fredag 31. desember 2010

torsdag 30. desember 2010

Framtida bak

Eg spør deg om planane dine. Du svarer at du skal drikke opp ølen, kanskje danse litt, finne ein ny øl. Eg seier at det var ein god plan. Skål, seier eg. Vi skålar. Du startar på ei historie frå då du var i New York, men eg ser over skuldra di, heilt bort til døra. Høyr, skal eg seie. Høyr på dette: Eg kan skrive fem «eg veit»-setningar om fortida di. Det er nok. Sei meg heller noko om framtida di, det som enno ikkje er, det som kanskje kan bli, slik som oss.

Men eg kjem ikkje til å seie det. Eg kjem til å gripe etter ein metafor. Du kjem til å gripe etter handa mi. Vi kjem til å køyre i kvar vår drosje, og du kjem til å vakne opp i morgon og lure på kven som eigenleg trekte seg unna. Det er framtida. Men det veit du ikkje når eg lener meg fram og seier at eg må ha meir drikke og spør om eg skal ta med til deg òg.

Etter nok eit juleselskap

Etter nok eit juleselskap hengjer eg den blå skjorta på ein knagg, dressbuksa på buksehengjaren. Eg tek på meg bestefars gamle joggebukse, og eg kjenner meg tom. Det har vore nok eit juleselskap, med nok ein julemiddag, nok ein juledessert, nok eit julekakefat, og nok ein runde med juleprat. Det var ikkje noko å utsetje på laget, det var ikkje det, men eg mista interessa der ein stad. Eg veit ikkje kva det kom av, men plutseleg kjende eg meg tom. Eg hadde mista julegneisten, sjølvaste julegneisten.

tirsdag 28. desember 2010

Ikkje sjå bakover

Det er mykje ein burde gløyme. Her eg sit no, på barndomsrommet mitt, er det att alt for mange ting som gjer at eg kjem i hug slikt. Det same skjer når eg tittar på gamle tekstfiler og bilete som ligg att på datamaskinen, slik eg har gjort dei siste kveldane. Det er heilt utruleg at ein tek vare på slikt. Det får meg til å hugse vonbrot og vonløyse som om det var i går, men endå så lèt eg det vere. Ein burde ha pakka det ned for lengst og flytta det opp på loftet. Barndomsrommet burde gjerast om til eit upersonleg salsobjekt med kvite vegger og smarte løysingar så fort ein har flytta heimanfrå. Nostalgi gjer seg best i pappaskar som aldri blir opna.

Men viktigast av alt er å ikkje ta vare på gamle bilete, for plutseleg kjenner ein at hjartet framleis slår.

mandag 27. desember 2010

Beint fram

Den siste tida har eg blitt meir og meir trygg på kva eg står for. Eg har gått heilt inn for nynorsken som eit bruksspråk når eg skal vere student eller skribent, og det er ein heilskapleg tanke bak det eg driv med, ikkje berre medkjensle og eit verkemiddel, slik eg såg på det før. Men samtidig som eg får det til å henge meir i hop for meg sjølv, så grunngir eg det mindre og mindre til andre, for det er alltid noko unnvikande med det å kome med ei grunngjeving for dei vala som ikkje er innanfor norma. Eg har det på same måten med kvifor eg ikkje drikk alkohol. Det gir meir og meir meining for meg at eg framleis held meg til eplemosten, men eg har mindre og mindre lyst til å greie ut om det. Eg ser at det handlar om kven eg faktisk er som person, og det er ikkje noko eg vil opne opp for alle. Eg vil ha det for meg sjølv, vite det for meg sjølv, og eg vil berre vere ein god representant.

søndag 26. desember 2010

Takksam

Dei dagane som ligg føre meg no, er av det beste slaget. Eg har ikkje lova meg bort til nokon, og det er ingen som ventar på noko eg må gjere. Det er mogleg å halde kjeft utan å få dårleg samvit. Eg treng ikkje sjekke e-posten, eg kan la mobilen liggje heile dagen. Det vil ikkje vare lenge, men i eit par juledagar er verda så grei.

fredag 24. desember 2010

Vottar

Eg fekk vottar i julegåve av syster mi, vottar ho har strikka sjølv, og eg sit her og er imponert. Tenk å ha ei slik syster. Dei har fint mønster, i grått og kvitt. Varme er dei òg. Tenk å få heimestrikka vottar. I morgon skal eg ut og prøve dei ut.

torsdag 23. desember 2010

Berre kjærleik

Det er kjærleiken vi vil ha. Heile tida er det kjærleiken vi ventar på. Men kjærleiken er der heile tida. Da ist trotzdem irgendjemand, immer irgendjemand, der dich liebt.

Med dei beste ønska om ei gledeleg jul.

Eldhug

Det blei ikkje nokon skitur i dag, slik vi hadde prata om. Det var for kaldt, fann vi ut. Men eg måtte ut seinare på dagen for å levere ei gåve, og medan eg venta på bussar og baner som ikkje kom, fekk eg god tid til å gå att og fram i snøvêret. Eg gjekk att og fram for å halde lekamen varm, men eg prøvde òg å halde hugen varm, og då prøvde eg å kome på varmande uttrykk. Etter ei stund med vendingar som «brenne ned, brenne opp, brenne som ei lunte, tampen brenn, brenne i begge endar, brenne for noko, brenne inne med noko, brenne alle bruer», blei eldhugen kveikt.

onsdag 22. desember 2010

Som alltid

Vi sat rundt eit bord og prata i kveld, det som ein gong var eit band. Dei andre tok nokre øl, og eg sat der med eplemosten min, og eg tenkte på alle dei gongene vi skal sitje slik, på ein eller annan utestad / restaurant / kafé og prate om straumprisar / telefonabonnement / skiløparar. Og om nokre år kjem vi til å prate om endå meir vaksne ting, som barnehageplass / boligmarknaden / fortida, i tillegg til straumprisar / telefonabonnement / skiløparar.

Men eigentleg er vi dei same som vi alltid var.

mandag 20. desember 2010

Ro ned

I dag køyrde eg t-bane saman med Seasick Steve. Han sat på eit sete framom meg, og han var full og langt ifrå sympatisk, og det var midt på dagen. Han spurde jentene som sat der om han kunne få høyre på musikken dei hadde på øyra, men dei ville ikkje. Dei snudde seg vekk. Og han tok opp ei flaske frå lomma og drakk meir. Eg trur ikkje dei visste kven han var.

Eg fekk lyst til å seie: «Take it easy, Steve.» Sjølvsagt skulle eg ha gjort det, men sjølvsagt gjorde eg det ikkje. Eg heldt kjeft og gjekk av på min stasjon.

