lørdag 31. januar 2009

Mer TP

Erik og jeg spiller sammen nå og da, og med hans hjelp er «Trivial Pursuit»-teksten blitt til en veldig fin låt, og jeg har fått skrevet to nye vers. Planen er å få spilt inn det vi har etter hvert, for nå har vi gode låter, mikrofon og Erik har ny gitar. Men vi tar det med ro, trenger ikke å stresse. Øver litt, tar en kaffekopp, øver litt mer. Så i mellomtiden får vi bygge opp litt forventninger med en og annen tekstsnutt. Her er vers 3 & 4.

The middle is close, so I lie to you
Of course I know that it's Kentucky blue
I do it all to see you happy again
I'll tell you what I feel, just don't know when

The last question is the hardest one
You're so fragile, I can't throw that stone
Baby, did you mean what you said?
And when did the vikings invade?

So I write christmas cards
Lists with all broken hearts
And I take photographs
Try out my different laughs
Just to be someone you'll love
Just to be anyone at all

fredag 30. januar 2009

Zyxt

Det siste ordet i det tolv bind store ordbokverket Oxford English Dictionary, som til saman inneheld 414.845 ord, er ordet zyxt. Sjølve ordet er eit gammalt lokalt ord frå Kent for å sjå (i andre person eintal indikativ presens). Kjekt å vite.

For øvrig blei det samla inn omlag 550.000 ulike ord (med utgangspunkt i nynorsk og dialektene) til prosjektet Norsk Ordbok. Og nokon seier at norsk er eit ordfattig språk samanlikna med engelsk...

onsdag 28. januar 2009

16 minutter ut i Night on Earth

Erlend Loe har en spalte i Morgenbladet der han tar for seg favorittøyeblikk fra utvalgte filmer, og jeg har lyst til å gjøre det samme med en av mine favorittfilmer, nemlig Night on Earth av Jim Jarmusch. Filmen består av fem forskjellige møter i fem forskjellige storybyer (Los Angeles, New York, Paris, Roma, Helsinki), og den røde tråden er at alle møtene finner sted i hver sin drosje.

I den første av de fem møter vi en talentspeider (Gene Rowlands) som blir plukket opp på flyplassen av en svært ung drosjesjåfør (Winona Ryder). Winona sitter på en telefonkatalog for å se veien, røyker, tygger tyggis og vil helst bli mekaniker. Men selv om de to virker som helt vidt forskjellige personer, så har de visse likhetstrekk.

Det jeg liker så godt, er når de snakker om å stifte familie, om menn og kjærlighet, at det ikke er så lett, før Winona til slutt sier:

- Like Popeye says: I am who I am

Så enkelt kan det sies. Jeg går meg som oftest vill når jeg skal finne ut hvem jeg vil være, og tidvis er jeg fast ansatt med å skjønne meg selv, men innimellom innfinner jeg meg med at jeg er den jeg er. Det er på mange måter det greieste.

(Se de første to minuttene av dette klippet)

fredag 23. januar 2009

Mitt favorittmålmerke

Eg er glad i å prate med mormora mi. Hovudsakleg fordi ho er eit flott menneske og ein fin samtalepartnar, men òg fordi ho har halde så godt på dialekta si. Ho kjem frå ein gard i Gausdal, og trass i at ho har budd på Hamar mesteparten av det vaksne livet, og no i Oslo, så kan ho seie slikt som: «om tysdan va’re kæillvole og stære glatt», som vil seie at det var nokså kaldt og særs glatt på tysdag.

Ho har mange andre artige ord og vendingar, men noko anna som eg synest er fasinerande med dialekta hennar, er at dativen har halde seg så godt, og då stort sett etter preposisjonar, slik at ho seier: «byne med middaga mine» / «vore på hytten» / «mye snog på takjé» / «kæill på føtom». For å ta det heilt kort så blir –en til -a (m.), -a til -en (f.), -e til –é (n.) og alle fleirtalsendingane blir til –om. Dette har eg tenkt litt på.

