torsdag 31. desember 2009

Adjø, totusenogni

Adjø til to nisser i Kongo. Adjø til grisesjuka / nøff-nøff / H1N1. Adjø til politihijab, biodiesel og helse-Hansen. Adjø til Lars Sponheim og sju andre representanter fra Venstre. Adjø til furubordet Erlend Loe. Adjø til Hallo i Uken. Adjø til Michael Jackson. Adjø til Haakon Lie, Sverre Fehn og Arne Næss. Adjø, adjø, à Dieu.

Adjø til språkhandlinger & språkholdninger. Adjø til daddelutdeling & dialektnivellering. Adjø til seddelsortering & Kristian Birkeland. Adjø til bloggingen.

Hei, totusenogti.

Hei til nye Holmenkollen. Hei til OL uten Andresen. Hei til MGP-hysteri. Hei til nordisk, særlig norsk, litteratur 1800-2000. Hei til mer novelleskriving. Hei til statistikk. Hei til nye dager & nye sjanser & nye kompromisser fra Obama & nye kriser & nye brunostskiver. Hei, hei, hei på deg.

Adjø til 00-tallet. Hei til 10-tallet.

(GODT NYTT ÅR)

søndag 27. desember 2009

Topp 5 dialektalbum frå 2009

Etter framlegg frå Erik blir det ei kåring av dei fem beste dialektplatene som kom i året som snart har gått. Med digresjonar. Musikken kan du finne på Spotify.

# 5 : Side Brok - Ekte Menn

Side Brok er ei rapgruppe frå Ørsta, plassen der Ivar Aasen kom ifrå, og dei har etter kvart blitt nokså kjende. For ikkje lenge sidan kom dokumentarfilmen Heimegutar som handlar om gruppa, og i samband med syninga på BFF sa to av dei noko om kvifor nett denne dialekten gjorde seg til rapping:

«Fordi sunnmørsdialekta he mykje kraftige konsonantar og sterke lydar som knitra og spraka, som gjer det til et rytmiske språk.» - Runar Gudnason. «Og veldig sexy.» - Bård Aasen Lødemel

Eit utdrag:

alle vil verte godtatt /
om du e mozart, borat, advokat, dovakt /
på vitamina elle prozac, motsatt /
kan’kje du ver dej sjøl uten å verte motsagt /
hat og behag, smak og bedrag /
det e kvar dag frå daggry te daggry /
det e sånn det e i kvar bygd og kvar by /
skadefryd og gammen i vilden avsky /

Dette er frå låta «Skjemde», og dette er triksing med bokstavar (advokat, dovakt) og miksing med ordtak (skadefryd og gammen i vilden avsky), eklektiske koblingar (mozart, borat) og godt driv. Dette er ikkje lågkultur, men ekte ordkunst frå ekte menn.

# 4 : Kråkesølv - Trådnøsting

Kråkesølv speler indierock og kjem frå Bodø, og det er ei fin, lita plate. Då dei blei intervjua av Anne Lindmo, kom dei inn på bowling, for dei er ivrige på å spele bowling, dei gjorde det når øvinga gjekk dårleg, det er det som har gjort at bandet har halde saman, og dei takkar bedriftsbowlingen i Bodø på takkelista, der dei ligg i tredje divisjon og går for opprykk, og eg synest det er fint med slike som nesten heller vil bli proffe bowlingspelarar enn å gjere det stort med bandet.

# 3 : Tom Roger Aasland - Blod på spora

Tom Roger Aadland har omsett Dylan-plata Blood On The Tracks til nynorsk. No var dette eigentleg ei liste med dialektalbum, men denne passar fint inn. Eg har ikkje gått omsettinga etter i saumane, men løysingane verkar gode, det er fine liner både her og der, og han gjer tekstane til sine eigne. Det er eigentleg eit sympatisk prosjekt, for det opnar òg opp for å høyre på originalen på ein annan måte.

Dette med Bob Dylan har nokre røter til norskfaget, for på ungdomsskolen kom norsklæraren inn med kassegitar ein time. Då skulle vi syngje «Don't Think Twice, It's All Right», deretter den omsette versjonen til Jan Erik Vold. Det blei allsang med Dylan på norsk og ein norsklærar som synte fram ei ny side av seg sjølv, og denne vinklinga opna opp noko, på same måte som då eg fann ei tolking av «Emotionally Yours» skrive av norsklæraren min på vidaregåande, slik at eg òg kjem til å bli ein norsklærar med sansen for Bob Dylan.

#2 : John Olav Nilsen & Gjengen - For sant til å være godt

John Olav Nilsen & Gjengen er eit rockeband frå Loddefjord i Bergen som har fått ein del merksemd i media og som kjem høgt opp på kåringar av det beste albumet i år. Endeleg noko god, ny norskspråkleg rock etter dei fire store (Jokke, Raga, DumDum & deLillos), seier musikkjournalistane, og eg synest det er utruleg at ikkje John Doe blir trekt fram, for det er slik norsk rock skal vere, men John Olav Nilsen skriv god gatepoesi, bra låter på bergensdialekt.

