Skiturar

Medan Noreg sette straumrekord på 23958 MWh, gjekk vi på ski til Ullevålseter. Vi drog frå alt, lot dei ha det så godt. Så kunne resten av Noreg watte opp panelomnane sine, få rekorden utan oss. Og på fjernsynet kom dei med kuldetips: Korleis halde bikkja di varm, ungen din varm, jernet ditt varmt. Og det var visst ikkje att meir ved hos dei som selde ved. Heilt tomt. No selde dei berre sagmugg til dei mest desperate. Det var visst ei kuldekrise. Men kva gjer vel det når du har ullundertøy og balaklava frå militæret. Då gir - 20 berre litt knitring i snøen og klår himmel.

Etter kuldekrisa kjem togkrisa. Men du kan gå på ski utan tog. Det er ikkje tog i marka. I marka er det ikkje krise. Berre litt kuldekrise. Og frå Frognerseteren er det berre 13 kilometer til Kikut. Der kan du kjøpe vaflar og bli varm. Det er meir enn NSB kan tilby.

Nokre dagar seinare er vi på hyttetur. Vi er på veg heim på ski frå Sjusjøen. Eg er sliten, vi har gått i Birkebeinerløypa, fått kjeft fordi vi ikkje kjøpte noko på kafeen, berre sat der og åt krokanrull og såg på skiskytarane som skaut seg vekk i tåka. Men snart er vi ved hytta, og snart kan vi ta ein dusj, og bak oss har vi ein eventyrhimmel.

Og på ein søndag er det stappfullt på bussen opp til Frognerseteren. Heile Oslo og nokon til skal ut på søndagstur. Men eg går dit gjennom skogen, og vi susar av garde, eigentleg for fort for meg, men det er greitt å kjenne at eg er i live. Dei andre dreg til Kikut, medan eg tek vegen over Kobberhaugen. Og på ein søndag er det kø i marka. Då er det kø i løypa, kø inn på Kobberhaugshytta, fiskebeinkø opp dei brattaste bakkane.

Av og til, nokre gonger, lurer eg på om eg er redd for å gi slepp på einsemda mi. Eg veit ikkje om eg burde seie det, men einsemd kan vere fint. Det er noko trygt med å vere åleine. Kanskje det er difor eg liker det så godt når eg kan gå til Ullevålseter på ein fredag morgon, setje meg med ein kaffikopp og lese eventyra frå NOR1300-kompendiet, som den einaste i rommet. Kanskje er det difor eg dreg når det plutseleg kjem inn masse folk. Kanskje treng ein berre eit skispor, god gli og litt nysnø.

Hold ut

Den forrige notisboka var full, eller nesten, det var fem sider igjen, men det passet så bra å starte med 192 nye linjerte sider nå, så da er nr. III påbegynt, og de første sidene har blitt fylt med sitater, type overlevelsesstrategier, slik som Johan Harstad ser det, for «det gjelder å holde ut, holde seg flytende, en dag snur det», som det står på vaskeseddelen til novellesamlingen Ambulanse, og i et intervju i Vinduet (nr. 2 – 2003) får han spørsmålet:

Men å bare «holde ut», er ikke det en litt defensiv holdning til livet, Johan Harstad?

- Det er to svar på det. De gode øyeblikkene og venner, og at det blir sol igjen en dag, det ligger inni hold ut-greia. Den andre delen av svaret er: Vi har trang til å gjøre noe hele tiden. Til å produsere. I Roy Andersons film Sanger fra andre etasje siterer de et dikt av en latinamerikansk poet: «Elsket være den som setter seg. Elsket være den som klemmer fingeren i døren.» Man [kan] ikke forlange så mye av seg selv hele tiden. (…) Min løsning er nesten fysisk: sett deg ned og gjør ingenting. Alt kan ikke løses med aktivitet. Ofte er det en akutt situasjon som gjør det tøft. At du har mistet jobben eller kjæresten eller fått dårlige anmeldelser. Da gjelder det å holde ut til det kommer en ny jobb, en ny kjæreste, en god anmeldelse. Det blir bedre fordi det må det.

Stopp, eller veien videre

Jeg tenkte egentlig å gi meg med bloggingen, men jeg vet ikke helt. På den ene siden føler jeg at jeg har malt meg opp i en flaggstang med dette bloggprosjektet mitt. Jeg vet ikke helt om jeg har så mye mer å tilføre, og jeg synes det får være nok eksponering for en stund. Gi seg mens leken er god, eller hvilket ordtak som måtte passe. Også vil jeg heller se om jeg kan få brukt tiden min på å få skrevet andre ting.

På den andre siden vet jeg ikke helt om jeg skal lukke og låse etter meg, for jeg er den jeg er, og av og til har jeg et formidlingsbehov hvor denne bloggen vil være kjekk å ha. Og bloggingen har vært en fin øvelse, god skrivetrening, bra horisontutvidelse osv. Positivt på mange måter. Men jeg vil uansett ikke opprettholde målet om tre innlegg i uka, som jeg har vært nokså nøysom med hittil. Alt som dukker opp etter i dag, blir som bonus å regne. Likevel skal jeg se om jeg får ut et innlegg de gangene det skjer noe stort, eller jeg har skrevet noe virkelig godt. Men samtidig vil jeg ikke love noe.

Jeg merker en viss ambivalens til alt dette. Det får bli som det blir, slik ting stort sett blir.

Uansett er det hyggelig at folk har fulgt med, delvis, halvveis eller helveis, til her vi er nå. Takk for det. Håper alt står bra til.