre så peilet seg inn på å bli fotballstjerner i løpet av femteklasse (seff på ManU), ble jeg gudfryktig og fikk det for meg at jeg skulle bli prest. Jeg er usikker på hvor den ideen kom ifra, men jeg ba i hvert fall flittig kveldsbønn gjemt under dyna. Men nå er det nå en gang slik at hvis du ser ut som en kanin, med tenna på tørk, blir du mobbet uansett hvor mange ganger du ber Fader Vår hver kveld. Etter hvert fikk jeg meg regulering, og jeg sluttet å tro på Gud. Da måtte jeg finne meg noe annet å satse på.
Ettersom barn er søte når de er små, tenkte jeg at jeg kunne bli barnehageonkel. Det måtte da være koselig, tenkte jeg, og jeg var den eneste gutten som prøvde ut det yrket under arbeidsuka på ungdomsskolen. Bortsett fra å gjenoppdage at gleden fortsatt var en sandkasse med spade og bil, fant jeg ut at barnehageansatte egentlig bare skulle sitte å småprate med de andre barnehageansatte og rope høyt og irettesettende når de små barna gjorde noe de ikke burde. Jeg trengte noe mer utfordrende enn det.
Dermed vurderte jeg læreryrket, men etter en ærlig og grundig tilbakemelding av det første jeg skrev i norsk på videregående, innså jeg at jeg måtte få til noe bedre før det kunne være aktuelt. Min norsklærer leste senere opp en oppgave som hadde fått en sjuer, og jeg tenkte at hvis jeg får en sjuer, så blir jeg norsklærer. Nå fikk jeg ingen sjuer, men jeg ble en god skribent, og jeg fikk en novelle antatt i andreklasse, og det burde vel være bra nok til å forsvare yrkesvalget, tenkte jeg. Dessuten er det så mye spennende som ligger i norskfaget og læreryrket. Dermed er det den veien jeg har valgt.
Så mens andre vil bli samfunnsviter eller bedreviter, bakmann eller bankmann, agronom eller idiom, vil jeg bli norsklærer med rutete skjorter, kaffekopp og dårlige ordspill. Det tror jeg blir veldig bra.
Det fantes en tid da verden var enkel. Da var barnehagen endeløs, gleden var en sandkasse med spade og bil, og det fantes bare to ting man kunne bli når man ble stor: snekker eller brannmann. Jeg skulle bli snekker. Men brannmann Sam var kjekk og stram, så det var ikke bare-bare å velge. For jentene var det derimot enkelt, for de kunne bare bli prinsesser.
Senere fant man ut at det var flere yrker å velge blant, og da ble det populært å bli ting med lange navn. Tannpastahettepåskruer var et hett yrkesvalg inntil man innså at det kanskje ikke ville være så morsomt. Da gikk man over til å ville bli oppfinner. Det var mye bedre å finne opp en maskin som gjorde jobben for deg, for da kunne man si at man var tannpastahettepåskruingsmaskinoppfinner, og det var et enda lengre ord.
Mens andre så peilet seg inn på å bli fotballstjerner i løpet av femteklasse (seff på ManU), ble jeg gudfryktig og fikk det for meg at jeg skulle bli prest. Jeg er usikker på hvor den ideen kom ifra, men jeg ba i hvert fall flittig kveldsbønn gjemt under dyna. Men nå er det nå en gang slik at hvis du ser ut som en kanin, med tenna på tørk, blir du mobbet uansett hvor mange ganger du ber Fader Vår hver kveld. Etter hvert fikk jeg meg regulering, og jeg sluttet å tro på Gud. Da måtte jeg finne meg noe annet å satse på.
Ettersom barn er søte når de er små, tenkte jeg at jeg kunne bli barnehageonkel. Det måtte da være koselig, tenkte jeg, og jeg var den eneste gutten som prøvde ut det yrket under arbeidsuka på ungdomsskolen. Bortsett fra å gjenoppdage at gleden fortsatt var en sandkasse med spade og bil, fant jeg ut at barnehageansatte egentlig bare skulle sitte å småprate med de andre barnehageansatte og rope høyt og irettesettende når de små barna gjorde noe de ikke burde. Jeg trengte noe mer utfordrende enn det.
Dermed vurderte jeg læreryrket, men etter en ærlig og grundig tilbakemelding av det første jeg skrev i norsk på videregående, innså jeg at jeg måtte få til noe bedre før det kunne være aktuelt. Min norsklærer leste senere opp en oppgave som hadde fått en sjuer, og jeg tenkte at hvis jeg får en sjuer, så blir jeg norsklærer. Nå fikk jeg ingen sjuer, men jeg ble en god skribent, og jeg fikk en novelle antatt i andreklasse, og det burde vel være bra nok til å forsvare yrkesvalget, tenkte jeg. Dessuten er det så mye spennende som ligger i norskfaget og læreryrket. Dermed er det den veien jeg har valgt.