I filmen High Fidelity seier Rob: «Did I listen to pop music because I was miserable? Or was I miserable because I listened to pop music?» Og eg har det nok på same måten når eg høyrer på artistar som John Olav Nilsen. Uansett kva som kom først, gjorde det at eg skreiv ein tekst som dette i haust:

Av og til vil eg berre forsvinne, bli ein i mengda, ein av ingen. Eg vil vere eit eksamensnummer, lesesalplass 229 og eit blikk med vakuum. Snart vil eg skrå ut mellom VB og Abel og sparke i lauvet ned mot grusplassen med minneplata til A. Storsveen, eller eg vil gå i gatene med eventyrnamna og tenkje på deg. Nok eit forsvinnings- nummer og ingen veit det, ingen såg det, ingen brydde seg.

#1 : Stein Torleif Bjella - Heidersmenn

Bjella kjem frå Øvre-Ål i Hallingdal og er visesongar med kassegitar og tekstar på hallingmålet. Det var han som sat på kjøkenet og spelte i eit tidlegare blogginnlegg. Han syng om bygda og bygdeoriginalar, men det kan likevel treffe ein bygut som meg,
som i «Lite Peng»:

Hei Gud
Du må bi lei tå store ord
Neste gong
Kom sjøl
Ikkje send junior

For kva handlar det eigentleg om?

Handlar det om å seie hei til Gud som ein kamerat, om at det er dei små tinga som gjeld, som å fylle gamlinga med jus, få hjartespreng av Språkteigen? Eller er det eit åtak, ei kjensle av å få lite att for dei store orda? Eller handlar det om at Han burde kome sjølv, så vi kan ta ein kaffikopp saman, berre prate ut litt, om dei små tinga, finne ut kor vi står. Eller handlar det, som resten av songen, om at du ikkje er åleine, at det alltid er ein kamerat, Gud eller kvarmannsen, som berre er der ute ein plass, utan at du kjenner dei, berre så du veit at du ikkje er åleine?

fredag 25. desember 2009

Så ble det jul i år også

Min søster fikk mandelen, min bror fikk en tykk bok om 2. verdenskrig og jeg fikk et vaffeljern. Farfar var brun & blid etter å ha vært i Brasil, samtidig litt trist fordi farmor ville ha fylt år, men han hadde måkt på gravlunden og gjort det fint der. Mormor var litt bekymret for at det ikke var nok poteter, innerst inne fornøyd med ribba & svoren som førte til knaselyder rundt bordet. Mamma lo lydløst, med små gisp, slik vi gjør i min familie, tilfreds etter å ha kjøpt gaver som ikke sto på ønskelista, men som vi ble glade for likevel. Pappa hadde fått på juleslipset og fikk en hjemmestrikket venstrevott av min søster, med lovnad om en høyrevott nå som vi ikke har noe å gjøre, men hele dagen å gjøre det på.

tirsdag 22. desember 2009

Bittelille

Sesongens første skitur. Blå Ekstra. Kald i maska. Gammel venn. Prat om gamle dager. Jeg sier jeg skal løpe Grefsenkollen Opp til sommeren. Ingen vei tilbake nå. Vi tar en rolig start. Tryvannstua. De gamle er fornøyd med grøten. Jeg er fornøyd med kanelbollen. Neste gang blir det lenger. Jeg må jo komme i form igjen.

søndag 20. desember 2009

Glade jul

Glade jul, hellige jul!
Engler daler ned i skjul.
Hit de flyver med paradis grønt,
hvor de ser hva for Gud er skjønt.
Lønnlig iblant oss de går.
Lønnlig iblant oss de går.
 




Oppklaring fra Språkteigen 21.12.08:

(Randi Lillealtern spør. Sylfest Lomheim svarer) 

Hva betyr «engler daler ned i skjul», da?

- Det betyr jo ikkje vedskjul, berre at dei dala ned i skjul, altså dei er gøymde, me ser dei ikkje.

Også kommer vi til «lønnlig iblant oss de går».

- Og det er faktisk det samme, for det betyr at me ikkje ser dei, dei går blant oss lønnlig. Fordi at dette med i lønn betyr i det skjulte, og det er det samme med det nynorske ordet når noko er løynd, så er det noko som er lønnlig på dansk.

Men så flyver dem jo til oss med «paradis grønt», da.

- Og det er ikkje at dei kjem med ein grønfarge frå paradis, men paradis grønt betyr at dei kjem hit flygande med grøne greiner frå paradis. Paradis er jo ein frodig hage.

torsdag 17. desember 2009

Til jubilanten



Til den tidlegare gravemaskinkøyraren frå Vågå som skreiv «var eg ein Gud, ville eg skapa ei stillare verd» på fjellveggen, han som kjem til å bli den stautaste norsklæraren, han med det vene midlandsmålet, han som no har funne sin heim i stilla på Bjørnsgard, han som byr på vaflo & kaffi, med to kattungar som slåst & søv overalt, og han som får vite mest om dameproblema mine og kant det går med kjærleiken.

