søndag 31. mai 2009

Mitt skip er lastet med

... ting på S:
  • Sol utenfor
  • Språklig samhandling innenfor
  • Stor tro & stoisk ro (til tider)
  • Spasertur med svære tanker
  • Svette skatere foran Wergelandsveien 7
  • Samtaler som går i stå
  • Svennevigs konvensjonelle reparasjonsinnledere
  • Solnedgang på Kontraskjæret
  • Signalfeil & sneglefart opp til Sognsvann

fredag 29. mai 2009

Matematiske metaforer

Matte og norsk er to fagområder som ligger et stykke fra hverandre, og mange synes det er spesielt (eventuelt interessant) at jeg har valgt den fagkombinasjonen. Men jeg trives med å veksle litt mellom HF & RF. Av og til er det greit å gå fra mangel på vanntette skott til entydige løsninger, samt bytte mellom språklig utfoldelse og logisk tenkning. Likevel er det ikke to fagfelt helt uten skjæringspunkter, for de møter hverandre i de matematiske metaforene vi av og til tar i bruk.

Det kan kanskje være greit å nevne noen av dem, for jeg hørte Trine Skei Grande snakke om «å være forsiktig med å sette to streker rundt hva som er rett» på Språkteigen. To streker rundt blir litt i overkant for en matematiker. Under holder i massevis.

Man sier også at noe skjer for n-te gang. Her er det lett å avsløre manglende matematisk innsikt ved å skrive endte, men det er altså at noe skjer for gang nummer n, der n gjerne er et stort tall. Derav n-te. Det kunne like gjerne vært p-te eller k-te, men sistnevnte blir vel som oftest unngått på de klassetrinnene der det fort dukker opp litt fnising ved småobskøne ord.

Det hender også at man snakker om fellesnevnere, selv når det ikke er snakk om brøkregning. Da forstås fellesnevner som det de ulike aktørene har til felles, på samme måte som 1/3 og 1/4 har fellesnevneren 12. Innimellom brukes også «minste felles multiplum», noe som går ut på å finne den minste fellesnevneren. Metaforisk brukt dreier det seg om å finne det de ulike partene i hvert fall kan være enige om.

Men det stopper ikke der. Man snakker om en «parallell til noe annet» og om å «nulle ut» for å bli kvitt noe. I tillegg er det mulig å «plusse på» både det ene og det andre. Det hender til og med at jeg drister meg til å si at «faktorenes orden er likegyldig» når rekkefølgen ikke spiller noen rolle.

Og flere finnes. Det er nok å ta av.

tirsdag 26. mai 2009

Skøytetid

(Nokre avsnitt frå ein typisk debutromanen (den om oppvekst) slik det kunne ha blitt om eg hadde skrive han. Sjangerkrav: Her er det viktig å lage vendepunkt ut av alt som har skjedd, og du bør trekkje parallellar til seinare i livet.)

Vi hadde nettopp flytta, og litt over jul delte læraren ut ein lapp på skolen. Skøytetur. Det var visst heilt normalt på den kanten av byen, men det var nytt for meg. Så eg og far min måtte kjøpe skøyter, og det blei tøffe hockey-skøyter med nummer 46 på sida. Far min sørgde for å ha med seg raggsokkar, for det måtte til om ein skulle prøve skøyter. Han stramma lissene, spurde om det gjekk greitt. Eg nikka. No var det skøytetid.

Det snødde den dagen, og eg prøvde å stramme lissene like bra som far min hadde gjort. Det tok lang tid, for eg ville ikkje bli ferdig. Men til slutt stod eg der, og framfor meg låg den snødekte isen. Der ute var dei andre allereie i gang, dei som både kunne gå baklengs og snurre rundt. Det var visst heilt normalt. Men eg tenkte: Dette kan eg ikkje.

Det såg så lett ut, men kva skulle eg gjere? Det hjelper ikkje med nye hockey-skøyter og raggsokkar når du ikkje har teknikken. Du blir ikkje god av å sjå på andre. Så då stod eg der i ei lilla jakke, med to tenner for lite og ei lue med snøring og øyrelappar. Eg såg ned på skøytene. Men til slutt tok eg nokre skritt, og det gjekk ikkje. Beina sklei vekk til kvar si side, og isen var hardare enn han såg ut.

Det var den gongen, på ein fotballbane med ruglete is og to centimeter snø, at eg lærte at du må risikere å falle. Det er berre då det er det mogleg å reise seg.

