Om mestring

På Grønland sier de at når du har gått akkurat så langt at du ikke orker å gå lenger, har du gått akkurat halvveis av det du klarer.

- fra Kunsten å leve

Trappeglede

Om du treng å smile litt, kan du setje deg ved vindauget på kafeen på Universitetsbiblioteket og sjå på rare folk i trappa, dei som ikkje har skjønt at ein må ta trappa i tre og tre skritt. To skritt er for lite, då blir dei som ein passar over verdskartet. Fire skritt er for mykje, då blir dei som ein trippande ballerina før kvart trinn. Inntil dei skjøner dette, er dei god underhaldning. Då er det mykje glede i ei uproporsjonal trapp.

I tillegg er det par som går i takt, hipstere klare for skitur, og gjetteleik på kven som skal bli kriminolog, sosiolog, filolog, sinolog eller berre ein monolog. Det er den gamle mannen med den bøygde nakken, det er han som sit fast i 90-talet, ho som kunne vore Trinity i Matrix, alle dei som ventar på nokon som snart kjem over haugen, og dei som har så dårleg med tid at dei berre kan måle seg med ein fysikar som skal rekke t-banen.

Tilbake til diktet

Jeg har bestilt meg en diktsamling på 32 sider. Slikt skjer ikke ofte, men når det er snakk om Frode Grytten, så skjer det et unntak. Han gir, som vanlig, et godt intervju her, og han er vel en slags helt jeg alltid kommer tilbake til.

Jeg leste på litt av det jeg skrev om ham i særemnet i stad, om tre av novellene hans, og det var ganske bra, det var vel den beste delen av det, så hvis noen vil lese det, får de rekke opp hånda. Men jeg føler ikke at jeg skal komme trekkende med det her på bloggen, det blir litt i overkant.

Så siden han har vendt tilbake til diktet, i det minste for en liten lefse, gravde jeg litt i mapper og gamle txt-filer, for å finne igjen ett av mine egne spede forsøk på sjangeren, og der fant jeg ett som er ganske preget av I'm Wide Awake, It's Morning, og som sikkert er noen år gammelt, men som er ganske greit. Det får bli dagens dikt.

skrivemaskinen
er lyden av stiletthælene dine
mot regnvåt asfalt
utenfor leiligheten
hvor jeg våkner om morgenen
og tenker på kirkegården
som synger barnesanger
for skyggen din som leker
mellom epletrærne i hagen
og kjolen som knitrer slik
som papir som krølles
og som aldri helt kan høres ut som
skuffelsen over å ikke kunne feste
skjønnhet med blekk til et papir

Nok en runde med ord og uttrykk som fungerer dårlig på riksmål

• svartedøden (svartedauden)
• slå hodet ned i maven på deg (slå huet nerri magan påræ)
• liv lavet (liv laga)
• banne i kirken (banne i kjerka)
  

Røyndom / Fiksjon

Eg har skrudd på lampa mi no, sløkt alle dei andre lysa, og eg tenkte å skrive nokre setningar i kveld. På ein måte har eg nok ei vel romantisk tilnærming til sjølve skrivinga, og det er ikkje så rart at det går sakte, men det handlar om å kome i den rette stemninga, få ei god kjensle på det. Men eg burde kanskje leite meg fram til inspirasjonen oftare, i staden for å vente på Erato seint om kvelden. Det går likevel framover, og framover er ein fin veg.

Eg tenkte kanskje eg burde kommentere tilhøvet mellom sanning og løgn, for det er naudsynt å ta stilling til slikt. For novellene mine er det er eit krav frå meg sjølv at det ikkje skal ha hendt. Samstundes er det omtrent umogleg å skrive rein fiksjon, for røyndomen set sitt merkje på alt. Og sjølv om det skal vere fiksjon, må det likevel vere realistisk. Då er det ikkje til å unngå at små ting snik seg inn frå røyndomen. Men det må vere fiksjon, for eg treng å koble det vekk frå meg som person, eg vil ikkje skrive om meg sjølv då. Det er det som er fint med fiksjonen, å få den store fridomen, skrive om andre, la dei tenkje annleis, vere ein heilt annan plass, skrive om noko som kunne ha hendt med nokon eg eigentleg ikkje veit kven er.