Gratulerer med dei første tredve, Even.

onsdag 16. desember 2009

Eksamensdiktet

Del ut oppgavene,
ropes det med ekko
i fjellene

Lykke til,
hviskes det
som et snøskred
i det fjerne

En manngard av pensjonister
går mellom benkeradene

Men søkestengene er byttet ut
med tomme
hvite vidder

søndag 13. desember 2009

Knud Knudsens avløserord

Det er en kjent sak at Ivar Aasen ikke var videre glad i anbehetelsesord, men Knud Knudsen, bokmålets far, var også en ivrig målpurist, og han ga ut boka Norsk og unorsk eller fremmedords avløsning, som består av 987 sider med forslag til norske ord som kunne avløse de unorske. Noen fant han på, andre hentet han fra folkemålet, men det var få av dem som ble tatt i bruk. To av ordene som fikk fotfeste, var århundre og ordskifte.

Men det er artigere med de ordene som ikke helt slo gjennom. Jeg har virkelig sansen for gammelfrelst for konservativ, samt hjerteskudt for forelsket.

fredag 11. desember 2009

Småting

Eg går berrføtt ut på kjøkenet, set på vasskokaren. Morgenbladet ligg utanfor døra, og eg er ferdig med semesteret. Eg trur det har gått bra, så det blir presskannekaffi i dag. Og eplesyltetøy under brunosten.

Det står ein notis om statusen til ulike yrke i avisa, og eg finn fram tala frå undersøkinga på verdsveven. Der meiner 16 % at det å vere lærar har høg status, medan 18 % meiner at handverkaryrke har høg status. Jaja.

No er det tomrom framover, mykje å fylle, men eg har ingen masterplan. Det blir mest småting, å kjøpe dress i dag, starte å skrive julekort. Etter kvart blir det julebord, julekonsert & julegåvehandling. Neste helg skal Erik og eg spele inn litt meir musikk.

Og så gjeld det berre å hugse: 

All we got to do is
Be brave
And be kind

lørdag 5. desember 2009

Hjemme hos meg



Min korktavle.


Mine skjorter.


Mine leste bøker.


Mine uleste bøker.


Mine naboer.

onsdag 2. desember 2009

På den første dagen i desember

... ligger det en rand av sol langs åskammen over Oslo når en flittig student drar til Blindern.
... er det rim som glitrer på rekkverket.
... har noen på lesesalen en lei hikke.
... har en annen tatt med seg en fersk kanelbolle,
og duften sprer seg uten omtanke.
... er det kaldt uten ullundertøy.
... går jeg trapper for å få varmen i beina.
... skriver jeg under kontrakten på en ny jobb.
... er det såvidt Erik og jeg finner plass til å spise lønsjen vår.
... går en gammel dame uten sokker i skoene.
... har de fått en ny kaffemaskin på jobben.
... blir enkle ting vanskelige.
... er du fin selv om du ser en annen vei.
... skrangler det i en tom matboks med gaffel i når jeg går hjem.
... ser jeg en av Oslos beste indieartister på banen.
... kryper jeg sammen i fosterstilling under dyna.

På den andre dagen i desember skriver jeg det ned.

søndag 29. november 2009

T-baneobservasjoner # 6

# En som skal på temafest som enten Peter Pan eller Robin Hood. Både grønne tights og fjær i hatten.

# Hun har rød Fjällräven-sekk, og kjæresten, hun har blå.

# En ungdom med blå sparkebukse, størrelse XXXXXL, med glidelås.

# En liten gutt med smokk som leser «Fredrik fugl i farta» opp ned.

# Han har brun hatt, brun dressjakke, brune bukser, brune sko.
Og selvlysende grønne skolisser.

lørdag 28. november 2009

Avsluttande merknader

No er eg ferdig med den første eksamenen dette semesteret, i Sosiolingvistikk, talemålsvariasjon og språkkontakt i Noreg, altså eit emne om dialektar. Eigentleg er det litt skummelt å fordjupe seg i fagfelt ein har stor interesse for. Det er fort gjort å bli mett og lei av alle omgrepa, pugginga og lesinga i eksamenstida. Men eg har framleis interessa, berre litt overspist nett no, og eg har blitt nokså stø på heimfesting.


 Dialektoversikten.

Som opplading til eksamen såg eg blant anna på fjernsyns- programmet Har det på tunga frå 1988. Her konkurrerer lærarstudentar om å vere best på heimfesting, eit programkonsept som må vere unikt for Noreg, og vi er i den drøyaste delen av 80-talet, med pastellfarger, store briller og heilt fantastiske frisyrar. Mykje bra, altså. Programma ligg ute på dialektxperten.no, i talemålsarkivet, for dei som vil sjå.

Det er òg fint med dei som syng på dialekt. Kva med litt hallingmål frå kjøkenet?



