fredag 10. september 2010

Bakkekontakt

Når jeg er på loppemarkeder, pleier jeg å kjøpe med meg et par bøker av språklig eller norskfaglig art. De fleste av dem er nokså utdaterte, men det forhindrer dem ikke fra å være interessante og morsomme på ulike vis. Sist loppemarked fant jeg to bøker med kåserier fra Ordet (et radioprogram som ble sendt på slutten av 60-tallet), og disse har jeg lest på i det siste, noe som har vært god lesning.

Jeg kunne nevnt mye, men det jeg vil ta tak i, står i et kåseri som er skrevet av Einar Lundeby, og det handler om synonymer. Der nevner han nemlig at et ord kan være selvdefinerende (eksempelet hans er barnelammelse satt opp mot poliomyelitt), og jeg tenker for meg selv at akkurat der, i det begrepet, har vi idealet for ordlaging, der har vi det. Vi trenger ord som er selvdefinerende, ord som er jordnære, ord som vi kan skjønne.

Litt videre i kåseriet står det: «Årsaken til at synonymer blir lånt inn, kan være forskjellige. Innenfor vitenskapen kan det skyldes behovet for en internasjonal nomenklatur. På andre felter kan det skyldes en mote, eller rett og slett bare snobberi.» Det siste ordet har jeg satt en stor strek under i boka, for oftest er det som er greia. Som når folk snakker om incentiver for å løse dagligdagse problemer. Jeg vil gjerne at ordbruken skal få bakkekontakt igjen. Hallo der ute, jorda kaller.

Jeg har også lest mye både av og om Aasmund Olavsson Vinje i det siste, og det spiller kanskje inn, for som det står i en essaysamling om ham: «Viktig i hans grunnholdning er forakten for alt det som er sentimentalt, oppblåst, snobbete, jålete – det appellerte til hans spottelyst. For denne fjellbygdas sønn var naturlighet et kriterium.» Her er Vinje og jeg på bølgelengde, og han var en som kunne finne på selvdefinerende ord, som sprikjestakk for krinoline, hugsnikjing for koketteri, etarvitskap for gastronomi. Det er gode nyord.

På et kroppslig plan har jeg også fått mer bakkekontakt, for jeg har begynt å tusle rundt på lesesalen uten sko på. Det anbefales. Man får med en gang følelsen av å være hjemme, og alt blir bedre når man kjenner et godt gulv under føttene. Sånn er det med språket også.

2 kommentarer:

  1. Hør! Hør! Det er mye bullshit - orsak, _oksebæsj_ - i målet. (Aller helst skulle en vel holdt kjeft.) På den andre sida er det noe smålig og "Typisk Norsk" å spotte det som kommer Utafra.

    Så: Vi trenger ord vi kan skjønne, åja, men vi trenger også ord som får oss til å drømme. Kanskje det til og med er viktigere med _de_ orda enn førstnevnte. Liker krinoline, jeg ;)

    SvarSlett
  2. Sant, sant. Gode poenger. Ordtilsiget Utafra gjør også at vi får begreper som er mer entydige, mer spesialiserte, og det kan være praktisk. Og i tillegg til at det får oss til å drømme, gjør det at språket forandrer seg, gjør det at språket blir spennende. Blir det en klisjé å si at det gir krydder til språket? Nåja, jeg sier det likevel. Og krydder er bra, men nordmenn trives kanskje best med bare salt i maten.

    Men det som plager meg her, det som er hovedpoenget, er at det er viktigere for enkelte å virke lærde enn at folk skal forstå dem. Det er der jeg får problemer. Jeg vil ikke ta fra dem fremmedordene, jeg savner bare mer skjønn på når det passer seg, og jeg savner selvdefinerende synonymer de gangene det skal formidles til folk flest. Sånt burde være et mål, i folkeopplysningens navn, om man skal være så svulstig.

    Og jeg liker krinoline, jeg også. Der har jeg ingen personlig vendetta på gang (ikke det at jeg tar det i min munn til stadighet), men Vinje sitt ord er morsomt, og det er kanskje like mye den lekenheten med språket som jeg liker, at han får det høystemte ned på jorda, en måte å få folk til å innse hva det egentlig er snakk om. Og det kan være sunt til tider.

    SvarSlett