T-baneobservasjoner # 6

# En som skal på temafest som enten Peter Pan eller Robin Hood. Både grønne tights og fjær i hatten.

# Hun har rød Fjällräven-sekk, og kjæresten, hun har blå.

# En ungdom med blå sparkebukse, størrelse XXXXXL, med glidelås.

# En liten gutt med smokk som leser «Fredrik fugl i farta» opp ned.

# Han har brun hatt, brun dressjakke, brune bukser, brune sko.
Og selvlysende grønne skolisser.

Avsluttande merknader

No er eg ferdig med den første eksamenen dette semesteret, i Sosiolingvistikk, talemålsvariasjon og språkkontakt i Noreg, altså eit emne om dialektar. Eigentleg er det litt skummelt å fordjupe seg i fagfelt ein har stor interesse for. Det er fort gjort å bli mett og lei av alle omgrepa, pugginga og lesinga i eksamenstida. Men eg har framleis interessa, berre litt overspist nett no, og eg har blitt nokså stø på heimfesting.

 Dialektoversikten.

Som opplading til eksamen såg eg blant anna på fjernsyns- programmet Har det på tunga frå 1988. Her konkurrerer lærarstudentar om å vere best på heimfesting, eit programkonsept som må vere unikt for Noreg, og vi er i den drøyaste delen av 80-talet, med pastellfarger, store briller og heilt fantastiske frisyrar. Mykje bra, altså. Programma ligg ute på dialektxperten.no, i talemålsarkivet, for dei som vil sjå.

Det er òg fint med dei som syng på dialekt. Kva med litt hallingmål frå kjøkenet?



Til slutt ville eg hente fram noko frå læreboka, nemleg at «språkfilosofen Saussure har samanlikna eit språk med ei elv, som renn snart stilt gjennom hølar og snart snøgt i fossar og stryk, men som aldri står still», og det er ein god metafor, talespråket som ei elv, og eg fekk lyst til å spele litt vidare på det:

• Kvar går elva vidare?
  
• Er det mogleg å demme opp elva, få ho til å stoppe opp? 
• Bør ikkje elva få leve, følgje sitt eige løp? 
• Er mange små bekker på veg til å bli ei stor å? 
• Har elva nådd eit fossefall no?

Ting jeg kunne ha skrevet på doveggene på Blindern hvis jeg var av den typen som gjorde sånt

-----

Diskursanalysen bør vurderer sin stilling.

-----

Dette er nå, dette er alt.

Det finnes ingen plan B.

Den som venter på noe godt, venter.

-----

Kå

7.12.2008 var Karpe Diem på besøk i Store Studio. Vi kommer inn i intervjuet rett etter at de har snakket om at Magdi har vært med i NM i Scrabble, men at han dessverre ble slått ut av en 54-årig dame. M er Magdi. A er Anne Lindmo.

A: Hva er det med Scrabble som du liker?
M: Det er jo det å tviste på ord, og alle merkelige norske ord som man ikke visste at fantes. Kå, for eksempel.
A: Javel. Hva betyr kå?
M: Å kå?
A: Å, det er et verb?
M: Ja, det er å snu høy som ligger til tørk på bakken.
A: Jaha.
M: Man lærer mye morsomme, rare, korte ord. Det er de som gjelder, de korte ordene.
A: Og de med å får man jo mye poeng på òg?
M: Jo, fire poeng.
A: Mm. Ikke sant. Å kå. Kan være veldig fint å ha med seg videre.

Månedene går

August

September

Oktober

November

Og snart desember

Dressjakka skifter med årstidene, og jeg følger med. Jeg har gått fra å gå som en predikant til å høre på Morrissey igjen, lese Gene Dalby igjen, spille plata med John Olav Nilsen & Gjengen igjen & igjen. Neste punkt blir å finne fram anorakken og vente på nok sjog/snog/snøv/snø til en tur opp til Ullevålseter.

Men før det skal jeg se hva jeg er god for.

Rapport frå SB

(17.11.09)

Då var det ikkje meir olbogerom på lesesalen. Tett i tett med hovud i arbeid. Ikkje forstyrr. No må du leite lenge berre for å få deg ein plass. Litt som å finne ein parkeringsplass på Grünerløkka. Og sjølve lyden er ein kontrapunktisk dur av notering, understreking, kviskring og folk som klør seg i hovudet. Eg har ikkje markørtusjar med fire ulike farger og heller ikkje oppslagsverk med hundrevis av merkelappar. Ikkje Kleenex & klementinar heller. Men eg har kontroll, og det veit eg ikkje om alle dei andre har.

Diktopplesning av undertegnede

I tredje klasse hadde vi et prosjektarbeid om modernistiske dikt. Min gruppe fikk tildelt Ensom ulv av Erling Christie, og siden jeg skulle på langkjøring den dagen vi skulle framføre, ble det til at jeg teipet en opplesning av diktet, som ble spilt av i mitt fravær. Det hadde visst blitt godt mottatt den gang, og jeg fant det igjen i en gammel mappe, så nå kan flere få høre. Det skal ikke være noe å si på innlevelsen.

Erling Christie - Ensom ulv

Norsk mat

Det irriterer meg at det står juice og yoghurt på matvarene jeg kjøper. Hva er galt med jus og jogurt? Begge disse formene er tillatt, sammen med andre bra ord som sørvis, gaid, seif, feiding, rekkert og mye annet snaks. De fleste av disse ordene har problemer med å bli tatt inn i varmen, men hvorfor?

Det er nok litt fordi folk ikke er klar over de alternative norvagiseringene, litt fordi skriftbildet er uvant, litt fordi folk blir språklige konservative når de nærmer seg de tredve, litt fordi folk er så smarte at de vet hvordan ordene skrives på språket de kommer fra, og da vil de gjerne demonstrere at de er så smarte, og litt fordi forslagene fikk ganske hard medfart i media forrige runde, den såkalte beiken-debatten i 2004.