Til slutt ville eg hente fram noko frå læreboka, nemleg at «språkfilosofen Saussure har samanlikna eit språk med ei elv, som renn snart stilt gjennom hølar og snart snøgt i fossar og stryk, men som aldri står still», og det er ein god metafor, talespråket som ei elv, og eg fekk lyst til å spele litt vidare på det:
  • Kvar går elva vidare?
  • Er det mogleg å demme opp elva, få ho til å stoppe opp? 
  • Bør ikkje elva få leve, følgje sitt eige løp? 
  • Er mange små bekker på veg til å bli ei stor å? 
  • Har elva nådd eit fossefall no?

onsdag 25. november 2009

Ting jeg kunne ha skrevet på doveggene på Blindern hvis jeg var av den typen som gjorde sånt

-----

Diskursanalysen bør vurderer sin stilling.

-----

Dette er nå, dette er alt.

Det finnes ingen plan B.

Den som venter på noe godt, venter.

-----

mandag 23. november 2009

7.12.2008 var Karpe Diem på besøk i Store Studio. Vi kommer inn i intervjuet rett etter at de har snakket om at Magdi har vært med i NM i Scrabble, men at han dessverre ble slått ut av en 54-årig dame. M er Magdi. A er Anne Lindmo.

A: Hva er det med Scrabble som du liker?
M: Det er jo det å tviste på ord, og alle merkelige norske ord som man ikke visste at fantes. , for eksempel.
A: Javel. Hva betyr?
M: Å kå?
A: Å, det er et verb?
M: Ja, det er å snu høy som ligger til tørk på bakken.
A: Jaha.
M: Man lærer mye morsomme, rare, korte ord. Det er de som gjelder, de korte ordene.
A: Og de med å får man jo mye poeng på òg?
M: Jo, fire poeng.
A: Mm. Ikke sant. Å kå. Kan være veldig fint å ha med seg videre.

lørdag 21. november 2009

Månedene går



August


September


Oktober


November

Og snart desember



Dressjakka skifter med årstidene, og jeg følger med. Jeg har gått fra å gå som en predikant til å høre på Morrissey igjen, lese Gene Dalby igjen, spille plata med John Olav Nilsen & Gjengen igjen & igjen. Neste punkt blir å finne fram anorakken og vente på nok sjog/snog/snøv/snø til en tur opp til Ullevålseter.

Men før det skal jeg se hva jeg er god for.

onsdag 18. november 2009

Rapport frå SB

(17.11.09)

Då var det ikkje meir olbogerom på lesesalen. Tett i tett med hovud i arbeid. Ikkje forstyrr. No må du leite lenge berre for å få deg ein plass. Litt som å finne ein parkeringsplass på Grünerløkka. Og sjølve lyden er ein kontrapunktisk dur av notering, understreking, kviskring og folk som klør seg i hovudet. Eg har ikkje markørtusjar med fire ulike farger og heller ikkje oppslagsverk med hundrevis av merkelappar. Ikkje Kleenex & klementinar heller. Men eg har kontroll, og det veit eg ikkje om alle dei andre har.

mandag 16. november 2009

Diktopplesning av undertegnede

I tredje klasse hadde vi et prosjektarbeid om modernistiske dikt. Min gruppe fikk tildelt Ensom ulv av Erling Christie, og siden jeg skulle på langkjøring den dagen vi skulle framføre, ble det til at jeg teipet en opplesning av diktet, som ble spilt av i mitt fravær. Det hadde visst blitt godt mottatt den gang, og jeg fant det igjen i en gammel mappe, så nå kan flere få høre. Det skal ikke være noe å si på innlevelsen.

Erling Christie - Ensom ulv

lørdag 14. november 2009

Norsk mat

Det irriterer meg at det står juice og yoghurt på matvarene jeg kjøper. Hva er galt med jus og jogurt? Begge disse formene er tillatt, sammen med andre bra ord som sørvis, gaid, seif, feiding, rekkert og mye annet snaks. De fleste av disse ordene har problemer med å bli tatt inn i varmen, men hvorfor?

Det er nok litt fordi folk ikke er klar over de alternative norvagiseringene, litt fordi skriftbildet er uvant, litt fordi folk blir språklige konservative når de nærmer seg de tredve, litt fordi folk er så smarte at de vet hvordan ordene skrives på språket de kommer fra, og da vil de gjerne demonstrere at de er så smarte, og litt fordi forslagene fikk ganske hard medfart i media forrige runde, den såkalte beiken-debatten i 2004.

Og for å ta det en gang for alle: Beiken ble ikke tillatt. Selv en professor på Nordisk hevdet at beiken nå hadde blitt lovlig, så misoppfatningen har spredd seg langt, men Språkrådet måtte gå tilbake på omtrent halvparten av forslagene sine, deriblant beiken og pøbb. Dessverre, spør du meg.

I Danmark fikk de majonæsekrigen i 1985, et heftig ordskifte i mediene, da de blant annet ville fordanske mayonnaise, så det er tydeligvis endring av matnavn som skaper oppstandelse. Men her i Norge skriver vi jo majones uten at noen rynker på nesa av den grunn. Det handler jo bare om hva man er vant til.

