onsdag 30. september 2009

Substantivert september

Morgenkulde.
Kunnskapsøkning.
Seddelsortering.
Dispenserkaffe.
Løpeturer.
Middagslurer.
Klesvask.
Espressobesøk.
Forsvinningsnummer.
Tannpussdans.
Kirsebæryoghurt.
Hjemmekino.
Operakino.
Havregrøt & Elvis-nasj.
Skohull.
Skokjøp.
Postrock-t-banevenn.
Efterklang.
Forelesningsang.
Bananpauser.
Dialektlytting.
Lesesalsmil.
Brunostskiver.
Vagverlønsj.
Matrisereduksjon.
Selvrefleksjon.
Innleveringer.
YMIF-øvinger.
Ringeklokkevekking.
Seminarhelg.
Søskenprating.
Søndagsmetthet.
Godfølelse.
Høstluft.

Slik er det.

mandag 28. september 2009

Mormor

Nokon har opplevd ei heilt anna tid.

Mormor og familien hennar kom att fra Amerika då ho var seks, ho gjekk på skolen annankvar dag og ho måtte springe og gøyme seg då tyskarane kom. I hennar ungdom gjekk dei i treskor til dans, og dei måtte banke inn att spikrane som datt ut. Jentene gjekk arm i arm på vegen heim, fleire i bredden, og gutane prøvde å kile seg innimellom. Dei fekk det som regel til.

Ho blei forsøkt kobla med ein skogteknikar, eit godt parti, men fann seg i staden ein skikkeleg «brainne» frå Nordfjord. Ein som var tynn på toppen, men god på botnen. Og heile det vaksne livet har ho laga mat, vaska, strikka, sydd, måla, rydda i hagen, ommøblert og vore husmor, og ho ordnar alltid mat som smakar mykje betre enn ho sjølv vil innrømme.

Ho er åtti år, i full sving, og alt i alt ei grepa dame.

lørdag 26. september 2009

Hjernefakta

En gjennomsnittlig hjerne veier omtrent en kilo og ville dekket fire A4-ark dersom vi skulle finne på mose den flat. Den består av en halv liter protein og fett, er i stadig forandring, og den består av omtrent like mange hjerneceller som det er stjerner i Melkeveien eller galakser i universet. Om det sier mest om hjernen eller universet, er ikke godt å si. Men den er kjekk å ha, og ettersom vi først har den, gjelder det å få den til å fungere best mulig.

I boka hva er HUKOMMELSE lister Pål Johan Karlsen opp 16 huskeregler for å huske bedre, men det er for mange. Jeg har plukket ut fem av dem.

  • Hold deg i god fysisk form. Det gir bedre blodgjennomstrømning til hjernen og mer effektive nervesignaler. Det som er sunt for kroppen, er sunt for minnet.
  • Indre ro skjerper hukommelsen. Finn tid til å slappe av.
  • Konsentrer deg. Gi oppgaven du utfører, din fulle oppmerksomhet.
  • Kok ned og organiser materialet. Koble det umiddelbart til noe du kan godt fra før. Det gjør kunnskapen enklere å tilegne seg og lettere å hente tilbake senere.
  • Kod inn ny informasjon på så mange måter som mulig – visuelt, verbalt, motorisk eller sanselig. Bruk kunnskapen eller ferdigheten aktivt.

Og det er viktig å gi hjernen nok energi, for en voksen menneskehjerne vil i løpet av en dag bruke omtrent like mye glukose som det er i 250 M&Ms. Dessuten hadde min mormor lest at tre kopper kaffe om dagen skulle motvirke eventuell Alzheimer. Så du kan altså spise sjokolade og drikke kaffe med god samvittighet.

torsdag 24. september 2009

Bob Dylans lyspære

På lesesalplassen min ligger det en sparepære. Jeg håper det hjelper.

mandag 21. september 2009

Sitater om skriving

«Den suksess jeg har hatt,
har kommet gjennom å skrive det jeg vet noe om.»

- Hemingway

«Aldri fortell om ting du ennå ikke har skrevet,
for da blir det aldri noe av.»

