mandag 30. mars 2009

Kan ikkje lese, kan ikkje skrive

Eg har fulgt med på tv-serien Kan ikkje lese, kan ikkje skrive dei siste tre vekene. Det er ein dokumentar i tre delar om vaksne britar som ikkje har lært å lese og skrive i løpet av tida på skolen. Nokre av dei kan ikkje ein gong lese enkle ord som ham og bread. Men no skal læraren Phil Beadle gjere ein innsats, og han har seks månader på seg. Rett nok blir serien litt vel tabloid, men det er særs interessant.

I løpet av prosessen blir desse vaksne menneska som barn att. Når dei ikkje får til noko, tek dei til tårene. Når dei får det til, blir dei ivrige som berre det. Og dei har ulike måtar å lære på, ulike læringsstilar og ulike problem. Det er ganske utruleg korleis dei har blitt avskrivne som håplause, og at dei ikkje har fått nokon form for oppfølging. For mange er den (funksjonelle) analfabetismen ei tung bør å bere. Hindringane dei møter i eit så skriftleg samfunn som vårt, er store.

Men mest av alt er det rørande. Eg er nok litt mjuk inst inne, så eg gret litt i stad. Det er ein enorm framgang for einskilde.

Serien ligg ute på NRK nett-tv.

søndag 29. mars 2009

Overraskelsen var stor

Jenta med strikketøyet mistet nesten maska.

fredag 27. mars 2009

Refleksjoner fra et tog til Trondheim

Nå er jeg i Trondheim. Det er NM for korps denne helgen, og jeg skal være med sammen med Sinsen Musikkorps. Vi spiller litt senere i dag, så da er det bare å gi jernet.

Og i går, på togturen opp hit, endte jeg opp med noen refleksjoner fra et tog. Blant annet:

...at det er lurt å huske å lade mp3-spilleren før man drar.
...at Forføreren blir litt i overkant til tider, og at Jonas Wergelands liv spriker i litt mange retninger.
...at det er mye storslått natur mellom Otta og Oppdal.
...at noen mennesker snakker veldig høyt i telefonen og bruker uttrykket «ke i sku sei» litt vel ofte.
...at sju timer på tog er ganske lenge, særlig uten mp3-spiller.

onsdag 25. mars 2009

Kaffikopp

Kaffi er viktig om ein skal vere norsklærar. Det lærte eg av norsklæraren min på ungdomsskolen. Og no har eg funne den perfekte norsklærarkaffikoppen for meg, nemleg denne. Det einaste er at det er litt langt til Ørsta/Volda, så då får eg vel tinge han.

mandag 23. mars 2009

Topp ti danske ord

Det har blitt sagt at dansk vil ende opp som en summetone hvis talemålet deres fortsetter å utvikle seg. Riktignok er det satt litt på spissen, men noe sånt hadde vært synd. Det finnes jo mange bra ord på dansk, og jeg har plukket ut ti personlige favoritter.

ventekjole - mammakjole
polterabend - utdrikningslag
brusebad - dusj
brombær - bjørnebær
kravlegård - lekegrind
gnavpotte - grinebiter
karseklippet - snauklippt
lynlås - glidelås
heppekor - heiagjeng

Og sist, men ikke minst:

lommebog - notisbok

torsdag 19. mars 2009

Vår

Det var sannelig på tide. Sola rett inn & jeg kaster meg trenet på
3-er’n inn til byen, flanerer langs Bogstadveien med bassen på skuldra, for våren er birth of the cool i den brune kordfløyelsjakka som faren min brukte da han var russ i ’78 & pilotbrillene han kjøpte for en formue på 80-tallet & jeg skylder ham for dette, tenker jeg, idet jeg går over på blinkende grønn mann med Beatles på t-skjorta, for nå er det vår & våren er birth of the cool & tiden for nye sjanser med vind i håret.

Og det er Erik som har tatt bildet til mitt nye banner, så all ære til ham. Nå som våren er på trappa, var det på tide med en liten oppussing her.

onsdag 18. mars 2009

Sju ting du kanskje ikkje visste om meg

Tidlegare i år gjekk dette som i eld i tørt gras gjennom nokre av bloggane eg las, men sidan min grasflekk ligg litt for seg sjølv, kom ikkje elden hit før no.