Så mens andre vil bli samfunnsviter eller bedreviter, bakmann eller bankmann, agronom eller idiom, vil jeg bli norsklærer med rutete skjorter, kaffekopp og dårlige ordspill. Det tror jeg blir veldig bra.
fredag 7. august 2009
Det er berre å halde fram
>> Den siste veka har eg rydda og sortert litt i kjensleskuffa mi, utvida livsvisdomen med nokre Hamsun-sitat, treft att ein gammal kjenning frå journalbransjen, hjelpt til med innhausting av kirsebær og rips, bær som har blitt til heimelaga saft, og eg har slappa av i hengjekøya. Eg har også hatt mi siste arbeidsveke av i alt åtte. Puh. No skal eg ha ferie i ei heil veke. Kort, men godt. Og når eg kjem attende, skal eg halde fram. Eg skal halde fram med å skrive, blogge, lese, notere, halde fram med å løpe i oppoverbakkar, slite ut eit par nye joggesko, halde fram med å smile til sola, danse i mørkret, stå opp om morgonen, halde fram med å leite etter ein båt utan anker. Det er den einaste utvegen.
tirsdag 4. august 2009
Militæruttrykk
I militæret har du dårlig tid. Ingen tid å miste. Derfor må du holde deg til enstavelsesord. Der heter det fi, insj, rutt, korp og disp når du egentlig mener fienden, initiativ, rutinert, korporal og disposisjon. Tidsbesparende så det holder. Du har også en stor mengde forkortelser. TS på BF. TK klar, NLF melder UKHB kommandert. SLO før FYFO. ADSAM ASAP. KTS med GRU. Ja, grøss og gru. Og BC. Mer grøss og gru. Du blir også for tøff til å snakke om ting i bestemt form (med unntak av en kommende norsklærer). Du stiller seng, skap og gulv klar til inspeksjon. Ikke senga, skapene, gulvet. Alt for å spare tid. Men ikke når du stiller deg opp i kø. Ikke når du står der i omvendt alfabetisk rekkefølge mellom Sandbu- og Sam-. Da gjelder TTT. For ting tar tid, selv når du har vokabularet fullt av enstavelsesord, bestemte former og forkortelser som sivile mennesker ikke skjønner hverken en pøkk eller døyt av. TTT, sier du bare. Også er den samtalen over.
Men det er flere dagligdagse uttrykk som stammer fra militærlivet, av den typen man ikke nødvendigvis forbinder med militær aktivitet. Jeg kan nå klarne opp i noen av dem med hjelp fra bøkene Katta i sekken og Språkets ville vekster. Jeg siterer:
Avskjed på grått papir skriver seg fra en tidligere skikk i Hæren, der avskjedsbeviset ble skrevet på grått, ubleket papir for dermed å vise misnøye med den som ble avskjediget.
Ta høyde for brukes helst i betydningen «ta med i beregningen». Når man skyter, vil lufttrykk og tyngdekraft gjøre at kula får en svakt dalende bue. For å treffe et mål på lang avstand må man derfor ta høyde for avstanden, dvs at man sikter litt over målet.
Gi det glatte lag er et gammelt sjømilitært uttrykk som ble brukt om å fyre av alle kanonene på en og samme skipsside i en samlet salutt. Glatt var da «fullstendig», mens lag var en rekke av kanoner i samme høyde.
Gå i bresjen har vi fra det franske brèche (åpning, hull). Når angriperne stormet fram mot en festningsmur eller en skanse, forsøkte de alltid å lage en bresje i forsvarernes rekker.
Ta på kornet stammer fra skyting med gevær. Når siktekornet på løpet dekket målet nøyaktig, ville man treffe blink.
Blåse en lang marsj henspiller på det trompetsignal som kalte soldatene til oppbrudd og avmarsj.
Så da vet du det.
Men det er flere dagligdagse uttrykk som stammer fra militærlivet, av den typen man ikke nødvendigvis forbinder med militær aktivitet. Jeg kan nå klarne opp i noen av dem med hjelp fra bøkene Katta i sekken og Språkets ville vekster. Jeg siterer:
Avskjed på grått papir skriver seg fra en tidligere skikk i Hæren, der avskjedsbeviset ble skrevet på grått, ubleket papir for dermed å vise misnøye med den som ble avskjediget.