Som en svane

For en tid tilbake så jeg på et program der noen svenske lærere snakket om retorikk, og hun ene sa noe fint. Det var snakk om å holde muntlige foredrag, og hun sa til elevene sine at de måtte være som en svane, for svanene ser grasiøse ut over vannet, men under vannet jobber beina som bare det. Det samme gjelder for oss når vi er nervøse, for hjertet kan banke og magen kan knyte seg, men det synes nesten ikke på utsiden, mye mindre enn vi tror. Så det gjelder bare å holde på roen og være som en svane, tilsynelatende grasiøs, men la det jobbe for fullt under overflaten.

Folk som får meg til å smile

• wannabe-hipstere
• naboer som tar med seg høstblader inn.
• små barn med Spiderman-lue.
• sånne som forteller historier uten et poeng.
• levende statuer som tar seg en røykepause.
• sånne som løper etter trikken på en rar måte.
• sånne som sier «som sagt» uten å ha sagt det før.
• kollegaer med ordspill som er dårligere enn dårlige ordspill.
• gamle mennesker som snakker i mobiltelefon ved å holde hele telefonen foran munnen.

Godt brukt

Det står:

i røyndomen
er sutløysa
i kjømda

Det er sant.

Og eg har laga ei speleliste med haustmusikk frå Spotify, for det var mørkt utanfor då eg vakna i dag, og då er det skikkeleg haust.

21 og alt vel

Fysikergratulasjon

Den siste uka har jeg tatt meg halvveis høstferie, og jeg har blitt ett år eldre. Jeg har klippet meg, så nå ser jeg mer kristen ut, som min barndomsvenn Carsten ville ha sagt, og jeg har kjøpt meg nye bukser av en hipp svenske med tynt skjegg, som sa jeg hadde kjøpt buksene med det kuleste navnet, stage dive - joda, bra navn det - og jeg har bakt kake og savnet den forrige hybelnaboen, som hadde både slikkepott og håndmikser, for det hadde vi ikke nå.

I går hadde jeg en hyggelig feiring, først med familien, så med venner som stilte med muffins & ballonger, og jeg stilte med Scrabble, kaffe & kake, så det ble en markering av den lavmælte, koselige sorten. Jeg har fått skjerf & votter, For Sant Til Å Være Godt, Gossip In The Grain, Stille dager i Mixing Part, Ingen Heime, Himmelen Over Berlin, Into The Wild og to bøker om Jarle Klepp, og jeg har ikke minst fått et rivjern, samt et stort norgeskart til å henge på veggen for å få dialektoversikten.

Jeg er 21 år, jeg har gode venner, en fin familie, og jeg har det ganske ålreit akkurat nå.

Best bestandig, uansett hva

For to år siden lurte jeg på hva jeg hadde gått til. Da var jeg en garderekrutt med den første uka bak meg. Hvorfor gjør jeg dette her? Når du håndkoster under en trapp, bruker strykejern på dyna, lager en skotupp du kan speile deg i, bretter plagg med millimeterpresisjon, lager en sylskarp press i en militærbukse, så er det ikke til å unngå. Men du tenker det enda mer når pekefingeren din har blitt til en istapp på Beitostølen, når du skal løpe opp trappene i Holmenkollen for sjette gang, når du står i en støvete plasthall på femte timen, når hele kroppen rister fordi instrumentet er for tungt å holde oppe for et menneske, når paradehatten skjærer et hakk i panna, når du ikke roper høyt nok selv om du vrenger lungene, når du holder på å bli løftet til værs av vind og sidelengs regn på en fotballbane på Jæren, når venstrearmen har dødd, når du ikke kjenner føttene lenger, når du holder blikket festet på akkurat den mursteinen for ikke å gå i bakken, alt mens du sier til deg selv at «det sitter mellom øra, det sitter mellom øra». Da lurer du på hvorfor, hvorfor gjør jeg dette her? Og nå er det nye mennesker som tenker på det samme, for Musikktropp 2010 er på vei, og de lurer helt sikkert også. Men det er en grunn, egentlig flere, og en stund etterpå finner du igjen et bilde som gjør at du husker hvorfor.