1) Eg har førarkort på nynorsk.
2) Eg var oppe til eksamen i matte skriftleg alle tre åra på vidaregåande, og eg har matematikk som mitt andre undervisningsfag.
3) Eg dreiv med legoanimasjon då eg var mindre. Eit døme. Den vann eg ein pris for, men musikkvalet er litt utdatert.
4) Eg opnar alltid bananen i motsett ende av alle andre.
5) Eg har lese The Art of Looking Sideways frå perm til perm.
6) Eg kan ikkje knyte ordentlig sløyfe, berre juksesløyfe.
7) Eg har vore på trykk i Vinduet. Då var eg langhåra.

Sånn. Då veit de litt meir, både nyttig og unyttig.

lørdag 14. mars 2009

Muntlig aktivitet

Mitt tankeprosjekt for tiden omhandler muntlig aktivitet. Hvordan kan man få samtlige elever til å være muntlig aktive i timene? Hvis bare tre stykker rekker opp hånda og man bare spør disse, kunne man like gjerne hatt en klasse med disse tre og gitt de andre elevene fri. Jeg tenker at det er gjennom å formulere tanker at man virkelig husker, og gjennom deltakelse at man får noe
ut av det som foregår.

Og da jeg så på Skavlan møter Sverige sist lørdag, slo det meg at han er ganske god, særlig til å lytte og følge etter samtalen dit den tar veien. Jeg har ofte opplevd at lærere leter etter fragmenter av et forventet svar, og tvinger fram dette, i stedet for å lytte etter hva som blir sagt. Da kan man jo gå glipp av mye spennende og nytt. I tillegg er Skavlan god til å involvere de forskjellige gjestene, god til å spille ball (for å bruke en fotballmetafor). Jeg tror man kan lære litt av ham.

Jeg tenker i hvert fall å styre klasseromssamtaler ved å spille ball med alle. Det innebærer å spørre Stine Sjenert og Trond Tøff selv om de aldri rekker opp hånda. En slik måte å jobbe på forutsetter helst at elevene har summet litt først, aktivert litt forkunnskaper og tenkt over det på forhånd. Man må nødvendigvis overse noen med hånda oppe, men da blir det et mer variert og rikere samtalemiljø enn hvis man bare skal slippe til Stian SU-medlem og Inger Ivrig.

Det at elever ikke sier noe, betyr nødvendigvis ikke at de ikke har noe å si. Frode Grytten har sagt at han bare sa en ting i løpet av de tre årene på gymnaset: «Bob Dylan bør få nobelprisen i litteratur». Han satt helt sikkert inne med mye mer, men utfordringen er å få det ut. Innimellom trenger man litt hjelp.

Da jeg var liten, pleide jeg sjelden å rekke opp hånda. Jeg visste som regel svaret, men var redd for å ta feil. Nå har jeg innsett at det egentlig er bra å ta feil, for da husker man jo det riktige svaret veldig godt etterpå. Men man har som oftest rett, så det er bare å stole på intuisjonen. Problemet er ofte at man bryr seg så mye om hva de andre vil tenke, mene og tro. Det er her alt det skumle ligger.

Gjennom å spørre alle, ha en avslappet tone, håper jeg å skape et trygt og godt klasseromsmiljø der folk stoler på hverandre og hvor alle føler at de har noe å bidra med. Dette forutsetter at man er god som samtaleleder, lytter, tar med seg det positive, framhever gode svar for de andre elevene, spør spørsmål man tror de kan svare på og setter det inn i en sammenheng. Jeg håper etter hvert å se tretti hender opp på hvert eneste spørsmål. Da er jeg i mål.

Noen tanker?

torsdag 12. mars 2009

Ordet ekkelt tilbake i norsk

Hvorfor er det ingen som sier ekkelt lenger? Nå er det enten næææsti, disgusting eller grose. Hva er det med ekle ting som gjør at man absolutt må omtale det på engelsk? Blir det eklere hvis man sier: «Det det der var skikkelig næææsti, ass»? Det er mulig man distanserer seg mer fra det ekle ved å bruke engelsk, men jeg synes nå at ekkelt er et bedre ord, mer beskrivende. Eller er det en nyanseforskjell her som jeg har gått glipp av? Kanskje de forskjellige ordene uttrykker grader av ekkelhet, men på norsk har vi jo ord som vemmelig, kvalmt og motbydelig. Hva er galt med disse? Kan man ikke si: «Det der var skikkelig vemmelig, ass»? Neivel?