Ta høyde for brukes helst i betydningen «ta med i beregningen». Når man skyter, vil lufttrykk og tyngdekraft gjøre at kula får en svakt dalende bue. For å treffe et mål på lang avstand må man derfor ta høyde for avstanden, dvs at man sikter litt over målet.
Gi det glatte lag er et gammelt sjømilitært uttrykk som ble brukt om å fyre av alle kanonene på en og samme skipsside i en samlet salutt. Glatt var da «fullstendig», mens lag var en rekke av kanoner i samme høyde.
Gå i bresjen har vi fra det franske brèche (åpning, hull). Når angriperne stormet fram mot en festningsmur eller en skanse, forsøkte de alltid å lage en bresje i forsvarernes rekker.
Ta på kornet stammer fra skyting med gevær. Når siktekornet på løpet dekket målet nøyaktig, ville man treffe blink.
Blåse en lang marsj henspiller på det trompetsignal som kalte soldatene til oppbrudd og avmarsj.
Så da vet du det.
lørdag 1. august 2009
Feltundersøkelse fra Grønland
Etter sju uker med passering gjennom passasjen på Grønland t-banestasjon kan jeg meddele følgende:
På hjørnet, rett etter at du kommer opp trappa, befant det seg en kombinasjonsbutikk, nemlig både Sysenter & Nøkkelservice. Sprek kombinasjon av arbeidsområder, men hovedoppgaven så ut til å være sying, da fortrinnsvis av romslige plagg til somaliske kvinner. Etter et par uker kom det opp et skilt. Der meldte de flytting til nyoppusset lokalen. En indeksikalsk pekefinger viste vei, og det skulle være 50 meter bortover handlegata. Da rullet jeg bortover på fotbladene og prøvde å finne igjen en skrittlengde på 85 cm, nøye tilvendt gjennom timevis av militær eksersis, slik at jeg kunne komme til bunns i hvor jeg skulle ta veien dersom jeg både skulle ha behov for en ny nøkkel og klær med somalisk snitt en dag. Man vet aldri. Jeg passerte da både det nyeste innen indisk herreskjortemote og hijaber med D&G-logoer, og jeg kom, etter flere forsøk, fram til at det måtte være på samme sted som det er mulighet for både toalett og besøk for ti kroner. Der sitter det en eldre mann, tynn i håret ved tinningene, innimellom fordypet i enten norskkurs eller brevlesing, som i det minste kunne tenke seg besøk, men som sikkert blir glad hvis han får solgt toalett også. Av og til er det en yngre fyr som holder ham med selskap, men variasjon på besøkslista blir sikkert satt pris på, så hvis du har ti kroner å avse, synes jeg du bør avlegge ham et besøk, kanskje med muligheter for å få toalett på kjøpet. Da blir han sikkert glad, for han ser litt trist og ensom ut ellers. Han har for øvrig fått tak i et fint, blinkende skilt fra Scandic Bazar, som ligger omtrent midt i passasjen, en butikk som tydeligvis har fått tak i et stort agentur på lysende skilt for ethvert formål. Her er det flust av mulige julegaver for dem som har alt, men fortsatt mangler et blinkende skilt. Men dette gjaldt egentlig flyttingen av nevnte Sysenter & Nøkkelservice, og selv om jeg var i tvil en stund, ble den avfeid da jeg hørte hamring og typisk P4-musikk fra bak dørene en dag jeg gikk forbi. Her måtte det være snekkere i sving. Her var det nok helt sikkert nyoppusset lokalen under oppføring, og nå har det kommet opp skilt, lyseblått, som informerer om at det er her du må gå hvis trenger nøkkelhjelp og en syjobb av det somaliske slaget. Det er for øvrig første dør til høyre hvis du kommer fra torget, altså rett etter trappa med den nokså ramme urinlukta.