Og for å ta det en gang for alle: Beiken ble ikke tillatt. Selv en professor på Nordisk hevdet at beiken nå hadde blitt lovlig, så misoppfatningen har spredd seg langt, men Språkrådet måtte gå tilbake på omtrent halvparten av forslagene sine, deriblant beiken og pøbb. Dessverre, spør du meg.

I Danmark fikk de majonæsekrigen i 1985, et heftig ordskifte i mediene, da de blant annet ville fordanske mayonnaise, så det er tydeligvis endring av matnavn som skaper oppstandelse. Men her i Norge skriver vi jo majones uten at noen rynker på nesa av den grunn. Det handler jo bare om hva man er vant til.

Og vi er vant til å skrive fotografi, intervju, sjalu, sjekk, sjanse, byrå, eksos, tøff, kjeks, balanse, kvalifisere, sjåfør, kostyme, diskusjon, fasong, gerilja, sjargong, likør, sesong og terreng. Jeg tviler på at noen vil gå tilbake til de opprinnelige formene nå.

Hvorfor mener så jeg at vi bør fortsette å norvagisere? Fordi det er viktig å fortsette å ha et skriftspråk med gjennomgående ortografiske prinsipper. Vi trenger å ha et enhetlig skriftbilde hvor enkeltord ikke stikker seg ut. Det letter innlæringen av skriftspråket og gjør at norsk fortsatt er norsk. Men jeg er ingen norvagiseringsekstremist, og støtter heller avløserord så langt det er rimelig, bare så det er sagt.

Jeg synes det er svært gledelig at bedrifter som Lerum og Nora viser den lokale tilhørigheten og tar i bruk både nynorsk og dialekt. Det er en svært positiv tendens ved markedsføringen, og selvsagt er det god drahjelp i Alf Prøysens univers for Nora sin del. Og sognamaol er jo staselige greier, så Lerum kommer godt ut av dette. De selger da også jus, så jeg får kjøpe den i stedet for Eldorado sin, og støtte opp om språkbruken.

Det er kanskje da man innser at man er i overkant opptatt av språk.

Utsikten

Det var fint i Trondheim. Vi traff på fint vær og gamle venner. Vi fikk servert løksuppe & hjemmelaget kanel-is, knusktørre siv.ing.-rebuser (roten av minus én + pod + ti opphøyd i minus niende) og vi har dessuten fått en innføring i andre arealmoment og skjærkrefter. Blant annet. Og vi har sett på utsikten.

Utsikten framover er også bedre. Jeg innså i stad at jeg er ferdig med eksamenene mine om akkurat en måned. Det går fort. Nå gjelder det bare å holde trykket oppe og gå rett fram etter nesa. Tiden framover vil gå med til å dekke norgeskartet mitt med målmerke-Post it-lapper, samt fylle ruteark med det som bare er gresk for andre. Men det kan være koselig, det.

Min gamle engelsklærer demonstrerte en gang at utsikten er bedre hvis man står på et kateter. Plutselig bare hoppet han opp der og deklamerte det. Senere forsto vi at han hadde stjålet poenget fra Dead Poets Society (eller Dagen Er Din, som den heter på norsk), men poenget er godt likevel. Det kan være sunt, ja sågar nødvendig, å se på ting fra et annet perspektiv noen ganger. Spol 1:41 inn i YouTube-klippet under, så får du se det.



Jeg gleder meg til å hoppe opp på kateteret og deklamere dikt.

Siden dagens tema er utsikt, kan det også nevnes at Erik med følge har flyttet inn i nytt husrom, i 16. etasje, så de har fått seg skikkelig utsikt. Det er bare å gratulere. Jeg kan kun skilte med sjuende, riktignok med fin utsikt til t-banen. Men gode utsikter, altså.

Pause

Dei seier at opp og ned er like langt.

Eg har svingt litt i det siste, men slik er det. Mykje å gjere, men slik er det. Hausten er tung, men slik er det. Eg skjuler det som best eg kan, slik snøteppet no skjuler hausten for ei lita stund. Slik er eg. Eg har planar om å lande på begge beina til slutt. Det går fint.

No gler eg meg til å setje meg på eit tog til Trondheim på fredag. Eg treng ei pause før eksamenslesinga tek til. Eg skal leggje over dei fire siste programma av Språkteigen på mp3-spelaren min, som eg ikkje har hatt tid til å høyre på, og velje ut to bøker frå bunken med bøker som har vokst seg kjempehøg. Det blir bra. Eg satsar på å skrive noko godt til bloggen i notisboka mi på turen òg, men det blir ei veke pause til neste gong det kjem noko her.

Blogging i tall og spørsmål

Antall bloggere på blogg.no: 369 109
Antall nye bloggere sist døgn: 844
Alderen til den mest populære bloggeren: 13
Antall kommentarer på innlegget «Jeg suger i dialekt»: 343
Antall millioner treff hun hadde i august: 1,6
Hva en slik trafikk tilsvarer i markedsverdi: 160 000

Noen spørsmål melder seg: Er det 369 109 mennesker som har et liv andre vil lese om? Hva skriver de om? Er det ikke bra at de skriver? Hvordan går det når vi flytter intimsonene våre ut på internettet? Hvor mye kan man eksponere uten å overeksponere? Hvordan forholder en trettenåring seg til å dele livet sitt med så mange mennesker? I hvilken grad fungerer de mest populære bloggerne bare som reklameformidlere? Hva er det som gjør dem så populære?

Jeg bare lurer.