- Lars Saabye Christensen

«Fine fraser er den siste utveien for dem
som har gått tomme for argumenter.»

- Peter Singer

Post It-lapper, vannmugge og 90 prosent hardt arbeid.

Da jeg skrev særemne, tok jeg blant annet for meg Øystein Lønn. Han sto opp halv fem om morgenen for å skrive. Det står det respekt av. Jeg prøvde det en gang, men det var ikke noe for meg.

Øystein Lønn kan dette med åpninger. I et intervju sa han: «Jeg kan bruke uhyggelig lang tid på de første fire setningene i en bok. Men så er løpet lagt. Høres det mysteriøst ut, får det heller gjøre det.»

Jeg synes ikke det høres mysteriøst ut. Hvis først starten fungerer, er det bare å følge tråden videre. Det som er spennende er å se hvor tråden ender hen, og litt av poenget med skrivingen er gjerne det. Jeg liker å se når det bretter seg ut og går i helt nye retninger, bare fordi det må. Til slutt har det gått seg til. Men starten må fungere. Den må sette an den riktige tonen og tempoet, for det er den som former resten av teksten.

Tankevaser i rette linjer.

søndag 20. september 2009

Ønskjeliste

Eg har gebursdag om litt mindre enn tre veker. Då ønskjer eg meg:
  • von i hangande snøre (helst lysegrønt)
  • betre skjeggvekst
  • kunsten å gjere ein elegant entré
  • ein skikkeleg dialekt
  • samvit/tid til å skrive seint om kvelden

onsdag 16. september 2009

Blues, Blindern

Spell litt blues 'a, Blindern.

Jeg vil høre deg synge om brudne brøker på rutete ark & om brudne par på hver sin pult & om de som går alene over brosteinen tidlig om morgenen. La det være en låt om tørre professorer med støv på jakkeslaget & om tunge dører, desperate skriblerier & om hipstere gjemt bak store brilleglass. Syng om alle som møter veggen i akademiske blindveier på leting etter svar som ingen bryr seg om, med et refreng om ugjorte oppgaver, skjemaer som rakner. Og glem ikke hva kjærligheten kan føre til, skjult bak lange dager & ønske seg vekk.

Det ble rødt på Stortinget, men du kan være blå, Blindern. True blue.

mandag 14. september 2009

Kinesisk ordtak

Det eg høyrer,
det gløymer eg.
Det eg ser,
det hugsar eg.
Men det eg gjer,
det forstår eg.

lørdag 12. september 2009

Kjempebra

Jeg har lurt på hvorfor ellers stødige skribenter kan finne på å skrive kjempebra i to ord. Hva er det som gjør dette ordet ekstra sårbart for urettmessig orddeling? Stilt overfor et slikt spørsmål funderte jeg på hva den godeste grammatikklærer Lie ville gjort.

Jo, han ville sikkert hentet ned den utslitte førsteutgaven av Norsk Referansegrammatikk fra bokhylla (hvis den ikke lå på nattbordet), klødd seg litt i skjegget og veid ulike argumenter for og imot. Jeg tenkte å gjøre omtrent det samme, bare med betydelig mindre skjegg og en pent brukt versjon av NRG. Og litt mer populistisk. Det vil også si at det er begrenset med kildearbeid og at mer akademiske metoder må til for å bekrefte framstillingen. Men jeg tror jeg er på rett spor, altså.

Den mest påfallende grunnen kan være at Word spanderer en rød sikksakk-bord under ordet og isteden foreslår ord som kjempebøra og kjempebrak, mens kjempe bra blir godtatt. Å kjempe bra blir noe annet, og nok en gang har stavekontrollen vist seg fra sin mindre gunstige side. Men dette er neppe hele grunnen. La oss gå dypere inn i materien og se på litt beslektede uttrykk.