Og vi er vant til å skrive fotografi, intervju, sjalu, sjekk, sjanse, byrå, eksos, tøff, kjeks, balanse, kvalifisere, sjåfør, kostyme, diskusjon, fasong, gerilja, sjargong, likør, sesong og terreng. Jeg tviler på at noen vil gå tilbake til de opprinnelige formene nå.

Hvorfor mener så jeg at vi bør fortsette å norvagisere? Fordi det er viktig å fortsette å ha et skriftspråk med gjennomgående ortografiske prinsipper. Vi trenger å ha et enhetlig skriftbilde hvor enkeltord ikke stikker seg ut. Det letter innlæringen av skriftspråket og gjør at norsk fortsatt er norsk. Men jeg er ingen norvagiseringsekstremist, og støtter heller avløserord så langt det er rimelig, bare så det er sagt.

Jeg synes det er svært gledelig at bedrifter som Lerum og Nora viser den lokale tilhørigheten og tar i bruk både nynorsk og dialekt. Det er en svært positiv tendens ved markedsføringen, og selvsagt er det god drahjelp i Alf Prøysens univers for Nora sin del. Og sognamaol er jo staselige greier, så Lerum kommer godt ut av dette. De selger da også jus, så jeg får kjøpe den i stedet for Eldorado sin, og støtte opp om språkbruken.

Det er kanskje da man innser at man er i overkant opptatt av språk.

onsdag 11. november 2009

Utsikten

Det var fint i Trondheim. Vi traff på fint vær og gamle venner. Vi fikk servert løksuppe & hjemmelaget kanel-is, knusktørre siv.ing.-rebuser (roten av minus én + pod + ti opphøyd i minus niende) og vi har dessuten fått en innføring i andre arealmoment og skjærkrefter. Blant annet. Og vi har sett på utsikten.



Utsikten framover er også bedre. Jeg innså i stad at jeg er ferdig med eksamenene mine om akkurat en måned. Det går fort. Nå gjelder det bare å holde trykket oppe og gå rett fram etter nesa. Tiden framover vil gå med til å dekke norgeskartet mitt med målmerke-Post it-lapper, samt fylle ruteark med det som bare er gresk for andre. Men det kan være koselig, det.

Min gamle engelsklærer demonstrerte en gang at utsikten er bedre hvis man står på et kateter. Plutselig bare hoppet han opp der og deklamerte det. Senere forsto vi at han hadde stjålet poenget fra Dead Poets Society (eller Dagen Er Din, som den heter på norsk), men poenget er godt likevel. Det kan være sunt, ja sågar nødvendig, å se på ting fra et annet perspektiv noen ganger. Spol 1:41 inn i YouTube-klippet under, så får du se det.



Jeg gleder meg til å hoppe opp på kateteret og deklamere dikt.

Siden dagens tema er utsikt, kan det også nevnes at Erik med følge har flyttet inn i nytt husrom, i 16. etasje, så de har fått seg skikkelig utsikt. Det er bare å gratulere. Jeg kan kun skilte med sjuende, riktignok med fin utsikt til t-banen. Men gode utsikter, altså.

torsdag 5. november 2009

Pause

Dei seier at opp og ned er like langt.

Eg har svingt litt i det siste, men slik er det. Mykje å gjere, men slik er det. Hausten er tung, men slik er det. Eg skjuler det som best eg kan, slik snøteppet no skjuler hausten for ei lita stund. Slik er eg. Eg har planar om å lande på begge beina til slutt. Det går fint.

No gler eg meg til å setje meg på eit tog til Trondheim på fredag. Eg treng ei pause før eksamenslesinga tek til. Eg skal leggje over dei fire siste programma av Språkteigen på mp3-spelaren min, som eg ikkje har hatt tid til å høyre på, og velje ut to bøker frå bunken med bøker som har vokst seg kjempehøg. Det blir bra. Eg satsar på å skrive noko godt til bloggen i notisboka mi på turen òg, men det blir ei veke pause til neste gong det kjem noko her.

mandag 2. november 2009

søndag 1. november 2009

Blogging i tall og spørsmål

Antall bloggere på blogg.no: 369 109
Antall nye bloggere sist døgn: 844
Alderen til den mest populære bloggeren: 13
Antall kommentarer på innlegget «Jeg suger i dialekt»: 343
Antall millioner treff hun hadde i august: 1,6
Hva en slik trafikk tilsvarer i markedsverdi: 160 000

Noen spørsmål melder seg: Er det 369 109 mennesker som har et liv andre vil lese om? Hva skriver de om? Er det ikke bra at de skriver? Hvordan går det når vi flytter intimsonene våre ut på internettet? Hvor mye kan man eksponere uten å overeksponere? Hvordan forholder en trettenåring seg til å dele livet sitt med så mange mennesker? I hvilken grad fungerer de mest populære bloggerne bare som reklameformidlere? Hva er det som gjør dem så populære?

Jeg bare lurer.

onsdag 28. oktober 2009

Om mestring



På Grønland sier de at når du har gått akkurat så langt at du ikke orker å gå lenger, har du gått akkurat halvveis av det du klarer.

