søndag 28. juni 2009

Edru & nynorsk

Eg drikk ikkje alkohol, og eg nyttar nynorsk når det passar seg. Det er to standpunkt eg stundom må argumentere for, ikkje alltid med like stor velvilje frå mi side. Er det to val som krev ein heilt spesiell grunn?

At eg ikkje drikk alkohol, er berre fordi eg ikkje har eit behov for det. Eg treng ikkje, greiar meg fint utan. Men korleis kan du vite det utan å ha prøvd? Vel, eg veit at eg ikkje vil røyke, snuse, danse naken på Karl Johan osb. Eg treng då vel ikkje teste ut alt eg ikkje vil gjere. Men eg liker ikkje å bli kalt avhaldsmann. Det er ikkje eit religiøst eller kristent standpunkt, og andre må sjølv få gjere seg opp si eiga meining om dei vil drikke eller ikkje. Heilt greitt for meg. Det er deira val, og på same måte har eg teke mitt. Det held i massevis med to flasker eplemost. Eg er fin form dagen etterpå, kan fortelje det andre ikkje hugsar, og ein god dansar blir eg nok ikkje uansett.

Nynorskbruken min kjem av at eg liker språket, orda, klangen. Nynorsken kan gi noko ekstra til det eg skriv. Han gjer nytta si, er kjekk å ha, læt fint. Det er det personlege argumentet. Eg hatar når det å velje nynorsk blir det same som eit politisk standpunkt. Det skal ikkje vere slik at ein automatisk deler synspunkta til SU og NU om ein blir med i Norsk målungdom. Å velje mellom nynorsk og bokmål burde vere like enkelt som å velje mellom gulost og brunost på brødskiva, sykle eller gå, rutete skjorte eller ei med striper. Det er det målungdomen burde jobbe mot, ikkje lage ei smørje av språkpolitikk, tenestedirektiv og globaliseringsproblem. Men dei skal få styre med sitt. Eg er trass alt ikkje medlem, eg berre liker nynorsken.

tirsdag 23. juni 2009

Søknad om dagens ordspill

For tiden har jeg sommerjobb som pengeteller, og her forleden godkjente jeg en bit av en hundrelapp som var litt mindre enn halvparten av en hel hundrelapp. Det var ikke før etterpå at jeg fikk vite at mindre enn 50 % gir null verdi, 50-55 % tilsvarer halv verdi & over 55 % har full verdi.

Så da fikk jeg meg en lærepenge.

lørdag 20. juni 2009

Sogndal pao topp

Sogndal ligg no på førsteplass i Adecco-ligaen, så då fann eg fram godlåta. Stao no pao.



Skikkeleg dialekt, tøff coverversjon og artig imitasjon av vestlending som imiterer ein austlending. Det kan nesten ikkje bli betre.

Scora maol. Fao han inn. Scora maol.

torsdag 18. juni 2009

Topp ti svenske ord

I dag har jeg fått litt ekstern hjelp her på bloggen. Det har seg nemlig slik at Morten (en av mine venner fra det pent kledde vestkantbandet CADA) nå har blitt temmelig hekta på alt som er svensk. Da følte jeg at det var på sin plass (ja, både rett & rimelig) at han fikk stå for en andel av dagens liste (med litt hjelp fra svenskene i Deloitte). Utvalget består av:

gumman = kjerringa
snopp = penis (vardagligt)
bajsa = bæsje
julklapp = julegave
glad påsk = god påske
hångla = leka sexuellt utan att ha samlag

Jeg vil gjerne spe på med mine topp fire:

1. snåljåp = gjerrigknark
2. basfiol = kontrabass
3. smilfink = spyttslikker
4. förmåga = evne

Og det er selvsagt interesse for andres personlige favoritter.

mandag 15. juni 2009

Hjem igjen

Da har jeg kommet meg hjem for ferien. Ikke så langt, men kjærkomment likevel. Det passet egentlig bra, for lysstoffrøret på badet på hybelen har gått, så de siste dagene har jeg dusjet i mørket. Ikke direkte praktisk, så nytt rør kommer nok på plass i løpet av høsten. Og jeg fikk pakket ned tranflaska og tretten bøker, så jeg tror jeg skal klare meg. Da blir det først og fremst ny sommerjobb, deretter tung sommerlektyre, og forhåpentligvis en god dose kvalitetstid.