Kjempebra tilsvarer uttrykk som veldig bra, svært bra, voldsomt bra, sykt bra, jævlig bra og enormt bra. Alle skrevet som to ord. Da er det kanskje ikke så rart at kjempebra splittes. Men forklaringen på forskjellen ligger her i ordklassene og deres kjennetegn. Bra er et adjektiv, den er vel grei, mens alle de andre ordene (veldig, svært, voldsomt, sykt, jævlig og enormt) sier noe om at egenskapen til adjektivet er til stede i stor grad. Altså er disse ordene også adjektiv, som beskriver graden av adjektivet bra. (Som «adledd til kjernen» for de drevne). Men hvorfor gjelder ikke det samme for kjempebra?

Grunnen er at kjempe ikke er et adjektiv: * Kjempe, kjempere, kjempest? Det er derimot et substantiv: En kjempe, kjempen, kjemper, kjempene. Og vi bruker det ofte for å si at et substantiv er større eller bedre enn et annet, for eksempel kjempebåt, kjempedag og kjempeseng. Det er altså ting som er store og bra nok for en kjempe. Der følger det vanlige norske regler for ordsammensetning av to substantiv, nemlig at det skal skrives i ett ord. Antakeligvis fordi det er veldig produktivt substantiv i den funksjonen og fordi konnotasjonen har blitt større enn denotasjonen (så det nærmest fungerer som et adjektiv), har vi også slått det sammen med ulike adjektiv. Vi har kjempetøff, kjempelei og kjempeglad, med uendelig mange flere muligheter. Men det skal altså fortsatt skrives i ett ord ettersom kjempe er et substantiv og ikke et adjektiv.

Så der har vi en begrunnelse hvis noen skulle lure. Sånn cirka i hvert fall. Det samme skulle gjelde for dritbra, men dette er ikke inkludert i ordboka og neppe gangbar skriftlig norsk uansatt.

Dette er forresten mitt 100. innlegg. Kjempebra, eller hva?

onsdag 9. september 2009

Den analoge notisboka

Litt slitt.

Litt skoleting.

Litt stjålet rekontekstualisering.

Litt lokalavis.

Litt Hegge.

Litt sjelelig slagg fra en kald vinterdag.

Litt andre yrkesmuligheter.

mandag 7. september 2009

Snart

Hausten har byrja snike seg innpå. Vêret «lovar stort, men håller tunt», som kjærleiken til Lars Winnerbäck, og vinden ristar i trea utanfor vindauget mitt. Eg fann fram skjerfet frå skapet og knepte att jakka før eg gjekk ut i stad. Det måtte til, tenkte eg. Men framleis er det litt varme i lufta, og det går rykte om at nokon «freista lukka» med kortbukse i dag, så sommaren har ikkje heilt takka for seg enno. Men snart.

(Flamme Forlag kan melde om det same.)

Eg synest du skal sløkkje lysa og danse litt seint om kvelden. Vi må halde på kjensla så lenge vi har ho. Snart er ho borte.

Song til dansen (frå Spotify):
Teitur - Catherine The Waitress

Tjohei.

lørdag 5. september 2009

Vurdering som springbrett

Mine tanker om vurdering.

Hva slags vurderingspraksis gir best resultater? På hvilken måte kan man gi tilbakemelding på en tekst slik at eleven utvikler seg som skribent i størst mulig grad? Det har jeg tenkt mye på, og jeg skal lufte noen av tankene mine. Som student forbeholder jeg meg retten til å leve i en rosa sky, og alt jeg skisserer er kanskje ikke like kompatibelt med virkeligheten, men jeg vil sette pris på alt andre måtte ha av innvendinger og mottanker. Jeg tåler å bli dratt ned på jorda en gang iblant.

Hovedtanken min er at jeg vil bygge opp vurderingen rundt hva som er bra og hva som kan bli bedre, og bare de to kategoriene: Bra & Bedre. Dette fordi det alltid er det negative som huskes best. Det er det elevene tar med seg. Men jeg vil heller at de skal huske på hva som kan bli bedre i stedet. Slike kommentarer peker i større grad framover og unngår at de henger seg opp i alt som gikk dårlig.

Det er også viktig for å gi elevene et positivt forhold til skrivingen. Hvis de hører at det er noe som kan ordnes, og de hører hva de har gjort bra, vil de føle at de lykkes med det, og da kan hele prosessen oppleves som mer meningsfull og utviklende. De får selvtillit, og de tar med seg det positive videre. Da kan vurderingen fungere som et springbrett som gjør det mulig å komme høyere opp neste gang.