Men eg spelte musikken hans då eg kom heim.

søndag 19. desember 2010

Inkje

Eg har prøvd meg som kvardagsbloggar i det siste. Eg ville kjenne på korleis det var, sjå kva eg kom opp med. Eigentleg har det vore eit vellykka prosjekt så langt, men så fort eg berre skriv drit, så kjem eg til å slutte. Men inntil eg berre skriv drit, så skal eg skrive & skrive.

Det mest spanande er eigentleg kva ein kan skrive om når ein ikkje har noko å skrive om. Kva finst i nullpunkta? Kva finst der det berre er stillstand, rastløyse, a big black nothing? Eg må berre bli ferdig med julegåvene, så skal eg finne det ut.

fredag 17. desember 2010

Klein

Eg har lyst til å skrive ei masteroppgåve om eitt einaste ord. Heile oppgåva skal kun handle om det eine ordet. Spørsmålet er berre kva for slags ord som kan gi nok stoff til så mange sider. No for tida har eg lyst til å skrive om ordet «klein», men eg veit ikkje om det held. Tenk om det går. Det hadde vore noko.

torsdag 16. desember 2010

Ut i periferien

No sklir det ut her. Eg er på veg ut i periferien. Det er mykje eg burde gjere, men eg har god tid, så då må eg ikkje gjere det likevel. Eg kan sitje lenge oppe utan at det gjer noko, så då sit eg lenge oppe. Eg er i limbo mellom kvardag og ferie, men aller helst vil eg setje ein strek, kanskje to, hente skia mine og stikke av frå alt.

onsdag 15. desember 2010

I drift

Eg skal leggje inn årene. Eg skal løfte dei opp frå vatnet, få dei inn over ripa, sjå på dropane renne langs treverket. Så skal eg leggje meg i botnen av båten, og der skal eg bli liggjande. Eg skal liggje langflat med vatnet under meg, heilt i ro. Der skal eg liggje til eg støyter mot land.

tirsdag 14. desember 2010

Yiha

I heile dag har eg gått rundt min eigen akse og prøvd å hugse om eg har gløymt noko. Eg har høyrt på Majorstuen, vaska klede og funne fram adressar til dei julekorta eg tenkte å skrive. Alt mogleg for å koble av.

Men så har eg vore styrmann for Lucia-konserten til korpset eg speler i, og det gjekk som det skulle. Det flaut godt, det lét godt. Eg trudde det kom til å gå greitt, men det gjekk betre enn venta, og eg kan sove godt i natt. Eg har fått skryt, og eg såg at mor mi var stolt. Eg såg det i auga hennar. Det kan ein leve lenge på.

Det er ikkje kvar dag eg kan seie det, men i dag er eg nøgd med meg sjølv. I dag har eg fått det til. I dag har eg vore god.

Då må vi feire med meir Majorstuen.

mandag 13. desember 2010

Trist / Vakkert

Eg kom til å tenkje på noko som hende for eit par veker sidan. Eg har ikkje fortalt det til nokon enno, for eigentleg er det mest trist, men kanskje litt vakkert. Dette blir første gong eg fortel det:

Det var ein fredag. Klokka var kanskje tre, kanskje fire. Eg hadde vore og sjekka ein postboks på Torshov, og eg rakk akkurat å springe inn på trikken som skulle opp til Storo. Eg kom inn bakarst, og eg stod litt og fekk att pusten. Eg lurde på om eg skulle setje meg, for det var ledig ved sida av ei jente som sat ved vindauget med ein kaffikopp frå Narvesen eller 7-Eleven, men eg stoppa opp, for det var noko med ho. Ho var fin, det såg eg frå der eg stod, men det var noko meir, og eg skjønte det etter kvart. Eg hadde vore forelska i ho ein gong, ein av dei gongene det faktisk betydde noko. Og eg blei ståande. Eg kunne ha spurt om det var ledig, men eg blei ståande. Eg kunne ha takka for sist og meint noko med det, men eg blei ståande heilt opp til Storo. Og medan eg stod der, så tenkte eg at dette er trist, men vakkert. Trist fordi eg ikkje tør. Vakkert fordi eg ikkje vil øydeleggje noko. Og då ho skulle av, så gjekk ho framover. Ho kunne gått bakover og sett meg, men ho gjekk framover, og eg venta akkurat lenge nok før eg gjekk ut, og ho såg meg ikkje. Eg gjekk bak ho, og eg tenkte at ho gjekk så fint, det var noko med korleis ho gjekk. Men eg ville at ho skulle stoppe opp, snu seg, knyte skolissa, ikkje la meg kome unna med det dette, men det gjorde eg. Ho gjekk til høgre, og eg skulle til venstre, og ho såg meg ikkje. Det var mest trist, men ho var vakker.

lørdag 11. desember 2010

Fjernsyn

Eg drog heim til mor og far i dag. Eg låg på sofaen i eit par timar og såg på fjernsyn, og slikt plar eg ikkje gjere. Det er ikkje heilt min type aktivitet, men det gjorde ikkje noko frå eller til. Eg trur eg er den same som før. Det var ikkje noko på fjernsynet som endra livet mitt i dag.

Berre jord

I dag sat eg på litt på Matematisk bibliotek. Eg las i ei bok, og då eg skulle til å gå, så spurde han som sat ved sida av meg: «Trur du på Gud?» Heilt ut av inkje. Eg drog litt på det, men så sa eg som sant er (om det er mogleg at noko kan vere sant): «Nei, eg gjer ikkje det.» Men det var visst ikkje det rette svaret. Eg burde visst tru, og han hadde mykje på hjartet om kvifor. Han fortalde at nesten alt i Koranen var bevist, at Allah var ein stor matematiker, og etter kvart handla det om himmel og helvete. Eg var høfleg til det siste, men så måtte eg gå.

Då sa eg: «Eg vil helst berre bli til jord når eg døyr. Ikkje noko anna. Berre jord.» Men det var visst ikkje noko alternativ.

Så song eg på denne resten av dagen.

torsdag 9. desember 2010

Eit spel

Og eg spør: Er alt vonlaust all mi tid?

Livet er som monopol. Rykk attende til start. Alle husa og hotella brenn. Og du blir aldri ferdig. Du kan ikkje gi deg. Du må halde fram med å spele. Eit evigvarande monopol utan å kome i mål.