Jeg vil også henlede oppmerksomheten til La Blogothèque og deres Take-Away Shows med diverse indie-artisters spontane konserter rundt omkring i Paris. Kan hende det er gammelt nytt for andre, men for meg var det en gledelig sak å snuble over. Arcade Fire sin heisopptreden med magasinriving, samt Bon Iver sin korsang i et portrom, anbefales. Det er mye annet bra også.

fredag 12. juni 2009

Bestefar

Eg hadde ein bestefar som bygde landet. Han var ein av dei som sette opp kraftliner i fjellheimen, ein av dei som spente eit nett av ledningar på kryss og tvers, over heile landet, høge master som knitrar i regnet, gir straum til kvar avkrok. Og vi pratar om Noreg, landet der ein måtte sprengje seg veg, og bestefar var sprengbas, der fjella stod på sitt, der det var dei mot naturen, i Noreg, der det var så kaldt at mutterane fraus fast i fingrane om vinteren. Men bestefar brydde seg ikkje, fint å ikkje miste dei på bakken, og det var rå kraft og handemakt som reiste høgspentliner i tom natur, som lagde veg for framskrittet.

Og eg hadde ein bestefar som tålte alt, som kolliderte med ein militærlastebil, ein som kom ut frå skogen utan å halde vikeplikta, på ei rett strekning i full fart, og det lød eit smell djupt inne i Hedemarken. Det var ein totalvraka Mercedes, men ein levande bestefar. På sjukehuset var han blå og gul i andletet, med attsydd munn, færre tenner, nokre brudd, men framleis i live. Bestefar tålte det. Og han kunne falle ned trapper og treffe ein spiker, gå gjennom isen på Mjøsa og ramle ned frå leikestuetaket. Men framleis var han nesten to meter høg og hadde grove hender, framleis med eit godt sovehjarte, og framleis åt han fleire potetar enn eg kunne rekne.

Eg vil utbringe ein skål for dei som bygde landet, dei som nesten tålte alt.

Skål.

onsdag 10. juni 2009

Trenger man egentlig verb?

Noen har tydeligvis et mindre behov for verb enn meg. Disse sier blant annet: «jeg har lyst til å ut i sola», «jeg kunne tenke meg å hjem» & «jeg har planer om å ut i kveld». Det kan virke som om det å dra, gå & reise er oppskrytt, for så lenge man oppgir hvor man skal, sier det seg selv at det er snakk om en forflytning. Jeg unnlater som oftest å nevne det, men det plager meg litt at infinitivsmarkøren bare markerer en infinitiv, og ikke innleder en. Det oppstår et aldri så lite tomrom der, synes nå jeg. Jeg får litt medlidenhet med «å», som står helt alene.

Det ligger i tillegg en potensiell hovedfagsoppgave i verbet «å druse» (forslag til tittel: «Betydning og bruk av det informasjonsnøytrale verbet «å druse» sett i et svadafunksjonelt perspektiv»), som har spredd seg via en viss type ved navn Petter. Dette universalverbet kan altså, såvidt jeg har forstått, erstatte alle andre verb, noe som visstnok skal være praktisk. Jeg befinner meg ikke akkurat i målgruppen, men jeg må si at jeg stiller meg skeptisk, dog ikke bekymret. Det er et moteord, og moteord går av moten, særlig når det begynner å ta overhånd. Jeg husker blant annet verbet «å tæsje» fra den tiden da jeg gikk med skatesko og hadde hoppbakkesveis, altså en relativt kort periode. Det var et hyppig brukt verb, men det forsvant like fort som det dukket opp.

Men noen tar vare på disse ordene også. Det hender at en venn av meg fortsatt tar i bruk nettopp-lært-tysk-slangen fra åttende og sier at han skal «nehme» i stedet for «å ta». Alltid et kjærlig gjenhør.

mandag 8. juni 2009

Glenn Gould

Jeg er glad i Bach, og jeg har sansen for Glenn Gould. Gould er noe for seg selv, kjent for sin lave, utslitte pianokrakk, nynningen som plaget alle som skulle ta opp musikken hans, samt innspillinger i iskalde rom der han satt pakket inn i varme klær og dyppet hendene i en bøtte med varmt vann før han skulle spille. Litt eksentrisk, men jeg har ikke noe imot nynningen og brummingen. Det har sin sjarm at det skurrer litt. Av og til kan det være greit å høre at det er et menneske som sitter der og spiller.

Jeg fant fram et lite klipp, og her snakker vi om å befinne seg i sin egen lille boble.

lørdag 6. juni 2009

Eg må ut

Ru asfalt. Jamne skritt. Friksjon. Pust meg i nakken, Oslo.

Blå plastspade på bakken. Nedgrodd barnehage. Ei gammal dame som søv i bilen. Tung eim frå lilla blomar. Får ei brosjyre. Takkar pent. Plutseleg i Stensbergparken. Dårlege svar. Full fontene. Nedover. Bortover. Antikvitetar på sal. Her eg køyrde feil på køyretimane. Skulle vore lyskryss. Oppover bakken. Ungar som speler fotball i ei klyngje. Pustar inn. Går attende. Kaldt vatn. Friskt mot.

Takk, Oslo.

torsdag 4. juni 2009

Sjelefred, mot & visdom

Hva skal man tro? Jeg vet ikke. Men «bønn om sjelefred» er fin.

Gi meg sjelefred til å godta de tingene jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan endre, og visdom til å se forskjellen.