Fanfare for Edinburgh

Språkleg mangfald på t-banen

Eg har stor dialektinteresse, samt meir enn nok vitehug, så heimfesting av medpassasjerane på t-banen blir ei naturleg tidtrøyte når eg kjøyrer mellom Kringsjå og Blindern. Bymåla er ofte grei skuring, og når eg får kjensla av å vere midt i ein norsk ungdomsfilm, veit eg at det er nokon frå Stavanger.

Men det er meir spanande med med dei som kjem frå mindre stader, og her om dagen var det to ungdomar med eit vent midlandsmål eg ikkje heilt fekk taket på. Slikt er sjølvsagt ikkje fullnøyande, men eg føler ikkje at eg kan snu meg og spørje kvar dei kjem ifrå. Det får heller vere.

Det er òg artig med dei som prøver å skjule dialekten med eit bokmålsnært, standardisert talemål, for då blir det endå meir detektivarbeid. Som oslogut er eg var for det som stikk seg ut, og det kjem alltid noko som er avslørande. Det gjeld berre å spisse øyra, så kjem det brått noko særmerkt.

Andre gonger har eg høyrt på tospråklege ungdomar, og det er morosamt, for når desse skal fortelje eitkvart som har skjedd, går handlingsreferata på norsk medan replikkvekslinga er på morsmålet. Eg får altså med meg kva som skjedde, men ikkje kva dei sa.

Og av og til er det tøffingar med multietnolekt på veg til fotballtrening. For desse er det viktig å heile tida gå god for sanninga, så då kan eg telje kor mange «wollah, sverger, serriøst og helt sant» det er mogleg å putte i ei setning. Det er mange.

Nei, språkleg mangfald er fine greier.

I følge / ifølge

Regelen her er fryktelig ulogisk: Skriver du i følge i to ord betyr det sammen. Skriver du derimot ordene sammen – ifølge – betyr det ikke sammen. Da betyr det plutselig at noen har hevdet noe, for eksempel: «Ifølge Typisk norsk er dette en ulogisk regel.»

- Typisk norsk (s. 214)

At dette er vrient å få riktig, ser vi av at mange skriver i følge når det egentlig skulle vært ifølge. Det skyldes nok ikke bare at det er en ulogisk regel, men også noe annet. La oss se litt på det.

Hvis vi starter med å ta for oss substantivet følge, så betyr dette, ifølge bokmålsordboka, «(to el. flere) personer som følges», altså en gjeng, en ansamling mennesker. Når du går i følge med noen, går du altså sammen med, eller i, en gjeng med andre mennesker. Det var den varianten.

Vi har også fått en nær slektning av det samme uttrykket, nemlig ifølge. Da er det snakk om å sitere andre, at noe blir sagt ifølge en annen. Siden denne formen er mye mer brukt enn den andre, er det kanskje naturlig at denne skrives i ett ord. Man kan selvsagt tenke seg en filosofi som går ut på å skrive det hyppige uttrykket så tidsbesparende som mulig, men dette er dessverre ikke en allmenn tankegang.

Hva er så grunnen til at ifølge ofte deles opp?

En mulig forklaring finner vi i en av forskjellene mellom riksmål og bokmål, for mens det i riksmålet het idag, igår og igang, er det korrekte i dag å skrive i dag, i går og i gang, det vil si at i-en får stå for seg selv, slik den ellers gjør som preposisjon, som i bokhylla, i Oslo og i fortrolighet. Denne delingen kan ha smittet over på ifølge, slik at mange tenker at preposisjonen også der skal skrives for seg selv, og at dette er dagens korrekte norsk. Men det er det ikke, for her er det to ulike skrivemåter avhengig av hva slags betydning man er ute etter.

Et annet skille går ved utover / ut over, som var noe Tore Rygh hadde hengt seg opp i (ikke oppi). Og det er også forskjell på ettersom / etter som og overalt / over alt. Det skal ikke være lett.