Livet er som Ludo. Du kjem deg aldri ut av startblokka. Du kastar og kastar, men får aldri seks. Mensch ärgere dich nicht, men det er det du gjer. Du kjem deg aldri i mål.

onsdag 8. desember 2010

Under lupa

Det har vore stille her i det siste. Livet har gått føre skrivinga, studia har gått føre livet, lærarjobben har gått føre studia. Men eg kom meg i mål i dag, siste eksamen før jul, og eg er halvveges i studia mine. Ein skål for det. Eg tenkte å kome attende til blogginga, setje livet under lupa att. Eg skal finne fram orda att, kome inn i rytmen, elske skrifta og tru på livet.

tirsdag 2. november 2010

Nei, ein skulle ha vore gammal

Ein skulle ha prata om fordelane med å spele kabal på datamaskinen, for då var det berre å trykke på korta. Ein skulle ha hatt ei kone som ordna med skjortekragen. Ein skulle ha gått rundt i düffelcoat og ein sekk frå OL i nittifire. Ein skulle ha hatt ein lauvblåsar, snøfresar og grasklippar, så ein hadde noko å finne på når kona blei vrang. Ein skulle ha stått opp til fedrelandssalmen klokka 6.57 kvar sundag. Ein skulle ha lese Dansen gjennom skuggeheimen på senga. Ein skulle ha takka for kvar dag ein fekk.

mandag 18. oktober 2010

Om gåing & Oslo

Siste nummer av Filologen handlar om Oslo. Eg har ein tekst på side 6 & 7. Du kan anten lese han her, eller gå innom Sophus Bugge ein dag og plukke med deg eit eksemplar. Eg sit med papirutgåva no, og det blei fint, med bilete av Blindern og greier. Burde gjere meir slikt.

tirsdag 12. oktober 2010

22

Eg var på hytta i helga. På laurdagen fylte eg år, og søstera mi spurde om eg kjende meg vaksen. Eg visste ikkje heilt. Kanskje. Men så kom eg fram til at det å vere vaksen ville seie å vere den same frå år til år, vere lik seg sjølv, at ein har funne hylla si i livet, og det har eg ikkje. Eller: Eg er trygg på at eg skal bli lærar, ein god lærar, meir og meir trygg på meg sjølv, men eg har ikkje landa på grunntonen enno, eg har ikkje blitt eit orgelpunkt enno, ikkje heilt vaksen. Eg kan vere ein dirrande septim, like ved, men langt unna.

torsdag 23. september 2010

fredag 10. september 2010

Bakkekontakt

Når jeg er på loppemarkeder, pleier jeg å kjøpe med meg et par bøker av språklig eller norskfaglig art. De fleste av dem er nokså utdaterte, men det forhindrer dem ikke fra å være interessante og morsomme på ulike vis. Sist loppemarked fant jeg to bøker med kåserier fra Ordet (et radioprogram som ble sendt på slutten av 60-tallet), og disse har jeg lest på i det siste, noe som har vært god lesning.

Jeg kunne nevnt mye, men det jeg vil ta tak i, står i et kåseri som er skrevet av Einar Lundeby, og det handler om synonymer. Der nevner han nemlig at et ord kan være selvdefinerende (eksempelet hans er barnelammelse satt opp mot poliomyelitt), og jeg tenker for meg selv at akkurat der, i det begrepet, har vi idealet for ordlaging, der har vi det. Vi trenger ord som er selvdefinerende, ord som er jordnære, ord som vi kan skjønne.

Litt videre i kåseriet står det: «Årsaken til at synonymer blir lånt inn, kan være forskjellige. Innenfor vitenskapen kan det skyldes behovet for en internasjonal nomenklatur. På andre felter kan det skyldes en mote, eller rett og slett bare snobberi.» Det siste ordet har jeg satt en stor strek under i boka, for oftest er det som er greia. Som når folk snakker om incentiver for å løse dagligdagse problemer. Jeg vil gjerne at ordbruken skal få bakkekontakt igjen. Hallo der ute, jorda kaller.

Jeg har også lest mye både av og om Aasmund Olavsson Vinje i det siste, og det spiller kanskje inn, for som det står i en essaysamling om ham: «Viktig i hans grunnholdning er forakten for alt det som er sentimentalt, oppblåst, snobbete, jålete – det appellerte til hans spottelyst. For denne fjellbygdas sønn var naturlighet et kriterium.» Her er Vinje og jeg på bølgelengde, og han var en som kunne finne på selvdefinerende ord, som sprikjestakk for krinoline, hugsnikjing for koketteri, etarvitskap for gastronomi. Det er gode nyord.

På et kroppslig plan har jeg også fått mer bakkekontakt, for jeg har begynt å tusle rundt på lesesalen uten sko på. Det anbefales. Man får med en gang følelsen av å være hjemme, og alt blir bedre når man kjenner et godt gulv under føttene. Sånn er det med språket også.

fredag 3. september 2010

Ventetid

Nå sitter vi og venter
Nå sitter vi og venter
Nå sitter vi og venter
Ja, men hva venter vi på?
- Undertakers Circus

Vi venter på t-banen, vi venter på helg, vi venter på hverandre, vi venter på at livet skal starte, vi venter på at de foran oss i køen på matbutikken skal få full uttelling på bleieavtalen, bruke trumfkortet før de får igjen penger på panteflaskene, samt at de skal finne et kredittkort hvor de fortsatt har igjen kreditt. Vi venter på eksamensresultater, nye elever, nye svar, nye historier, og vi venter på at tiden skal være inne, på at tiden skal være ute, på roligere tider eller lysere tider, og vi venter på at noe vidunderlig skal skje, at det må skje, og vi venter på at Huitfeldt skal finne en ny direktør til Språkrådet.

fredag 27. august 2010

Alle gode ting er to

Far min kjem med ei ny IKEA-hylle seinare i dag, så eg sit og funderer på korleis eg skal organisere bøkene mine. No står dei alfabetisk etter forfattarnamn, men med to bokhyller kan eg gjere ei todeling. Spørsmålet er berre kva for todeling som vil høve best for bokheimen min. Burde det bli A-K/L-Å, nynorsk/bokmål eller sakprosa/skjønnlitteratur? Ikkje godt å seie.