Men dativ er tøft. Det seier eg sikkert litt fordi eg har hatt tysk, men og fordi det syner litt av dei store talemålsvariasjonane i landet vi bur i. I tillegg blir det mogleg å leike språkdetektiv, og det er like artig kvar gong.

Det er framleis nokre dativrestar att i bokmålet, slik som «i live» / «på fote», men det er berre blåbær samanlikna med kva mormora mi kan finne på å seie. Ho har til dømes uttrykket «eit tå hurru slajé» (ein av kvar type), der hurru er ein gammal dativform av det bokmålske hvert. No pratar vi dialekt.

tirsdag 20. januar 2009

Harde fakta

Den lengste setningen i Marcel Prousts På sporet av den tapte tid er fire meter lang dersom den følger en rett linje, noe som tilsvarer 17 ganger rundt bunnen av en vinflaske.

Jeg holder meg til Erlend Loe.

søndag 18. januar 2009

T-baneobservasjoner # 1

- En skallet mann, av afrikansk opprinnelse, som går rundt med et hvitt lommetørkle på hodet fordi det snør så mye.

- En lav jente, med kontrabass på ryggen, som løper så fort hun kan for å rekke T-banen.

- En liten gutt, med Spiderman-lue, som hopper nedover trappene på Majorstua mens han holder faren i hånda.

fredag 16. januar 2009

Her kjem nynorsken

Sjølv om det er over fire år til eg er ferdig utdanna som norsklærar, så tenkjer eg mykje på ditt og datt i samband med yrkesvalet, og då mellom anna på korleis ein kan grunngi plassen nynorsken har som sidemål, i til dømes Oslo-skolen, på ein god måte, altså på ein betre måte enn ved å hoste opp dårlege klisjéargument.

Her er kva eg tenkjer og meiner:

Språk er meir enn berre ord og grammatikk. Kvart språk har sine særdrag og sin eigen grunntone, slik at eit språk kan høve betre enn eit anna for å uttrykkje det ein vil, og skape den rette stemninga. Nynorsk blir framheva som eit meir lyrisk språk grunna mellom anna større vokalrikdom, og landsmålet i endå større grad. Dette gir til dømes dikta til Olav H. Hauge den rette klangen. Difor meiner eg at nynorsk er eit verkemiddel.

Sidan nynorsk tek utgangspunkt i talemåla, og i hovudsak dei på Vestlandet, ligg det tettare opp til deira uttale, ordtilfang og måte å ordleggje seg på. Det blir såleis i større grad eit morsmål enn bokmål, og slik sett handlar dette òg om identitet, for språket er med på å uttrykkje kven du er. Jon Fosse seier det slik: «Eg kan ikkje fordra å måtte argumentere for språket mitt, det er nesten som å måtte stå der og kope og argumentere for sin eigen eksistens.» Difor meiner eg at nynorsk er identitet.

Og for å kunne forstå dette verkemiddelet og denne identitet, må ein kunne nytte språket sjølv. Berre då kan ein vite kva det går ut på, og forståinga gir såleis eit breiare perspektiv på kva det vil seie å vere norsk, at vi blir meir medvitne om kva vår felles kulturelle og språklege identitet inneheld av variasjonar. Difor må vi lære nynorsk.

Det er ein rikdom i å ha to språk, som Carl Frode Tiller seier. Det handlar om å sjå sjansane det gir oss til å uttrykkje oss på fleire måtar, mangfaldet det skapar og at nynorsk er meir enn berre ord og grammatikk.

tirsdag 13. januar 2009

Patos og paté

Jeg tittet litt i den forrige notisboka mi, også fant jeg noe jeg helt hadde glemt, nemlig litt «stunt-dikting», og jeg tror oppgaven var «metapoetisk figurdikt (med alliterasjon) i Jan Erik Vold-stil». Ikke noe jeg har drevet mye med, men det ble ganske bra.
:)
det
preikes

mye
om
pa-
tos
og
paté
at
man
rent
glemmer
at det eneste som
funker er en dikter
som slår deg i
huet med en
spade

søndag 11. januar 2009

Think Too Much

Då er eg attende på hybelen min. Eg har fått liv i radiatoren, hengt opp ein Edward Hopper-kalender for 2009, putta nye bøker inn i bokhylla, fått den nye skjermen på plass og skrive inn ny timeplan i notisboka mi. Så no er eg klar for å byrje med studia att.