Jeg er redd jeg har skaffet meg en kjepphest. Det får da være grenser for jåleri.

søndag 8. mars 2009

Tre fine, nynorske fysikkord

grunneining
moskestraum
rørslemengd

Og fysikk blei nesten poesi.

fredag 6. mars 2009

Stakkars Obstfelder

Jeg synes litt synd på Sigbjørn Obstfelder. Han har blitt stående som så veldig fremmedgjort og angstfull, særlig gjennom «Jeg ser» og «Byliv» som er så flittig brukt i skolen. Selvsagt er disse som skapt for å trekke ut essensen av begrepet nyromantikken, så det legger jeg meg ikke opp i, men jeg synes man bør nevne at han skrev mange andre dikt av en mer melodiøs og romantisk karakter med mye natur og lengsel, og at disse er vel verdt å lese. Han blir kanskje litt entydig framstilt. Men han blir i det minste husket og lest fortsatt, og det er vel det viktigste for en dikter. Og på wikipedia leste jeg at han ble «gravlagt samme dag som hans eneste barn, en datter, ble født», så jeg synes litt synd på han.

Men det skulle jo egentlig ikke bli så trist, dette her. Jeg hadde bare tenkt til å dele et dikt som jeg synes gir et fint øyeblikksbilde, nemlig «Himmel, du rødmer».

Himmel, du rødmer svagt dernede,
hvor solen bag kuplerne svandt.
Himmel, dit ansigts klare ro
streifes let og mildt af dit brede,
ædelmodige smil. Er det os,
folkene, som spaserer hernede,
lygterne, lysene, vi har tændt,
eller gjemmer horisonten en glæde,
der tegner rødmen på din aftens bleghed.



Bildet er tatt fra hybelen min en gang i høst.

onsdag 4. mars 2009

Om faste uttrykk som ikke er så faste likevel

Da jeg var i militæret, oppsto det en del språklige diskusjoner på rommet. Den mest omfattende dreide seg om hvorvidt det het «strengt tatt» eller «strengt talt». Hver av sidene hadde omtrent like mange representanter, og man kjempet tappert for å bevise at de andre tok feil. Det endte med at ingen ville gi seg, men man var enige om å være uenige.

At faste uttrykk forandrer seg, eventuelt ikke er så faste, strider mot navnet, men her kommer tre uttrykk hvor det vakles litt.

1) Man kan si at noe skjedde i kjølvannet av noe annet. Kjøl er den styresaken under en båt, og kjølvannet er bølgene som kommer etter båten, altså vannet bak kjølen. Dette har så blitt en metafor på at noe skjer i etterkant av noe annet. Men innimellom kan man lese slikt som: «i kjølevannet av utroskapstrådene» eller «i kjølevannet av en krigsmaskin». Kjølevannet vil være vann som brukes til avkjøling, så det blir litt merkelig. Men det er mulig å forstå misforståelsen.

2) Et annet litt problematisk uttrykk er «stopp en hal». Dette er et uttrykk som forblir mystisk inntil man finner ut at det kommer fra engelsk sjøsjargong og var «stop 'n' haul» en gang i tiden. «Stopp og dra», altså. Her er det lett å tenke at det skal være «en halv», noe som vil gi mer mening for de fleste. Det er jo artig at man tolker inn en betydning som ikke var der i utgangspunktet. Det viser litt av hjernens vilje til å skape mening ut av det vi hører.

3) Og når vi så er inne på hjernen, så har jeg hørt en del si at de fikk fullstendig hjerneteppe. I og for seg gir det god mening, for man kan tenke seg at et teppe legger seg over hjernen slik at tankene ikke slipper ut. Men egentlig er det jo jernteppe man får. Nå som den kalde krigen og Sovjetunionen er tilbakelagt historie, er det ikke lenger et jernteppe mellom øst og vest, så ordet har forsvunnet ut bakveien. Da tar man ikke metaforen, og ender opp med å forandre på den.

Jeg var forresten på parti med de som støttet «streng tatt».

søndag 1. mars 2009

Kirsebærhaven

På laurdag var eg attende på gamle tomter, nemleg på Katta (eller Oslo Katedralskole for dei uinnvigde) og såg på Kattateateret. Katta er jo ein så elitistisk og sær skole at dei må setje opp teater, og ikkje revy slik dei fleste andre Oslo-skolane gjer. Det er sånn det skal vere.

I år har dei sett opp Kirsebærhaven av Tsjekov, og som alltid er det imponerande å sjå kva dei får til. Det var mange gode prestasjonar. Og denne gongen måtte eg følgje ekstra med på kostymane, for systera mi har vore med og sydd på nokre av dei. Ho har informert meg om for stort sømmonn og dårleg stoff, men kjolane såg fine ut.

Og heilt til slutt må eg gi ei oppdatering om Sonans-reklamen, for no har dei laga nye plakatar med «lite og oversiktlig miljø» (mi utheving). Dei har tydlegvis teke tilbakemelding frå nokon.