Eg funderer òg på kva eg skal fylle den nye korktavla mi med. Etter å ha fått eit triveleg postkort frå Lærdal og etter å ha funne att ein ubrukt matbillett frå Posten, var det ikkje meir plass på den gamle. Då måtte eg opp med ei ny, og spørsmålet er kva ho vil bli dekka med. Ikkje godt å seie, men om du sender meg eit postkort, skal det få heidersplass.

lørdag 21. august 2010

Pensumlista mi

For SOMR2010:

Terje Holtet Larsen: Home is where you die, sier Mr. Saunders
Tor Jonsson: Dikt i samling
Per Olov Enquist: Lewis reise
Bjarte Davikness Klakegg: Heliumhjarte
Helle Helle: Ned til hundene
Thomas Mann: Døden i Venedig
Ivar Aasen: Symra
Knut Hamsun: Victoria
Per Olov Enquist: Kaptein Nemos bibliotek
Knut Hamsun: Mysterier
Lars Saabye Christensen: Bly
Aasmund Olavsson Vinje: Ferdaminni frå Sumaren 1860
Jack Kerouac: On the road
Georges Perec: Livet bruksanvisning
Nils-Øivind Haagensen & Bendik Wold: Brenn ned skiten
Lars Saabye Christensen: Amatøren

torsdag 12. august 2010

Remse

OM SPRÅKET:


OM LIVET:


Trykk på bildene for bedre lesbarhet.

mandag 9. august 2010

Tinga som ting

Nokon har rydda utanfor biblioteket, utanfor vindauget der eg sit, ved hekken som eg kan sjå ut på. Før helga, på fredag, stod det ein pall med plankar der, og ei gravemaskinskuffe med vatn i, og ein tom kasse, og to pallar utan noko på, og på den andre sida av hekken var det nokre brustein stabla oppå kvarandre og ein grøn presenning, men alle desse tinga er borte no. No står det berre att ei blå tønne med rust på toppen og ein pittepitteliten gravemaskin. Og eg håper berre at dei ikkje ryddar meir, for eg tenkjer på diktet av William C. Williams, det som stadig dukka opp i lyrikkteoriboka eg las førre semester, dette om den raude trillebåra, og at min ( versjon - pastisj - særs frie omsetjing ) måtte bli:

så mykje avheng
av ei

blå tønne
som er

rusten oppå
og ein

pittepitteliten
gravemaskin

lørdag 31. juli 2010

Radioforslag

Nå for tiden gjør jeg ingenting. Jeg er tiltaksløs, jeg tar minimalt med avgjørelser, og jeg gjør uansvarlige ting som å sove middagslur uten å sette på vekkerklokka. Men innenfor dette vakuumet har jeg hørt på opptak av Sommer i P2. Der får kjente skribenter en time til å snakke om det de vil, spille den musikken de vil, og jeg har hørt på de personene jeg har sansen for, noe som anbefales.

Kort oppsummert: Frode Grytten snakker om fotoalbumet og sommerne før, og han siterer og spiller The National, til min store glede. Erlend Loe prater om mye forskjellig, som Tyskland og sykling, og han spiller en fin, og annerledes, coverversjon av Don't Think Twice, It's Alright. Odd Nordstoga har dialekten på plass, og han prater mye om egen musikk, setter på en låt av Stein Torleif Bjella, og avslutter med en opplesning fra Ferdaminni. Are Kalvø er som han pleier å være, ganske morsom.

Dette er radio du kan sette på i traust, grått sommervær, gjerne mens du stirrer i femte veggen, i påvente av de dagene hvor du må ta stilling igjen, hvor du må sette på vekkerklokka igjen. For min del er slike dager rett rundt hjørnet, men jeg unnlater å tenke på det, uansvarlig som jeg er.

onsdag 28. juli 2010

InterRail










Oslo - Paris - Nice - Antibes - Monaco - Vallecrosia m.m.
- Berlin - København - Oslo

lørdag 3. juli 2010

Lebenslauf

Egentlig var det så enkelt: Hvert medlem i Brødremenigheten, hver herrnhuter, var forventet å føre en løpende krønike over sitt liv. Livet var en roman, det skulle nedtegnes, livet var et «work in progress» der kapittel skulle føyes til kapittel (...); og når livet var slutt, skulle livets krønike leses opp for menigheten, en nærmest symbolsk opplesning, med utdrag, men teksten skulle foreligge.
- Lewis reise, s. 17-18

Kanskje er det et mål - ikke en nødvendighet eller en forpliktelse, men et mål - å dokumentere at man har levd. På sitt vis, med sin form for livskvalitet.

We need a record of our failures, we must document our love.

Uansett om det er et fotoalbum, eller hva, så er det et bevis: Jeg er her, jeg lever, jeg forandres.

Denne bloggen er det nærmeste jeg kommer et offentlig arkiv over mitt liv. Her ligger beviset, mitt Lebenslauf. Jeg er her. Jeg lever. Jeg forandres. Og det meste ligger her, om ikke oppe i dagen, så et sted mellom linjene, i referansene, sitatene, hintene, iscenesettelsen osv. Det er min pyntede bearbeidelse av livet i skrift, alltid utilstrekkelig, men likevel en bearbeidelse, dokumentasjonen på dette «work in progress» der kapittel skal føyes til kapittel.

søndag 20. juni 2010

Krokketfeide

Vi spelte krokket på plenen i går, og det blei ein god krokketfeide. Eg vann to av tre gonger, så eg treng ikkje finne fram bankebrettet mitt. C. klinka meg inn under rosebusken, men eg kom meg raskt ut att. M. hamna inne ved komposthaugen og blei der ei stund. S. spelte krokket for første gong, men vann siste runde.


Og eg tenkjer på kor fint det er, berre det å slå av ein prat med folk ein bryr seg om, dei ein virkelig bryr seg om, dei ein ikkje har sett på ei stund, anten det er i hagen med eit krokketspel, på ein joggetur, på brygga ved Bjørnsgard, eller ved eit kjøkenbord, og at dei har det bra, at dei kjem seg gjennom livet, framleis er der, og at at det er ganske fint, berre det å slå av ein prat, berre det å prate med folk ein bryr seg om.

søndag 6. juni 2010

SOMR2010

Kort om emnet

Emnet kombinerer lesning av bøker som har hopet seg opp i bunker på nattbordet med andre sommerlige aktiviteter. Emnet kan inkludere uleste bøker fra LNU, men det er en overhengende fare for at disse havner nederst i bunken. Det er ikke utarbeidet et pensum, men det anbefales å velge de bøkene som frister mest.

Hva lærer du?

Studenten lærer seg å nyte livet og lese litteratur igjen uten å måtte tenke på komposisjon, narratologi, epoketilhørighet, motiv og tema. Målet er at studenten etter endt emne skal ha et sunt og godt forhold til litteratur igjen.

Undervisning

Undervisningen vil stort sett foregå på terrassen, i hengekøya, eller på et tog til Paris, på stranda i Nice, eller i tilknytning til andre europeiske byer med togforbindelse.

Vurdering og eksamen

Eksamen utgår.

fredag 4. juni 2010

Først & sist


Nå er det over. Nå er diktene skandert, romanene gjennomlest, eksamen levert. Jeg har lært meg at patetisk ikke er patetisk, at det finnes komplisert ironi, at alderspensjon er en korjambe, at det ikke sier seg selv når et dikt handler om voldtekt på et biljardbord, at jeg er under middels til å gjette på hva vi får på eksamen, og mye annet. Jeg har prøvd å fange øyeblikket. Akkurat nå er det greit at det ikke kommer tilbake.