Men det må likevel være knallhardt og seriøst. Det handler om hvordan man sier det, ikke om å gi et rosemalt bilde. Jeg vil også gi slike kommentarer til svakere tekster ved å ta tak i de få tingene som er positive og liste opp noen overkommelige ting som kan bli bedre. Og selv om vurderingen står til en konkret tekst, bør poenget være å si noe generelt ut ifra det spesifikke.

Dessverre tror jeg det ofte er slik at kommentarene bare blir en begrunnelse for et tall, med oppramsing av oppgavespesifikke enkeltelementer som trakk ned eller opp, og vurderingen er til liten nytte for senere skriveoppgaver. Da fungerer vurderingen kun som en sementering, slik at elevene kan bli stående på det samme stedet også neste gang. Og kanskje er det det mange ønsker seg, men jeg vil ha mye heller se forbedring, skriveglede og målrettet jobbing.

Jeg vet ikke om dette går overens med retningslinjer og føringer ellers, men forhåpentligvis vil det gå an å dra udirs upresise formuleringer og ullenhet i en positiv retning, eventuelt ved å jenke seg til litt. Men jeg ser at min måte nødvendigvis ikke vil dokumentere elevenes kompetanse fra a til å. Det viktige for meg er at de blir bedre til å skrive, og da er det ofte best å vektlegge de få tingene som gjør at de kan bli litt bedre neste gang. Men slike kommentarer vil ikke fullt ut begrunne karakteren. For meg er det uvesentlig, men andre synes kanskje det er viktig.

Og jeg vil også nevne forbedringspunkter til en tekst som får toppkarakter, for de elevene har vel så store muligheter til å bli enda litt bedre neste gang. Så istedenfor at de dårlige får pepper og de gode får ros, vil jeg heller gi vurderinger som er sydd over samme lest. Forskjellen vil ligge i nivået på det som er bra og det som kan bli bedre. Og nivået på det de har oppnådd, bestemmer karakteren. Som ellers.

Jeg har ellers lest mye av det andre har skrevet om Markin og rubrikker, men jeg må innrømme at jeg er skeptisk. For meg blir det for instrumentelt med ferdige kommentarer og deskriptorer som skal gules ut. Jeg ser det økonomiske i det, men jeg vil heller skrive en halv side sammenhengende tekst med vurdering til hver oppgave sånn at elevene føler at hver oppgave blir sett som den er og behandlet på en egen måte. Jeg ønsker at det skal være personlig, og forhåpentligvis blir det mer inspirerende.

Men jeg ser at det vil bli mye jobbing, og kanskje vil det være nødvendig med en enklere måte å gjøre det på til tider. Da vil det gå an å ha en kolonnesystem med bra og bedre, for så å fylle inn et par punkter på hver, gjerne fordelt etter diverse kompetansemål. Det viktige er at grunntanken er den samme, for det er noe jeg tror på. Men det må testes, feiles og videreutvikles.


(Mesteparten av dette bygger på et tankesett fra Frank Beck, som har jobbet med kjente idrettsutøvere og selvutvikling, og som fungerte som motivator mens jeg var inne til militærtjeneste i HMKGs Signaltropp. Jeg har tro på mye av det han sier, og jeg ønsker å ta med meg store deler av det inn i en skolesammenheng. Men det jeg har skissert her, ville jeg stått for ellers også. Det er en liknende form for vurdering som har gjort at jeg har utviklet meg som et skrivende menneske.)

onsdag 2. september 2009

T-baneobservasjoner # 5

# En dame med svart hår som snakker
akkurat som Pingu fra barne-TV.

# En fyr med lilla sko som fortsatt har på seg
festivalarmbånd fra sommeren '06 & '07.

# En gammel mann, velkledd, med rutete skjorte,
som har på seg Harry Potter-sekk.

# To stykker som snakker tegnspråk med hverandre
fra hver sin plattform, over skinnegangene.

# Tre venninner som har skaffet seg identiske øredobber,
men i hver sin farge.