For eg reiste meg opp og børsta vekk snøen, og det var då nokon skjønte det. Nokon tok tak i handa mi og drog meg etter seg, gav meg fart. Det var eg og mine utrygge bein som lurte på korleis eg skulle svinge, unngå å tryne. Men no sklei eg bortover i fint driv. Litt ustø, men ei fin kjensle.

lørdag 23. mai 2009

T-baneobservasjoner # 3

# En yngre fyr med en pusete, lilla borsalinohatt med nasjonalromantiske krusseduller. Her snakker vi hallik-stil. Det verste var at den sikkert var dyr.

# En utvekslingsstudent med tung østeuropeisk aksent, som briljerer med sine norskkunnskaper: «Fittetryne».

# Et forelsket par bestående av Frank og en svensk tjej. Hun har tatt av seg skoene, puttet føttene under Franks grønne NATO-genser og varmer dem mot magen hans. Javel.

torsdag 21. mai 2009

Alminnelig dannelse?

Noen utdrag fra:

Fjortende utgave fra 1954
- kjøpt på et loppemarked på Kringsjå.

10) Den yngre går på venstre siden av den eldre, en herre på venstre side av en dame. Dette er norsk skikk. I andre land er skikken annerledes.

11) Går tre sammen, har den mest ansette plass i midten. Flere enn tre bør ikke gå ved siden av hverandre.

14) Når man på gaten blir bedt om en opplysning, skal man svare høflig og greit, hvem den spørrende så er. Gjelder det utlendinger, får man anstrenge seg litt ekstra.

21) Det tar seg ikke ut å gå og spise på gaten.

22) Hold stokken i venstre hånd når du går ved siden av en dame.

27) Gå ledig, men sleng ikke for sterkt med armene. Slep ikke føttene.

28) Spytt ikke på gaten. Er det nødvendig å spytte, så bruk lommetørklet.

50) Snakk ikke så høyt i en trikk at samtlige passasjerer må høre hva du sier. Nevn aldri navn.

Victor Chic er sånn passe utdatert til tider, og derfor temmelig artig, men det siste punktet kan nok mange bifalle fra tid til annen. Han er ikke uten gode poenger, denne Victor.

tirsdag 19. mai 2009

Metablogging

- om det å blogge

Etter å ha blogget en stund, har det blitt noen ord, noen tanker og ganske mange timer med skriving. Og da er det kanskje på tide å stille seg spørsmålet: Hvorfor gjør jeg dette?

Jo, det er nok mye for å tilfredstille et behov for å skrive, og for å ha et medium å formidle det gjennom. Og jeg skriver mye mer nå enn før. Litt fordi jeg føler en forpliktelse til å holde det gående, men mest fordi det å ha en blogg trigger inspirasjonen og gir nye ideer. Du vet at det er folk som følger med, og det gjør hele skriveprosessen mer meningsfull. Det gjør det mulig å fullføre tekster som ellers ikke ville blitt mer enn noen halvferdige avsnitt. Jeg kjenner presset, men det er et godt press.

Og det smitter over på novellene jeg jobber med. Nå har jeg snart to, men det har tatt tid, og det tar nok en stund før jeg har nok til en eventuell samling, og jeg vet ikke om det kan bli bra nok. Men jeg har lyst å se om jeg klarer det. Uansett er det lærerikt, og det er godt for den mentale helsa. Håper jeg. Og det å blogge kan virke litt på samme måten. Ved å bearbeide og systematisere tankene i skrift er det mulig å lære mye. Da er det mulig å se nye momenter og vinklinger. Jeg vokser på å skrive det.

Til nå har jeg imidlertid falt litt mellom to stoler. Noe av det er skrevet som pedagogiske refleksjoner, tenkt i forhold til dere lærere som titter innom, mens andre ting er mer hverdagslige observasjoner for dere som kjenner meg. Nå som det har blitt opprettet en arena som d&b, tror jeg kanskje det vil være mer gunstig å legge ut de store pedagogiske, norskfaglige refleksjonene der, og beholde denne bloggen som en arena for «tilværet & språket». Jeg håper å gjøre det mulig for alle med en viss språkinteresse å følge med på det jeg skriver om. Men litt lærervinkling og norskfaglig blir det nok uansett.

I tillegg kommer det nok fortsatt til å dukke opp hverdagslige småting og observasjoner fra livet, men det er litt viktig for meg at det ikke blir for mye av det. Hvis du titter gjennom noen av de mest populære bloggene på blogg.no, virker det som om hele livet må formidles der, selv den mest uviktige ting. «All you need to know about him is online», som My Little Pony synger. Det kan riktignok være stor underholdningsverdi i mye av det, men for meg må bloggingen være utfyllende i forhold til selve livet. Det som havner her, bør helst være det som jeg ikke får formidlet på en annen måte. Du blir ikke så spennende som person hvis du bare trenger å henvise til bloggen din for å fortelle hva du har gjort den siste uka.