Forsvant forresten fra fjesboka forleden. Føles fint foreløpig.

onsdag 19. mai 2010

onsdag 28. april 2010

Kvardag

Livet er ikkje noko jolekort, ikkje nokon idyll. Det er kvardag, synd og sjukdom, hat og ovund, slit og armod.
- O.H.H. (02.12.46)

Det er onsdag, og det er kvardag. Det er oppgåver ein må gjere, ein roman ein må lese, ein jobb ein må gjere, ei timeliste ein må skrive, ein lang dag på Blindern.

Men det gjeng an å leva
i kvardagen òg,
den grå stille dagen
(frå «Kvardag»)

For kvardagen kan vere noko meir. Det er varmen på t-banen, ei lyspære som slår seg på, eit riktig svar, ein god ven, ein paprika på salamien, ein halvtime med dagboka til Olav H. Hauge, ein svensk-lektor som seier noko morosamt, ein elev som skjøner det eg legg fram, ein krone-is i regnet, ein telefon heim til mor & far, ein omelett som ser ut som ein omelett, ei stille stund, ei plate med Iron & Wine.

fredag 23. april 2010

Til en Vulkan

O kjære deg, en sterk Vulkan
som aller først på Island gav
et asket Himmelrom
alt stoppet opp i Oppholdsrom,
hvert eneste Baggasjerom,
og ingen kom seg utenom,
du var en Helligdom! --

Bort på Island var du glemt
Så sørgende i Isbre gjemt
ditt varme Hjerte var.
Du ville vise deg litt fram
spre aske helt til Amsterdam,
bli uttalt feil på TV-Program
en brennbar Arbeidskar.

Dig venter Skjebnen uten Ro.
Som Herkules i Drageblod
du døer i seige Ild.
Dog døe du stolt, Vulkan! thi vid:
Europas Kraft ei rækker did
at forme sligen Pyramid,
som være kan dit Bild.


Takk til Mats for oppgave. Takk til W. for intertekstualiteten.

onsdag 21. april 2010

Metode

I går las eg i Norsk Litteraturhistorie, og bortsett frå at ho er særs velskrive, og bortsett frå at det er stas med kommentarar som «PTA i toppform» frå ho eg har lånt boka av, så var det ei setning som fekk meg til å tenkje på meg sjølv i går. Eg hadde hamna litt utanfor pensum, så eg sat og las om Øystein Lønn, som eg skreiv om på særemnet mitt, og der stod det: «I Lønns forfatterskap møter vi kraftløse, nølende og berøringsredde menn som ikke lenger har «metoder» eller strategier som virker.» Og eg kan vere ein slik ein. Det er det berre å be om orsaking for, både på etterskot og førehand. Men eg ville berre seie at sjølv om eg kan vere kraftlaus, så prøver eg å samle krefter for å gjere noko stort. Sjølv om eg kan vere nølande, så prøver eg å finne roen, og sjølv om eg kan vere berøringsredd, så har eg ei von om at dei små kjærteikna kan virke mest. Og eg er alltid på leiting etter ein metode, ein strategi, eller ein måte å takle alt på. Eg er nok tafatt, men sjølv tafatte menn gjer så godt dei kan. Så de får bere over med meg. Det er ikkje anna råd. Ikkje anna å gjere. Eg gjer så godt eg kan.

torsdag 8. april 2010

Det som er trikset

«Holde oppe døren for kvinner - den saken er grei (...) Og et mer komplisert forhold til kvinner trenger man ikke å ha.»

- Jan Guillou, Bokprogrammet, 26.01.10

Det funker visst. Her er beviset.

- Der åpnet han døren for meg, og jeg bare «jeg har vært i LA i tre år og aldri har noen gutt åpnet døra for meg», sier Cyrus på «Ellen», ifølge Access Hollywood.

Det skulle jeg også ha klart.

tirsdag 6. april 2010

Noen ganger

I fleire av Wergelands dikt er kunsten og kunstnarens kår eit viktig motiv. Grei ut om korleis dette motivet kjem til uttrykk i dikta "Til en Gran" og "Følg Kaldet".


Noen ganger må du rote til pulten for å få oversikt.


Noen ganger ser du ikke motivet for bare grantrær.


Noen ganger innser du at statue-avdukninger ikke lenger er hva de en gang var.


Til slutt blir du ferdig.

Noen ganger er det ålreit.

tirsdag 30. mars 2010

Bergenstur

I

Jeg kjører med nattoget til Bergen og får nesten ikke sove. Det er håpløst å finne en god sovestilling. Sidekameraten min skal av på Finse litt over fire, og jeg er våken, så jeg ønsker ham en god tur. Vi er på Voss halv seks, og jeg blir nesten litt rørt av alle de som har møtt opp for å hente slektninger og kjærester. Det er fint.

Et sted mellom Voss og Bergen.

II

Jeg kjøper en bagett og kaffe på togstasjonen, og jeg blir sittende en stund før jeg går ut i byen. Gatene i Bergen er tomme så tidlig om morgenen, bortsett fra bussene. En Securitas-vekter spyler fortauet, en papirpose blåser over Torgallmenningen, og en mann med bart setter ut en potteplane foran butikken. Jeg bare går & går.

Togstasjonfrokost.

III

Jeg kommer til responskurset på Skrivekunstakademiet, det som er målet for hele turen, og jeg blir delvis overrasket over ansiktene bak tekstene jeg har lest på forhånd. Men etter hvert faller det meste på plass, og jeg synes det er noe fint med at vi sitter her og prater & prater sammen om tekstene våre, en gjeng som aldri ville ha gjort det hvis det ikke hadde vært for dette.

Statue med ryggen til.

IV

Hotellrommet mitt er som hotellrom flest. Intetsigende. Jeg har utsikt ut på et tak. Etter en stund går det opp for meg at det er mer enn intetsigende. Det er ikke brevpapir der, ingenting i minibaren, ingenting å se på fjernsynet. Bare jeg som sitter på senga og skriver & skriver. Jeg legger meg tidlig og glemmer å stille klokka.

V

Dagen etterpå er det min tur til å få respons, og det varmer i hjerterota. De skjønner hintene, de har fine lesninger, de er positive, de kommer inn på der det brister, de får meg til å tenke på hva som bør være fast og hva som skal åpne opp for noe mer, på referansene mine, og de kommenterer ikke det jeg trodde de ville kommentere. Og det er fint.

Endringer i startfasen.