Og eg høyrer på My Little Pony, for eg kjøpte plata «Think Too Much» på fredag, og det er fin musikk, sånn som får deg til å tru at alt kjem til å gå bra til slutt, sjølv om tekstane kan vere litt triste & såre. Det er ein fin kontrast.

lørdag 10. januar 2009

Det er bare døde språk som ikke forandrer seg

På tide å være litt småseriøs.

Et av temaene som trigger den medfødte irritasjonen hos mange, er at kj-lyden snart går ut på dato. Er det så ille, sier andre. Javel, det kan skape misforståelser, som i setningen: jeg sjøpte sånn skjede til sjæresten min (autentisk replikk), men i de fleste tilfeller skjønner man jo hva som menes. Det var nok et kjede, og ikke en form for kunstig tilfredsstillelse.

Og lingvister peker på at lyder har forsvunnet før, som ved paret thak og tak (det ene var grep og det andre var tak), hvor th-lyden forsvant og vi bare fikk tak. Men den store forskjellen her er at både tak og tak skrives tak. Det er ikke like enkelt med sj-lyden.

Den kan nemlig skrives på følgende måter: sj, skj, sk, g, j, rs og s, noe som volder stor irritasjon hos små barn. Hvis kj-lyden går over til en sj-lyd, vil vi kunne legge til: kj, tj og k. Og hvordan går det da med rettskrivningen? Skjære, tjære og kjære vil uttales likt, men man må skrive det på tre forskjellige måter avhengig av betydningen. Da blir det enda mer problematisk.

Hva gjør vi med det? Endrer vi på rettskrivningen, eller banker vi det inn (slik man gjør i andre land hvor skriftspråket er håpløst gammeldags i forhold til talemålet)? Antakeligvis vil det bli det siste alternativet. Å endre på rettskrivningen gjør som oftest mennesker temmelig hissige.

Men jeg aksepterer at kj-lyden er på vei ut, for det hjelper ikke å gå rundt og si at det er stygt og feil. Sånn er språkets gang, under stadig utvikling, og da gjerne til noe enklere. Men jeg synes jo man mister en fin (og kanskje nødvendig) nyanse i språket.

torsdag 8. januar 2009

Texas Rangers

Eg såg Texas Rangers på TV i går, og må seie at eg er imponert. Hovudpersonen går frå å verve seg som ein uerfaren lauk (rett nok god til å skrive) som treng ni sekund på å få opp revolveren og skyte, til å ta over som leiaren for heile Texas Ranger-gjengen. Og det gjer han i løpet av berre 90 minutt. Respekt.

Skulle ønskje eg var like god.

tirsdag 6. januar 2009

Ferielei

Dei siste dagane har eg byrja bli litt lei ferie. Kanskje ikkje noko ein burde prate høgt om, men dette er den lengste ferien eg har hatt på eit og eit halvt år, så då må det vere lov å bli litt rastlaus etter kvart.

MEN. Det var på tide med nokre grep, måtte få maskineriet til å virke att, kome meg opp tidleg, gjere noko. Så no limer eg bilete inn i albumet mitt, og det blir fint. Eg er på 17. mai no, og eg tenkjer at eg saknar litt av militæret og livet som signalgardist: kjensla av å ha gitt alt, få trent, vere med på artige oppdrag, treffe Frank Beck og vere tøff. Men eg saknar ikkje å ha vondt i bein og armar, pussgrupper og troppens time. Det er jo eit slit.

Men det blei mange fine bilete.