tirsdag 30. mars 2010

Bergenstur

I

Jeg kjører med nattoget til Bergen og får nesten ikke sove. Det er håpløst å finne en god sovestilling. Sidekameraten min skal av på Finse litt over fire, og jeg er våken, så jeg ønsker ham en god tur. Vi er på Voss halv seks, og jeg blir nesten litt rørt av alle de som har møtt opp for å hente slektninger og kjærester. Det er fint.

Et sted mellom Voss og Bergen.

II

Jeg kjøper en bagett og kaffe på togstasjonen, og jeg blir sittende en stund før jeg går ut i byen. Gatene i Bergen er tomme så tidlig om morgenen, bortsett fra bussene. En Securitas-vekter spyler fortauet, en papirpose blåser over Torgallmenningen, og en mann med bart setter ut en potteplane foran butikken. Jeg bare går & går.

Togstasjonfrokost.

III

Jeg kommer til responskurset på Skrivekunstakademiet, det som er målet for hele turen, og jeg blir delvis overrasket over ansiktene bak tekstene jeg har lest på forhånd. Men etter hvert faller det meste på plass, og jeg synes det er noe fint med at vi sitter her og prater & prater sammen om tekstene våre, en gjeng som aldri ville ha gjort det hvis det ikke hadde vært for dette.

Statue med ryggen til.

IV

Hotellrommet mitt er som hotellrom flest. Intetsigende. Jeg har utsikt ut på et tak. Etter en stund går det opp for meg at det er mer enn intetsigende. Det er ikke brevpapir der, ingenting i minibaren, ingenting å se på fjernsynet. Bare jeg som sitter på senga og skriver & skriver. Jeg legger meg tidlig og glemmer å stille klokka.

V

Dagen etterpå er det min tur til å få respons, og det varmer i hjerterota. De skjønner hintene, de har fine lesninger, de er positive, de kommer inn på der det brister, de får meg til å tenke på hva som bør være fast og hva som skal åpne opp for noe mer, på referansene mine, og de kommenterer ikke det jeg trodde de ville kommentere. Og det er fint.

Endringer i startfasen.

VI

Planen er å rutle rundt i Bergen til nattoget går, kanskje finne en kino, men den eldste av kursdeltakerne sier jeg kan låne leiligheten som han pleier å skrive i. Han kjører meg opp, og jeg blir rørt av omtanken. Jeg takker & takker. Før jeg drar derfra, legger jeg igjen et stykke knekkprosa som nok en takk:

Som takk for mat og opphold

Da
har jeg spist
god gulasj-suppe
med rundstykker til og
hørt på radioen
og sett på
bilder i
Edward Hopper-boka di
og skrevet
og strøket i
novellene mine og
jeg må si at pleddet
var deilig
og jeg tok den
siste jogurten i kjøleskapet
og jeg har sett ut
på vannet og tenkt
at du har et fint
sted å skrive

hei & hå
og takk for nå

Forfatterselvportrett.

fredag 26. mars 2010

Eg seier det ikkje

Eg sit og pratar med ei eg ikkje har sett på ei stund. Vi pratar om livet, slik ein ofte gjer, men etter kvart hamnar samtalen i ei blindgate. Det blir heilt stille. Som i ein heis. Hm, seier ho. Det blir heilt stille att, men så kjem ho på noko.

Det var eit fint hm, ramma inn av to mellomrom. Eit einsamt hm, men eit sterkt hm, eit med luft rundt. Og eg tenkjer på det. Eg tenkjer at det er mellomromma som gjer det til noko ekstra.

Men det er lett å gløyme mellomrommet. Det er lett å gløyme kor viktig det er. Mellomrommet er berre kvitt på papiret, stilla mellom orda, eit ingenting, og vi tenkjer ikkje at det er der, det er heilt anonymt. Mellomrommet blir borte i mylderet, borte mellom frikativar og dentalar, borte mellom bokstavane, borte mellom hendingane.

Likevel treng vi det. Pausane kan vere like viktige som orda. Det usagte like viktig som det vi seier. Tomrommet er òg eit rom. Det er eit rom som opnar opp for noko meir, eit rom som kan framheve, men det er òg eit rom for det vi ikkje treng å vite.

Og vi treng ikkje å vite alt. Av og til er det best å ikkje vite sanninga, korleis det eigentleg er, men i staden fylle tomrommet med fiksjonen, det vi helst vil høyre, det vi helst vil tru på.

Eg vil tru, men eg får det ikkje til.

Vi sit litt til, men så må eg gå. Eg får ikkje opp døra, og eg snur meg to gonger på vegen vekk. Det er att to våte fotspor på golvet og eit stort mellomrom til neste gong vi ser kvarandre.

- K.

Kva er eit essai? Det er lettare å svare på kva eit essai ikkje er. Dette er kanskje eit essai. Eg skreiv det med tanke på eit tidsskrift, men eg kom for seint i gang. Det blei berre eit forsøk, ei skisse, men det har mellomromma i seg.

mandag 22. mars 2010

Slik er det

Egentlig skulle jeg vært med litteraturfaget til Stockholm denne helgen. Egentlig skulle jeg sett Strindbergs bolig, Gamla stan, Stockholm storkyrka, Hantverkarna av Line Knutzon, Moderna museet. Men det kolliderte med korps-NM. Slik er det. Og jeg er en trofast korpsmusikant.