VI

Planen er å rutle rundt i Bergen til nattoget går, kanskje finne en kino, men den eldste av kursdeltakerne sier jeg kan låne leiligheten som han pleier å skrive i. Han kjører meg opp, og jeg blir rørt av omtanken. Jeg takker & takker. Før jeg drar derfra, legger jeg igjen et stykke knekkprosa som nok en takk:

Som takk for mat og opphold

Da
har jeg spist
god gulasj-suppe
med rundstykker til og
hørt på radioen
og sett på
bilder i
Edward Hopper-boka di
og skrevet
og strøket i
novellene mine og
jeg må si at pleddet
var deilig
og jeg tok den
siste jogurten i kjøleskapet
og jeg har sett ut
på vannet og tenkt
at du har et fint
sted å skrive

hei & hå
og takk for nå

Forfatterselvportrett.

fredag 26. mars 2010

Eg seier det ikkje

Eg sit og pratar med ei eg ikkje har sett på ei stund. Vi pratar om livet, slik ein ofte gjer, men etter kvart hamnar samtalen i ei blindgate. Det blir heilt stille. Som i ein heis. Hm, seier ho. Det blir heilt stille att, men så kjem ho på noko.

Det var eit fint hm, ramma inn av to mellomrom. Eit einsamt hm, men eit sterkt hm, eit med luft rundt. Og eg tenkjer på det. Eg tenkjer at det er mellomromma som gjer det til noko ekstra.

Men det er lett å gløyme mellomrommet. Det er lett å gløyme kor viktig det er. Mellomrommet er berre kvitt på papiret, stilla mellom orda, eit ingenting, og vi tenkjer ikkje at det er der, det er heilt anonymt. Mellomrommet blir borte i mylderet, borte mellom frikativar og dentalar, borte mellom bokstavane, borte mellom hendingane.

Likevel treng vi det. Pausane kan vere like viktige som orda. Det usagte like viktig som det vi seier. Tomrommet er òg eit rom. Det er eit rom som opnar opp for noko meir, eit rom som kan framheve, men det er òg eit rom for det vi ikkje treng å vite.

Og vi treng ikkje å vite alt. Av og til er det best å ikkje vite sanninga, korleis det eigentleg er, men i staden fylle tomrommet med fiksjonen, det vi helst vil høyre, det vi helst vil tru på.

Eg vil tru, men eg får det ikkje til.

Vi sit litt til, men så må eg gå. Eg får ikkje opp døra, og eg snur meg to gonger på vegen vekk. Det er att to våte fotspor på golvet og eit stort mellomrom til neste gong vi ser kvarandre.

- K.

Kva er eit essai? Det er lettare å svare på kva eit essai ikkje er. Dette er kanskje eit essai. Eg skreiv det med tanke på eit tidsskrift, men eg kom for seint i gang. Det blei berre eit forsøk, ei skisse, men det har mellomromma i seg.

mandag 22. mars 2010

Slik er det

Egentlig skulle jeg vært med litteraturfaget til Stockholm denne helgen. Egentlig skulle jeg sett Strindbergs bolig, Gamla stan, Stockholm storkyrka, Hantverkarna av Line Knutzon, Moderna museet. Men det kolliderte med korps-NM. Slik er det. Og jeg er en trofast korpsmusikant.

Så jeg tar tog oppover til Trondheim, leser i 50/50 og hører på Bob Dylan. Det er togmusikken sin, det. All Is Good. Inntil videre. Jeg sjekker inn på hotellrommet, og der har de bølgende lys i tre farger over senga. Jeg lurer på når slikt var moderne. Vi øver i en gymsal, på harde stoler, og korpsfølelsen er på plass. Det er god stemning. Dette skal gå bra.

Romkameraten min får en melding fra en felles bekjent som er på turen med litteraturfaget. I Stockholm har de hatt en soldag. I Trondheim regner det.

Stockholm: 1 – Trondheim: 0.

Jeg får vite resultatet. Vi tapte. Nummer 16 av 16. Direkte nedrykk. Korps er blodig alvor. Slik er det. Jeg sitter på rom 349 sammen med resten av korpset, og jeg skjønner ikke så mye, og jeg lurer på om dette er dagen jeg skal begynne å drikke. Men nei. Jeg går ut til festen og ser om jeg finner noen som er i godt humør.

Selvmål. Stockholm: 2 – Trondheim: 0.

Sengegavl by night.

Jeg tar tog nedover til Oslo, leser i 50/50 og hører på Bob Dylan. They say the darkest hour is right before the dawn. Det er alltid et spørsmål om hvordan man takler motgang. Idrettsutøverne nullstiller seg. Jeg skjønner ikke hvorfor de må helt tilbake til null. Det er da alltid noe positivt å ta med seg. Det gjelder bare å akseptere situasjonen. Slik er det. Også bretter vi opp ermene og går videre.

tirsdag 9. mars 2010

Radiodagbok


Jeg har kjøpt meg ny radio. Den kom på 179 kroner, er fra Clas Ohlson, og den har vekkefunksjon. Jeg har dermed testet ut radiovekking den siste uka.

Onsdag 3. mars – 07:00 – P2

Brå vekking. Rett på nyheten om at Live Aid-pengene til Etiopia på åttitallet stort sett ble brukt til våpen. Det er sånt man ikke vil vite. Man vil tro på knyttneven til Bob Geldof, man vil tro at det nytter. Tydeligvis ikke. Jeg står opp og løper to ganger rundt Sognsvann.

Torsdag 4. mars – 07:24 – P2

Greit nok. Våkner til morgenkåseri om at det ikke er lett å dra på skitur i Trondheim, og Oslo er som vanlig alle tings målestokk. Jeg merker at jeg er støl etter i går, og jeg tenker på at jeg egentlig bare kan bli liggende, for jeg har ingen avtaler med noen i dag. Det ender med at jeg står opp.

Fredag 5. mars – 08:03 – P3

Ny kanal, nye muligheter. De intervjuer to fra Himmelblå, og det er mye prat, men lite substans. Sikkert midt i blinken for en samtaleforsker. De våkner nok til P3. Jeg står opp etter at de har spilt «Should I Stay Or Should I Go» av The Clash. Det er best å gå.

Lørdag 6. mars – 07:35 – P2

Tilbake til høykulturen. Det er Bok i P2, og de prater om to bøker om Steinerskolen. Jeg har uklare tanker om at jeg skal følge med, men jeg sovner igjen. Jeg våkner opp igjen midt i en samtale om juss og etikk. De nevner Kant og det kategoriske imperativ. Jeg skrur av og leser i Sult til jeg blir sulten.

Søndag 7. mars – 09:29 – P2

Språkteigen, selvfølgelig. God radiovekking. Jeg er hjemme hos mor og far, og jeg drømte i natt. Det er slitsomt med sånt som ikke slipper taket, men innholdet i drømmen blir borte mellom aksenter og graviser. Faren min banker på og sier at det er dekket på til frokost. Søndager kan man like.