Og for å komme litt tilbake til grunner for å skrive, så sier enkelte forfattere at de bare skriver for sin egen del, men i hvor stor grad stemmer det? Dersom du har skrevet et manuskript som du vet er godt, vil du vel ikke bare kaste når du er ferdig med det. Litt av tanken bak å skrive må da være noe mer enn selve prosessen. Som oftest handler det å skrive om et ønske om å formidle noe, like mye som å bearbeide. Derfor er det greit å blogge. Da har jeg muligheten til å formidle det jeg håper andre kan ha glede av. Hyggelig om det er tilfellet.

lørdag 16. mai 2009

Honest Lies & Black Ties

Sånn. Da har Erik og jeg, eller Your Most Inconvenient Friends som vi kaller oss, omsider fått ferdig åtte av låtene våre, så nå er det mulig å høre på oss her. Det skal til og med være mulig å laste dem ned dersom man skulle ønske det. Vi er sjenerøse, ser du.

En stor takk går til Mats, som satt av en kveld til å spille inn trommer for oss, og til Kristin, som bidro med nydelig vokal i dag. Det har blitt bra, og jeg er svært fornøyd. Erik fortjener masse skryt for bra låter. Neste skritt er vel å komme oss ut av trange leiligheter med dører som slår, men det haster da ikke. Håper sangene faller i smak.

torsdag 14. mai 2009

Sløsedag

Det var det som var planen.
¤
No som Descartes har havna på fylla, Kant har teke ferie og Platon har fått idétørke, var planen å nå eit lokalt minimumspunkt. Men eg er nok ikkje så god til å sløve & sløse. Dessverre. Eller heldigvis. Men eg har prøvd å sove lenge, testa ut radioen eg kjøpte av bror min på loppemarked i helga, og tenkt at eg hatar paraplyar av dårleg kvalitet, slike som berre vrengjer seg. Og eg har vore ein tur innom kyrkjelydfakultetet og sett korleis dei har det der. Dei har det fint.
¤
Men eg har ikkje lese fag. Eg las siste halvdel av Signaler 2008, og eg må seie at det Runo Isaksen hadde forfatta om å skrive, var veldig godt, det om skriving i Paris & Berlin. Så eg må lese meir av han. Og då eg gjekk derfrå, var det ikkje naudsynt å hate paraplyen meir, den som berre vrengjer seg og er av dårleg kvalitet. For det var frisk luft, pilotsolbrillevêr og lukta av vått gras heile vegen opp til Blindern. Så om det er slik det går når ein dristar seg innpå høgare makter, burde eg kanskje ta turen dit oftare.

tirsdag 12. mai 2009

Uttrykk som ikke fungerer like bra på riksmål

- Guttene på gulvet
- Gressroten
- Dritet på draget
- Klampen i bunnen
- Havnet i ulykken

Noen som kommer på noen flere?

Det oppstår for øvrig alltid en verbal dragkamp rundt matbordet hjemme de gangene jeg er på besøk og vi har fisk til middag. Forløpet er omtrent slik: Jeg spør pent om å få beinbøtta - faren min svarer at her har du benbøtten. Sånn holder vi det gående, og det er greit nok at det står benbøtte med pen skrift på beinbøtta, men det er jo en beinbøtte.

søndag 10. mai 2009

Mordarane - Hr. Lystig

Eg kjem ut av mitt bur
Og eg har det heilt fint
Men er berre litt lei
Vil så gjerne ha alt

Starta kun som ein kyss
Korleis endte vi slik?
Det var berre ein kyss
Det var berre ein kyss

Og eg sovnar for fort
Og ho ringer ein bil
Medan han tek ein røyk
Og ho tek seg eit drag

Ja, no går dei til sengs
Og eg kjenner meg kvalm
Og det er kun fantasi

Ho tek på bringa hans no
Han riv kjolen av no
La meg gå

Eg kan ikkje sjå, du myrdar meg
Og tek kontroll

Sjalusi, kastar meg i sjøen sin
Sym så gjennom sjuke svar
Spyr opp dine alibi

Men det her det taklar eg
Lagnaden, han ringer meg
Seier: «Du må skjerpe deg»
Eg er Hr. Lystig

Nei, dei burde ha satsa på nynorsk, spør du meg.