Så jeg tar tog oppover til Trondheim, leser i 50/50 og hører på Bob Dylan. Det er togmusikken sin, det. All Is Good. Inntil videre. Jeg sjekker inn på hotellrommet, og der har de bølgende lys i tre farger over senga. Jeg lurer på når slikt var moderne. Vi øver i en gymsal, på harde stoler, og korpsfølelsen er på plass. Det er god stemning. Dette skal gå bra.

Romkameraten min får en melding fra en felles bekjent som er på turen med litteraturfaget. I Stockholm har de hatt en soldag. I Trondheim regner det.

Stockholm: 1 – Trondheim: 0.

Jeg får vite resultatet. Vi tapte. Nummer 16 av 16. Direkte nedrykk. Korps er blodig alvor. Slik er det. Jeg sitter på rom 349 sammen med resten av korpset, og jeg skjønner ikke så mye, og jeg lurer på om dette er dagen jeg skal begynne å drikke. Men nei. Jeg går ut til festen og ser om jeg finner noen som er i godt humør.

Selvmål. Stockholm: 2 – Trondheim: 0.

Sengegavl by night.

Jeg tar tog nedover til Oslo, leser i 50/50 og hører på Bob Dylan. They say the darkest hour is right before the dawn. Det er alltid et spørsmål om hvordan man takler motgang. Idrettsutøverne nullstiller seg. Jeg skjønner ikke hvorfor de må helt tilbake til null. Det er da alltid noe positivt å ta med seg. Det gjelder bare å akseptere situasjonen. Slik er det. Også bretter vi opp ermene og går videre.

tirsdag 9. mars 2010

Radiodagbok


Jeg har kjøpt meg ny radio. Den kom på 179 kroner, er fra Clas Ohlson, og den har vekkefunksjon. Jeg har dermed testet ut radiovekking den siste uka.

Onsdag 3. mars – 07:00 – P2

Brå vekking. Rett på nyheten om at Live Aid-pengene til Etiopia på åttitallet stort sett ble brukt til våpen. Det er sånt man ikke vil vite. Man vil tro på knyttneven til Bob Geldof, man vil tro at det nytter. Tydeligvis ikke. Jeg står opp og løper to ganger rundt Sognsvann.

Torsdag 4. mars – 07:24 – P2

Greit nok. Våkner til morgenkåseri om at det ikke er lett å dra på skitur i Trondheim, og Oslo er som vanlig alle tings målestokk. Jeg merker at jeg er støl etter i går, og jeg tenker på at jeg egentlig bare kan bli liggende, for jeg har ingen avtaler med noen i dag. Det ender med at jeg står opp.

Fredag 5. mars – 08:03 – P3

Ny kanal, nye muligheter. De intervjuer to fra Himmelblå, og det er mye prat, men lite substans. Sikkert midt i blinken for en samtaleforsker. De våkner nok til P3. Jeg står opp etter at de har spilt «Should I Stay Or Should I Go» av The Clash. Det er best å gå.

Lørdag 6. mars – 07:35 – P2

Tilbake til høykulturen. Det er Bok i P2, og de prater om to bøker om Steinerskolen. Jeg har uklare tanker om at jeg skal følge med, men jeg sovner igjen. Jeg våkner opp igjen midt i en samtale om juss og etikk. De nevner Kant og det kategoriske imperativ. Jeg skrur av og leser i Sult til jeg blir sulten.

Søndag 7. mars – 09:29 – P2

Språkteigen, selvfølgelig. God radiovekking. Jeg er hjemme hos mor og far, og jeg drømte i natt. Det er slitsomt med sånt som ikke slipper taket, men innholdet i drømmen blir borte mellom aksenter og graviser. Faren min banker på og sier at det er dekket på til frokost. Søndager kan man like.

Mandag 8. mars – 07:00 – Radio Nova

Ganske ålreit. Studentradioen spiller musikk jeg ikke har hørt før, bortsett fra én låt, men den husker jeg ikke navnet på. Jeg la på nytt sengetøy i går, og jeg våkner opp med ansiktet inni puta. Kanskje jeg burde begynne med tøymykner for enda større effekt. Jeg skal tenke på det.

Tirsdag 9. mars – 07:00 – P4

Ingenting uprøvd. Jeg tester ut hvordan det er å være mer som folk flest. Her er det sanger jeg har hørt før, og jeg glir fort tilbake i søvnen. Jeg er tilbake igjen når nyhetene nok en gang forteller at verden ikke står til påske, og at politikerne får for mye lønn. Fint for dem. Jeg trenger en varm dusj.

torsdag 4. mars 2010

Det er fint ute no om dagen. Fint, men kaldt. Kaldare enn det ser ut til. Men våren vil fram, og eg hadde ein god dag på lesesalen. Eg avslutta med å lese litt i dagboka til Olav H. Hauge, frå åra mellom galskapen og krigen, det vil seie 1937 – 1939, og eg tenkte på at Hauge kunne ha vore ein god bloggar. Mest liker eg det daglege og dei små tinga, men det handlar mykje om litteratur, og eg har lyst til å lese alt, men då treng eg meir tid. Det får bli ein annan gong. Men eg fekk lyst til å sitere frå 23. februar 1939:

«So gjeng det ein dag um senn. Gjev vinteren var yverstriden. Med våren kjem nye krefter, nye voner.»

Der er vi no.