Mandag 8. mars – 07:00 – Radio Nova

Ganske ålreit. Studentradioen spiller musikk jeg ikke har hørt før, bortsett fra én låt, men den husker jeg ikke navnet på. Jeg la på nytt sengetøy i går, og jeg våkner opp med ansiktet inni puta. Kanskje jeg burde begynne med tøymykner for enda større effekt. Jeg skal tenke på det.

Tirsdag 9. mars – 07:00 – P4

Ingenting uprøvd. Jeg tester ut hvordan det er å være mer som folk flest. Her er det sanger jeg har hørt før, og jeg glir fort tilbake i søvnen. Jeg er tilbake igjen når nyhetene nok en gang forteller at verden ikke står til påske, og at politikerne får for mye lønn. Fint for dem. Jeg trenger en varm dusj.

torsdag 4. mars 2010

Det er fint ute no om dagen. Fint, men kaldt. Kaldare enn det ser ut til. Men våren vil fram, og eg hadde ein god dag på lesesalen. Eg avslutta med å lese litt i dagboka til Olav H. Hauge, frå åra mellom galskapen og krigen, det vil seie 1937 – 1939, og eg tenkte på at Hauge kunne ha vore ein god bloggar. Mest liker eg det daglege og dei små tinga, men det handlar mykje om litteratur, og eg har lyst til å lese alt, men då treng eg meir tid. Det får bli ein annan gong. Men eg fekk lyst til å sitere frå 23. februar 1939:

«So gjeng det ein dag um senn. Gjev vinteren var yverstriden. Med våren kjem nye krefter, nye voner.»

Der er vi no.

fredag 26. februar 2010

snow&architecture

Jeg lagde vafler i stad, så nå har jeg spist vafler og bedrevet litt rolig kontemplasjon. Vafler og kontemplasjon gjør seg på en fredag. I forigårs hadde jeg én dag vinterferie (som ble oppsummert av min søster med følgende: «Fint vær. Fint føre. Fin skillingsbolle. Fin famile. Fin dag.»), i går ble det en god tolvtimersdag ettersom jeg tok meg fri i forigårs, og i dag har jeg lest Synnøve Solbakken på senga og litt på lesesalen (kort resymé: Mye rødming, mye tårer, men de fikk hverandre til slutt).

Men over til det jeg egentlig skulle nevne:


Erik og jeg spiller fortsatt sammen med ujevne mellomrom, vi heter fortsatt Your Most Inconvenient Friends, og vi har spilt inn fire nye sanger nå, og også denne gangen har vi fått fin hjelp av Kristin, og du kan høre på oss her:

http://www.myspace.com/inconvenientfriends

Denne gangen handler det om matematikere på dansegulvet, troen på at alt kan repareres, kjøreturer i regn, følelser som svikter, og nydelige mennesker. Og Erik har laget fine sanger til mine tekster, og det blir alltid veldig bra.

mandag 22. februar 2010

Gengangere

Jeg sitter og skriver på en oppgave om Gengangere av Henrik Ibsen nå, og det er en stund siden sist jeg drev med litterær analyse og tolkning, merker jeg. Det er litt rustent. Men jeg har noen ideer:

Fra sist gang husker jeg at det var lurt å kommentere tittelen, og her går det for eksempel an å si at stykket heter Gengangere, ikke Gjengangere, for Ibsen var til stede på dette private skandinaviske språkmøtet i Stockholm i 1869, der de foreslo en tilnærming mellom svensk og dansk, og der et av vedtakene var å ta vekk j foran e, æ, ø (kjende, skjære, gjøre > kende, skære, gøre), hvorpå Ibsen fulgte opp med å skrive Gengangere, ikke Gjengangere, for Ibsen var skandinavist, og det går det an å lese ut fra tittelen.

Jeg husker også at vi burde si noe om det fortsatt var relevant i dagens samfunn, og på bakgrunn av Ibsens skandinavisme, som vi leste ut av tittelen, er det grunn til å tro at han ville mislikt at vi ikke unner svenskene ett eneste OL-gull. En skandinavist som Ibsen ville vært glad, men vi blir bare i dårlig humør når svenskene vinner. Nå handler det bare om psykologer, ødelagte staver og misunnelse, og den skandinaviske fellesfølelsen kan ta seg en bollepose, så her går det an å si at Ibsen har utspilt sin rolle.

Noe jeg aldri helt skjønte, var forskjellen på tema/motiv/budskap, men jeg husker at det var sånt som måtte med. Budskap handlet vel om hva forfatteren ønsket å fortelle oss, og der har jeg tenkt ut noen forslag:

1) At man for all del bør assurere.
2) At man blir deprimert av været på Vestlandet.
3) At man mister matlysten av halvsøskenkjærlighet.
4) At man aldri bør stole på en snekker.
5) At veneriske sykdommer var betydelig mer arvelig på 1800-tallet.
6) At «sol» var datidens slang for morfinpiller.

Nei, det er jammen ikke godt å si hva Ibsen ville si.


Men kanskje jeg heller skulle prøve meg på noe tverrfaglig, for det husker jeg at ofte falt i god jord. Siden jeg har matematikk som mitt andre fagfelt, kunne jeg nevne at Ibsen står for et av norskfagets skjæringspunkter med matematikken, nemlig ved at det naturlige tallet e inneholder Ibsens fødselsår. Ibsen ble født i 1828, og e = 2.71828183. Så kan man Ibsens fødselsår, er det ikke mye som skal til før man kan fem desimaler av e. Der har jeg en ganske sømløs overgang, tror jeg.

Noen ganger ble det verdsatt hvis vi kom på spennende paralleller og var litt originale, husker jeg, og jeg kom til å tenke på «The Chain» av Fleetwood Mac, en låt fra min fars vinylsamling, med linjene «you would never break the chain» og «chain keep us together», og det passer jo med at de ikke klarer å bryte kjedene, at det ikke er mulig å slippe unna. Determinismen tar deg, arven tar deg, også sitter du der med skjegget langt under bakkenivå. 

Vel, kanskje handler ikke «The Chain» om akkurat det, men trommisen ser i hvert fall ut som en gjenganger.

torsdag 18. februar 2010

Tre små

>>

Det hele

«Hallo.»

Det var det eneste jeg hadde planlagt. Total stillhet. Neste gang bør jeg planlegge mer.

>>

Ny hybelnabo

Vi fikk en ny hybelnabo på fredag. Han hadde med seg åtte par svarte sko og en firekilos-krukke med syltede grønnsaker. Vet ikke om vi kommer til å ha så mye å prate om.