- fra Kunsten å leve

mandag 26. oktober 2009

Trappeglede

Om du treng å smile litt, kan du setje deg ved vindauget på kafeen på Universitetsbiblioteket og sjå på rare folk i trappa, dei som ikkje har skjønt at ein må ta trappa i tre og tre skritt. To skritt er for lite, då blir dei som ein passar over verdskartet. Fire skritt er for mykje, då blir dei som ein trippande ballerina før kvart trinn. Inntil dei skjøner dette, er dei god underhaldning. Då er det mykje glede i ei uproporsjonal trapp.

I tillegg er det par som går i takt, hipstere klare for skitur, og gjetteleik på kven som skal bli kriminolog, sosiolog, filolog, sinolog eller berre ein monolog. Det er den gamle mannen med den bøygde nakken, det er han som sit fast i 90-talet, ho som kunne vore Trinity i Matrix, alle dei som ventar på nokon som snart kjem over haugen, og dei som har så dårleg med tid at dei berre kan måle seg med ein fysikar som skal rekke t-banen.

lørdag 24. oktober 2009

Tilbake til diktet

Jeg har bestilt meg en diktsamling på 32 sider. Slikt skjer ikke ofte, men når det er snakk om Frode Grytten, så skjer det et unntak. Han gir, som vanlig, et godt intervju her, og han er vel en slags helt jeg alltid kommer tilbake til.

Jeg leste på litt av det jeg skrev om ham i særemnet i stad, om tre av novellene hans, og det var ganske bra, det var vel den beste delen av det, så hvis noen vil lese det, får de rekke opp hånda. Men jeg føler ikke at jeg skal komme trekkende med det her på bloggen, det blir litt i overkant.

Så siden han har vendt tilbake til diktet, i det minste for en liten lefse, gravde jeg litt i mapper og gamle txt-filer, for å finne igjen ett av mine egne spede forsøk på sjangeren, og der fant jeg ett som er ganske preget av I'm Wide Awake, It's Morning, og som sikkert er noen år gammelt, men som er ganske greit. Det får bli dagens dikt.

skrivemaskinen
er lyden av stiletthælene dine
mot regnvåt asfalt
utenfor leiligheten
hvor jeg våkner om morgenen
og tenker på kirkegården
som synger barnesanger
for skyggen din som leker
mellom epletrærne i hagen
og kjolen som knitrer slik
som papir som krølles
og som aldri helt kan høres ut som
skuffelsen over å ikke kunne feste
skjønnhet med blekk til et papir

onsdag 21. oktober 2009

Nok en runde med ord og uttrykk som fungerer dårlig på riksmål

  • svartedøden (svartedauden)
  • slå hodet ned i maven på deg (slå huet nerri magan påræ)
  • liv lavet (liv laga)
  • banne i kirken (banne i kjerka)

mandag 19. oktober 2009

Røyndom / Fiksjon



Eg har skrudd på lampa mi no, sløkt alle dei andre lysa, og eg tenkte å skrive nokre setningar i kveld. På ein måte har eg nok ei vel romantisk tilnærming til sjølve skrivinga, og det er ikkje så rart at det går sakte, men det handlar om å kome i den rette stemninga, få ei god kjensle på det. Men eg burde kanskje leite meg fram til inspirasjonen oftare, i staden for å vente på Erato seint om kvelden. Det går likevel framover, og framover er ein fin veg.

Eg tenkte kanskje eg burde kommentere tilhøvet mellom sanning og løgn, for det er naudsynt å ta stilling til slikt. For novellene mine er det er eit krav frå meg sjølv at det ikkje skal ha hendt. Samstundes er det omtrent umogleg å skrive rein fiksjon, for røyndomen set sitt merkje på alt. Og sjølv om det skal vere fiksjon, må det likevel vere realistisk. Då er det ikkje til å unngå at små ting snik seg inn frå røyndomen. Men det må vere fiksjon, for eg treng å koble det vekk frå meg som person, eg vil ikkje skrive om meg sjølv då. Det er det som er fint med fiksjonen, å få den store fridomen, skrive om andre, la dei tenkje annleis, vere ein heilt annan plass, skrive om noko som kunne ha hendt med nokon eg eigentleg ikkje veit kven er.

fredag 16. oktober 2009

Som en svane

For en tid tilbake så jeg på et program der noen svenske lærere snakket om retorikk, og hun ene sa noe fint. Det var snakk om å holde muntlige foredrag, og hun sa til elevene sine at de måtte være som en svane, for svanene ser grasiøse ut over vannet, men under vannet jobber beina som bare det. Det samme gjelder for oss når vi er nervøse, for hjertet kan banke og magen kan knyte seg, men det synes nesten ikke på utsiden, mye mindre enn vi tror. Så det gjelder bare å holde på roen og være som en svane, tilsynelatende grasiøs, men la det jobbe for fullt under overflaten.

onsdag 14. oktober 2009

Folk som får meg til å smile

  • wannabe-hipstere
  • naboer som tar med seg høstblader inn.
  • små barn med Spiderman-lue.
  • sånne som forteller historier uten et poeng.
  • levende statuer som tar seg en røykepause.
  • sånne som løper etter trikken på en rar måte.
  • sånne som sier «som sagt» uten å ha sagt det før.
  • kollegaer med ordspill som er dårligere enn dårlige ordspill.
  • gamle mennesker som snakker i mobiltelefon ved å holde hele telefonen foran munnen.

tirsdag 13. oktober 2009

Godt brukt





Det står:

i røyndomen
er sutløysa
i kjømda

Det er sant.