På hjørnet, rett etter at du kommer opp trappa, befant det seg en kombinasjonsbutikk, nemlig både Sysenter & Nøkkelservice. Sprek kombinasjon av arbeidsområder, men hovedoppgaven så ut til å være sying, da fortrinnsvis av romslige plagg til somaliske kvinner. Etter et par uker kom det opp et skilt. Der meldte de flytting til nyoppusset lokalen. En indeksikalsk pekefinger viste vei, og det skulle være 50 meter bortover handlegata. Da rullet jeg bortover på fotbladene og prøvde å finne igjen en skrittlengde på 85 cm, nøye tilvendt gjennom timevis av militær eksersis, slik at jeg kunne komme til bunns i hvor jeg skulle ta veien dersom jeg både skulle ha behov for en ny nøkkel og klær med somalisk snitt en dag. Man vet aldri. Jeg passerte da både det nyeste innen indisk herreskjortemote og hijaber med D&G-logoer, og jeg kom, etter flere forsøk, fram til at det måtte være på samme sted som det er mulighet for både toalett og besøk for ti kroner. Der sitter det en eldre mann, tynn i håret ved tinningene, innimellom fordypet i enten norskkurs eller brevlesing, som i det minste kunne tenke seg besøk, men som sikkert blir glad hvis han får solgt toalett også. Av og til er det en yngre fyr som holder ham med selskap, men variasjon på besøkslista blir sikkert satt pris på, så hvis du har ti kroner å avse, synes jeg du bør avlegge ham et besøk, kanskje med muligheter for å få toalett på kjøpet. Da blir han sikkert glad, for han ser litt trist og ensom ut ellers. Han har for øvrig fått tak i et fint, blinkende skilt fra Scandic Bazar, som ligger omtrent midt i passasjen, en butikk som tydeligvis har fått tak i et stort agentur på lysende skilt for ethvert formål. Her er det flust av mulige julegaver for dem som har alt, men fortsatt mangler et blinkende skilt. Men dette gjaldt egentlig flyttingen av nevnte Sysenter & Nøkkelservice, og selv om jeg var i tvil en stund, ble den avfeid da jeg hørte hamring og typisk P4-musikk fra bak dørene en dag jeg gikk forbi. Her måtte det være snekkere i sving. Her var det nok helt sikkert nyoppusset lokalen under oppføring, og nå har det kommet opp skilt, lyseblått, som informerer om at det er her du må gå hvis trenger nøkkelhjelp og en syjobb av det somaliske slaget. Det er for øvrig første dør til høyre hvis du kommer fra torget, altså rett etter trappa med den nokså ramme urinlukta.
torsdag 23. juli 2009
34 minutter ut i L'Homme du Train
En mann kommer av toget i en fransk småby. Han er bankraner og skal utføre en siste jobb, men hotellet er stengt, og han treffer en pratsom, pensjonert poesilærer som sørger for husly. Etter hvert som dagene går, blir de mer og mer like hverandre. Bankraneren ønsker seg trygghet og begynner å gå med tøfler og røyke pipe. Den gamle mannen ønsker seg spenning og tar på seg skinnjakke og får skyte med revolver. Begge ønsker å leve mer som den andre.
Etter 34 minutter: Bankraneren tapper i badekaret og ser på hylla under speilet. Den gamle mannen sitter i rommet ved siden av og skriver.
Bankraneren: Hvorfor har du to kammer og to tannbørster?
Den gamle mannen: Det er to slags menn. Sånne som sier: «Jeg må kjøpe en ny tannbørste, jeg har mistet min.» De er eventyrere. Og de som har en ekstra tannbørste.
Bankraneren: Hva er de?
Den gamle mannen: På sitt beste er de framsynte.
Bankraneren: Har du to av alt?
Den gamle mannen: [smiler] Nei, tre!
Den scenen er så god, sammen med mange andre treffende replikker. Både poesilæreren og bankraneren har mye for seg, og det er et sjarmerende møte. I tillegg liker jeg så godt det gamle huset til poesilæreren, med alle bordlampene og hyller fulle av slitte bokrygger. På slutten er det litt spenning, men for meg handler filmen mest om selve møtet. Sånn er det kanskje ellers også. Man blir likere dem man liker. I større eller mindre grad, mer eller mindre bevisst.
Etter 34 minutter: Bankraneren tapper i badekaret og ser på hylla under speilet. Den gamle mannen sitter i rommet ved siden av og skriver.Bankraneren: Hvorfor har du to kammer og to tannbørster?
Den gamle mannen: Det er to slags menn. Sånne som sier: «Jeg må kjøpe en ny tannbørste, jeg har mistet min.» De er eventyrere. Og de som har en ekstra tannbørste.
Bankraneren: Hva er de?
Den gamle mannen: På sitt beste er de framsynte.
Bankraneren: Har du to av alt?
Den gamle mannen: [smiler] Nei, tre!
Den scenen er så god, sammen med mange andre treffende replikker. Både poesilæreren og bankraneren har mye for seg, og det er et sjarmerende møte. I tillegg liker jeg så godt det gamle huset til poesilæreren, med alle bordlampene og hyller fulle av slitte bokrygger. På slutten er det litt spenning, men for meg handler filmen mest om selve møtet. Sånn er det kanskje ellers også. Man blir likere dem man liker. I større eller mindre grad, mer eller mindre bevisst.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