>>

Forelesningsensomhet

I pausene sitter studentene på hver sin pult og sjekker fjesboka. Hva skal man med venneforespørsler i det virkelige liv når alle de gamle vennene bare er et tastetrykk unna? Nei, takke seg til.

Hurra for sosiale medier.

tirsdag 9. februar 2010

Mitt skrivebord er lastet med

  • 1 appelsin
  • 3 bananer
  • 1 pakke kritt
  • 3 lærebøker i matte
  • 2 novellesamlinger
  • 1 nynorsk ordliste
  • 1 kompendium
  • 51 kvitteringer gjennomhullet av en spiker
  • 1 skoleutgave av Peer Gynt
  • 1 norsk litteraturhistorie
  • 2 permer
  • 14 gamle matteprøver
  • 2 doble klesknagger
  • 4 for lange skruer
  • 1 nynorsk avisartikkel fra Argument #5 2009 om at det kan være nyttig å ha det kjipt. Uthevet sitat: Ein mekanisme som får taparen til å innsjå nederlaget før det er for seint, kan vere nyttig.

lørdag 30. januar 2010

Skiturar


Medan Noreg sette straumrekord på 23958 MWh, gjekk vi på ski til Ullevålseter. Vi drog frå alt, lot dei ha det så godt. Så kunne resten av Noreg watte opp panelomnane sine, få rekorden utan oss. Og på fjernsynet kom dei med kuldetips: Korleis halde bikkja di varm, ungen din varm, jernet ditt varmt. Og det var visst ikkje att meir ved hos dei som selde ved. Heilt tomt. No selde dei berre sagmugg til dei mest desperate. Det var visst ei kuldekrise. Men kva gjer vel det når du har ullundertøy og balaklava frå militæret. Då gir - 20 berre litt knitring i snøen og klår himmel.


Etter kuldekrisa kjem togkrisa. Men du kan gå på ski utan tog. Det er ikkje tog i marka. I marka er det ikkje krise. Berre litt kuldekrise. Og frå Frognerseteren er det berre 13 kilometer til Kikut. Der kan du kjøpe vaflar og bli varm. Det er meir enn NSB kan tilby.


Nokre dagar seinare er vi på hyttetur. Vi er på veg heim på ski frå Sjusjøen. Eg er sliten, vi har gått i Birkebeinerløypa, fått kjeft fordi vi ikkje kjøpte noko på kafeen, berre sat der og åt krokanrull og såg på skiskytarane som skaut seg vekk i tåka. Men snart er vi ved hytta, og snart kan vi ta ein dusj, og bak oss har vi ein eventyrhimmel.


Og på ein søndag er det stappfullt på bussen opp til Frognerseteren. Heile Oslo og nokon til skal ut på søndagstur. Men eg går dit gjennom skogen, og vi susar av garde, eigentleg for fort for meg, men det er greitt å kjenne at eg er i live. Dei andre dreg til Kikut, medan eg tek vegen over Kobberhaugen. Og på ein søndag er det kø i marka. Då er det kø i løypa, kø inn på Kobberhaugshytta, fiskebeinkø opp dei brattaste bakkane.


Av og til, nokre gonger, lurer eg på om eg er redd for å gi slepp på einsemda mi. Eg veit ikkje om eg burde seie det, men einsemd kan vere fint. Det er noko trygt med å vere åleine. Kanskje det er difor eg liker det så godt når eg kan gå til Ullevålseter på ein fredag morgon, setje meg med ein kaffikopp og lese eventyra frå NOR1300-kompendiet, som den einaste i rommet. Kanskje er det difor eg dreg når det plutseleg kjem inn masse folk. Kanskje treng ein berre eit skispor, god gli og litt nysnø.

onsdag 20. januar 2010

Hold ut

Den forrige notisboka var full, eller nesten, det var fem sider igjen, men det passet så bra å starte med 192 nye linjerte sider nå, så da er nr. III påbegynt, og de første sidene har blitt fylt med sitater, type overlevelsesstrategier, slik som Johan Harstad ser det, for «det gjelder å holde ut, holde seg flytende, en dag snur det», som det står på vaskeseddelen til novellesamlingen Ambulanse, og i et intervju i Vinduet (nr. 2 – 2003) får han spørsmålet:

Men å bare «holde ut», er ikke det en litt defensiv holdning til livet, Johan Harstad?

- Det er to svar på det. De gode øyeblikkene og venner, og at det blir sol igjen en dag, det ligger inni hold ut-greia. Den andre delen av svaret er: Vi har trang til å gjøre noe hele tiden. Til å produsere. I Roy Andersons film Sanger fra andre etasje siterer de et dikt av en latinamerikansk poet: «Elsket være den som setter seg. Elsket være den som klemmer fingeren i døren.» Man [kan] ikke forlange så mye av seg selv hele tiden. (…) Min løsning er nesten fysisk: sett deg ned og gjør ingenting. Alt kan ikke løses med aktivitet. Ofte er det en akutt situasjon som gjør det tøft. At du har mistet jobben eller kjæresten eller fått dårlige anmeldelser. Da gjelder det å holde ut til det kommer en ny jobb, en ny kjæreste, en god anmeldelse. Det blir bedre fordi det må det.

søndag 10. januar 2010

Stopp, eller veien videre

Jeg tenkte egentlig å gi meg med bloggingen, men jeg vet ikke helt. På den ene siden føler jeg at jeg har malt meg opp i en flaggstang med dette bloggprosjektet mitt. Jeg vet ikke helt om jeg har så mye mer å tilføre, og jeg synes det får være nok eksponering for en stund. Gi seg mens leken er god, eller hvilket ordtak som måtte passe. Også vil jeg heller se om jeg kan få brukt tiden min på å få skrevet andre ting.

På den andre siden vet jeg ikke helt om jeg skal lukke og låse etter meg, for jeg er den jeg er, og av og til har jeg et formidlingsbehov hvor denne bloggen vil være kjekk å ha. Og bloggingen har vært en fin øvelse, god skrivetrening, bra horisontutvidelse osv. Positivt på mange måter. Men jeg vil uansett ikke opprettholde målet om tre innlegg i uka, som jeg har vært nokså nøysom med hittil. Alt som dukker opp etter i dag, blir som bonus å regne. Likevel skal jeg se om jeg får ut et innlegg de gangene det skjer noe stort, eller jeg har skrevet noe virkelig godt. Men samtidig vil jeg ikke love noe.

Jeg merker en viss ambivalens til alt dette. Det får bli som det blir, slik ting stort sett blir.

Uansett er det hyggelig at folk har fulgt med, delvis, halvveis eller helveis, til her vi er nå. Takk for det. Håper alt står bra til.