Og eg har laga ei speleliste med haustmusikk frå Spotify, for det var mørkt utanfor då eg vakna i dag, og då er det skikkeleg haust.

lørdag 10. oktober 2009

21 og alt vel

Fysikergratulasjon

Den siste uka har jeg tatt meg halvveis høstferie, og jeg har blitt ett år eldre. Jeg har klippet meg, så nå ser jeg mer kristen ut, som min barndomsvenn Carsten ville ha sagt, og jeg har kjøpt meg nye bukser av en hipp svenske med tynt skjegg, som sa jeg hadde kjøpt buksene med det kuleste navnet, stage dive - joda, bra navn det - og jeg har bakt kake og savnet den forrige hybelnaboen, som hadde både slikkepott og håndmikser, for det hadde vi ikke nå.


I går hadde jeg en hyggelig feiring, først med familien, så med venner som stilte med muffins & ballonger, og jeg stilte med Scrabble, kaffe & kake, så det ble en markering av den lavmælte, koselige sorten. Jeg har fått skjerf & votter, For Sant Til Å Være Godt, Gossip In The Grain, Stille dager i Mixing Part, Ingen Heime, Himmelen Over Berlin, Into The Wild og to bøker om Jarle Klepp, og jeg har ikke minst fått et rivjern, samt et stort norgeskart til å henge på veggen for å få dialektoversikten.


Jeg er 21 år, jeg har gode venner, en fin familie, og jeg har det ganske ålreit akkurat nå.

onsdag 7. oktober 2009

Best bestandig, uansett hva

For to år siden lurte jeg på hva jeg hadde gått til. Da var jeg en garderekrutt med den første uka bak meg. Hvorfor gjør jeg dette her? Når du håndkoster under en trapp, bruker strykejern på dyna, lager en skotupp du kan speile deg i, bretter plagg med millimeterpresisjon, lager en sylskarp press i en militærbukse, så er det ikke til å unngå. Men du tenker det enda mer når pekefingeren din har blitt til en istapp på Beitostølen, når du skal løpe opp trappene i Holmenkollen for sjette gang, når du står i en støvete plasthall på femte timen, når hele kroppen rister fordi instrumentet er for tungt å holde oppe for et menneske, når paradehatten skjærer et hakk i panna, når du ikke roper høyt nok selv om du vrenger lungene, når du holder på å bli løftet til værs av vind og sidelengs regn på en fotballbane på Jæren, når venstrearmen har dødd, når du ikke kjenner føttene lenger, når du holder blikket festet på akkurat den mursteinen for ikke å gå i bakken, alt mens du sier til deg selv at «det sitter mellom øra, det sitter mellom øra». Da lurer du på hvorfor, hvorfor gjør jeg dette her? Og nå er det nye mennesker som tenker på det samme, for Musikktropp 2010 er på vei, og de lurer helt sikkert også. Men det er en grunn, egentlig flere, og en stund etterpå finner du igjen et bilde som gjør at du husker hvorfor.

Fanfare for Edinburgh

mandag 5. oktober 2009

Språkleg mangfald på t-banen

Eg har stor dialektinteresse, samt meir enn nok vitehug, så heimfesting av medpassasjerane på t-banen blir ei naturleg tidtrøyte når eg kjøyrer mellom Kringsjå og Blindern. Bymåla er ofte grei skuring, og når eg får kjensla av å vere midt i ein norsk ungdomsfilm, veit eg at det er nokon frå Stavanger.

Men det er meir spanande med med dei som kjem frå mindre stader, og her om dagen var det to ungdomar med eit vent midlandsmål eg ikkje heilt fekk taket på. Slikt er sjølvsagt ikkje fullnøyande, men eg føler ikkje at eg kan snu meg og spørje kvar dei kjem ifrå. Det får heller vere.

Det er òg artig med dei som prøver å skjule dialekten med eit bokmålsnært, standardisert talemål, for då blir det endå meir detektivarbeid. Som oslogut er eg var for det som stikk seg ut, og det kjem alltid noko som er avslørande. Det gjeld berre å spisse øyra, så kjem det brått noko særmerkt.

Andre gonger har eg høyrt på tospråklege ungdomar, og det er morosamt, for når desse skal fortelje eitkvart som har skjedd, går handlingsreferata på norsk medan replikkvekslinga er på morsmålet. Eg får altså med meg kva som skjedde, men ikkje kva dei sa.

Og av og til er det tøffingar med multietnolekt på veg til fotballtrening. For desse er det viktig å heile tida gå god for sanninga, så då kan eg telje kor mange «wollah, sverger, serriøst og helt sant» det er mogleg å putte i ei setning. Det er mange.

