lørdag 31. juli 2010

Radioforslag

Nå for tiden gjør jeg ingenting. Jeg er tiltaksløs, jeg tar minimalt med avgjørelser, og jeg gjør uansvarlige ting som å sove middagslur uten å sette på vekkerklokka. Men innenfor dette vakuumet har jeg hørt på opptak av Sommer i P2. Der får kjente skribenter en time til å snakke om det de vil, spille den musikken de vil, og jeg har hørt på de personene jeg har sansen for, noe som anbefales.

Kort oppsummert: Frode Grytten snakker om fotoalbumet og sommerne før, og han siterer og spiller The National, til min store glede. Erlend Loe prater om mye forskjellig, som Tyskland og sykling, og han spiller en fin, og annerledes, coverversjon av Don't Think Twice, It's Alright. Odd Nordstoga har dialekten på plass, og han prater mye om egen musikk, setter på en låt av Stein Torleif Bjella, og avslutter med en opplesning fra Ferdaminni. Are Kalvø er som han pleier å være, ganske morsom.

Dette er radio du kan sette på i traust, grått sommervær, gjerne mens du stirrer i femte veggen, i påvente av de dagene hvor du må ta stilling igjen, hvor du må sette på vekkerklokka igjen. For min del er slike dager rett rundt hjørnet, men jeg unnlater å tenke på det, uansvarlig som jeg er.

onsdag 28. juli 2010

InterRail










Oslo - Paris - Nice - Antibes - Monaco - Vallecrosia m.m.
- Berlin - København - Oslo

lørdag 3. juli 2010

Lebenslauf

Egentlig var det så enkelt: Hvert medlem i Brødremenigheten, hver herrnhuter, var forventet å føre en løpende krønike over sitt liv. Livet var en roman, det skulle nedtegnes, livet var et «work in progress» der kapittel skulle føyes til kapittel (...); og når livet var slutt, skulle livets krønike leses opp for menigheten, en nærmest symbolsk opplesning, med utdrag, men teksten skulle foreligge.
- Lewis reise, s. 17-18

Kanskje er det et mål - ikke en nødvendighet eller en forpliktelse, men et mål - å dokumentere at man har levd. På sitt vis, med sin form for livskvalitet.

We need a record of our failures, we must document our love.

Uansett om det er et fotoalbum, eller hva, så er det et bevis: Jeg er her, jeg lever, jeg forandres.

Denne bloggen er det nærmeste jeg kommer et offentlig arkiv over mitt liv. Her ligger beviset, mitt Lebenslauf. Jeg er her. Jeg lever. Jeg forandres. Og det meste ligger her, om ikke oppe i dagen, så et sted mellom linjene, i referansene, sitatene, hintene, iscenesettelsen osv. Det er min pyntede bearbeidelse av livet i skrift, alltid utilstrekkelig, men likevel en bearbeidelse, dokumentasjonen på dette «work in progress» der kapittel skal føyes til kapittel.