Eg kan elles tilråde «Fru Johnsen», den norske varianten av «Harper Valley P.T.A». Det er Inger Lise Rypdal som syng, og her har Terje Mosnes, visstnok for eit honorar på 150 kronar (ifølgje Typisk Norsk-boka), verkeleg omsett låta til norske tilstandar. Artig korleis teksten har endra seg frå engelsk til norsk. Her i Noreg skjer det i ei lita bygd inst i ein fjord, det er møte på bedehuset og «Tilsynet for høg moral» uttalar seg på nynorsk. Godt å høyre. Og det er brodd i linja: «min skjørtekant er nærmere den himmel dere aldri kommer til». Ikkje rart låta førte med seg litt rabalder.

fredag 8. mai 2009

Hemmeligheten

Sprinteren Linford Christie ble en gang spurt om hva som var hemmeligheten. Hvordan får du det til? Hva er nøkkelen til din suksess? Han svarte:

«Listen - when the gun goes
I run like hell»

Det er ikke verre enn det. Eller som Becker'n ville sagt det: «Tenke enkelt, gjøre det enkelt».

tirsdag 5. mai 2009

Snart eksamen

Det nærmer seg nå. Studentene våkner fra dvalen, kryper ut av hulene sine og lurer på hva de har brukt de siste månedene på. Foreleserne gjør sin siste innsats, og gir gode råd skrevet med store bokstaver. Lesesalene fylles opp, og når jeg en gang iblant lener meg tilbake, ser jeg et hav av bøyde hoder og termoser som såvidt er synlige bak skilleveggene. Noen studenter lyktes endelig med å komme seg opp tidlig, men sovner over tykke bøker om kroppens musklatur, kinesisk politikk og russiske verb. Og når de våkner, er det tid for lunsj.

Men snart sitter de der, lite klare for studentenes idrettsprestasjon, det akademiske maraton. Nå trengs det fire timer med full konsentrasjon, og de skriver til hånda er nummen og hjernen er tom. De gir seg ikke før de er svette og bleke og eksamensvakten kremter tørt over dem for tredje gang. De håper bare at det holder.

Noen har allerede kjørt nervene opp i femte gir og skjelver på hendene når de tenker på alt pensum de ikke har lest. Andre finner en venn på trappa utenfor HF og snakker om alt de ikke kan, alt som kommer til å gå dårlig. Men jeg tar det hele med ro. Jeg husker å puste og lærer meg noe nytt hver dag. Da pleier alt å gå bra.

mandag 4. mai 2009

Topp ti dialektord frå Gausdal

Det er ikkje mykje stas å prate standard austnorsk, slik eg gjer. Ein skulle hatt ein skikkeleg dialekt, må vite. Sognamaol eller vallemål hadde vore tingen, men ein gudbrandsdalsdialekt eller ein god vestlandsdialekt hadde gjort seg det òg. Men ein kan ikkje få alt her i verda, så eg får heller glede meg over alle dei menneska som har fine dialektar. Ein av dei er mormora mi, som har halde godt på både dialekten og dativen, så no har eg plukka ut ti av mine favorittord frå hennar gausdalsmål.

1. tullveidd = tøysekopp
2. sulk = viskelær
3. luggôm = grei
4. klåkk = skvatt
5. nåsåbjøynn = busemann
6. lealaus = uroleg
7. hælog = herda
8. trévalé = vanskeleg
9. ônåg = rastlaus
10. ørka = kvardagen

fredag 1. mai 2009

Dikt til t-banen (de skranglende røde)

La Jan Erik Vold savne sine blå trikker,
sine Briskeby-trikker som alltid var blå,
men la meg beholde de skranglende røde,
de skranglende røde med
løse seter og grafitti på veggene,
og navnene på mennesker
som en gang elsket hverandre
og som risset det inn
med kniv i vinduskarmene.

Og la heller min hybelnabo få
glede seg over de skinnende hvite,
de nye og hvite, de
som lager så fin lyd når
de forlater perrongen,
nesten som jagerfly som tar av,
som gjør det mulig
for oss to,
å prate om Jesse Owens
mellom Majorstua og National.

Nei, gi meg heller de skranglende røde,
bygget i 1967 av EAG eller EGA, som
er falmet i fargen
med tyggis på gulvet, slik jeg
husker dem fra alle turene fram
og tilbake
mellom deg og meg,
med dører som lukker seg
opp av seg selv.

Ja, gi meg heller de skranglende røde.