Nei, språkleg mangfald er fine greier.

lørdag 3. oktober 2009

I følge / ifølge

Regelen her er fryktelig ulogisk: Skriver du i følge i to ord betyr det sammen. Skriver du derimot ordene sammen – ifølge – betyr det ikke sammen. Da betyr det plutselig at noen har hevdet noe, for eksempel: «Ifølge Typisk norsk er dette en ulogisk regel.»
- Typisk norsk (s. 214)

At dette er vrient å få riktig, ser vi av at mange skriver i følge når det egentlig skulle vært ifølge. Det skyldes nok ikke bare at det er en ulogisk regel, men også noe annet. La oss se litt på det.

Hvis vi starter med å ta for oss substantivet følge, så betyr dette, ifølge bokmålsordboka, «(to el. flere) personer som følges», altså en gjeng, en ansamling mennesker. Når du går i følge med noen, går du altså sammen med, eller i, en gjeng med andre mennesker. Det var den varianten.

Vi har også fått en nær slektning av det samme uttrykket, nemlig ifølge. Da er det snakk om å sitere andre, at noe blir sagt ifølge en annen. Siden denne formen er mye mer brukt enn den andre, er det kanskje naturlig at denne skrives i ett ord. Man kan selvsagt tenke seg en filosofi som går ut på å skrive det hyppige uttrykket så tidsbesparende som mulig, men dette er dessverre ikke en allmenn tankegang.

Hva er så grunnen til at ifølge ofte deles opp?

En mulig forklaring finner vi i en av forskjellene mellom riksmål og bokmål, for mens det i riksmålet het idag, igår og igang, er det korrekte i dag å skrive i dag, i går og i gang, det vil si at i-en får stå for seg selv, slik den ellers gjør som preposisjon, som i bokhylla, i Oslo og i fortrolighet. Denne delingen kan ha smittet over på ifølge, slik at mange tenker at preposisjonen også der skal skrives for seg selv, og at dette er dagens korrekte norsk. Men det er det ikke, for her er det to ulike skrivemåter avhengig av hva slags betydning man er ute etter.

Et annet skille går ved utover / ut over, som var noe Tore Rygh hadde hengt seg opp i (ikke oppi). Og det er også forskjell på ettersom / etter som og overalt / over alt. Det skal ikke være lett.

onsdag 30. september 2009

Substantivert september

Morgenkulde.
Kunnskapsøkning.
Seddelsortering.
Dispenserkaffe.
Løpeturer.
Middagslurer.
Klesvask.
Espressobesøk.
Forsvinningsnummer.
Tannpussdans.
Kirsebæryoghurt.
Hjemmekino.
Operakino.
Havregrøt & Elvis-nasj.
Skohull.
Skokjøp.
Postrock-t-banevenn.
Efterklang.
Forelesningsang.
Bananpauser.
Dialektlytting.
Lesesalsmil.
Brunostskiver.
Vagverlønsj.
Matrisereduksjon.
Selvrefleksjon.
Innleveringer.
YMIF-øvinger.
Ringeklokkevekking.
Seminarhelg.
Søskenprating.
Søndagsmetthet.
Godfølelse.
Høstluft.

Slik er det.

mandag 28. september 2009

Mormor

Nokon har opplevd ei heilt anna tid.

Mormor og familien hennar kom att fra Amerika då ho var seks, ho gjekk på skolen annankvar dag og ho måtte springe og gøyme seg då tyskarane kom. I hennar ungdom gjekk dei i treskor til dans, og dei måtte banke inn att spikrane som datt ut. Jentene gjekk arm i arm på vegen heim, fleire i bredden, og gutane prøvde å kile seg innimellom. Dei fekk det som regel til.

Ho blei forsøkt kobla med ein skogteknikar, eit godt parti, men fann seg i staden ein skikkeleg «brainne» frå Nordfjord. Ein som var tynn på toppen, men god på botnen. Og heile det vaksne livet har ho laga mat, vaska, strikka, sydd, måla, rydda i hagen, ommøblert og vore husmor, og ho ordnar alltid mat som smakar mykje betre enn ho sjølv vil innrømme.

Ho er åtti år, i full sving, og alt i alt ei grepa dame.

lørdag 26. september 2009

Hjernefakta

En gjennomsnittlig hjerne veier omtrent en kilo og ville dekket fire A4-ark dersom vi skulle finne på mose den flat. Den består av en halv liter protein og fett, er i stadig forandring, og den består av omtrent like mange hjerneceller som det er stjerner i Melkeveien eller galakser i universet. Om det sier mest om hjernen eller universet, er ikke godt å si. Men den er kjekk å ha, og ettersom vi først har den, gjelder det å få den til å fungere best mulig.

I boka hva er HUKOMMELSE lister Pål Johan Karlsen opp 16 huskeregler for å huske bedre, men det er for mange. Jeg har plukket ut fem av dem.

  • Hold deg i god fysisk form. Det gir bedre blodgjennomstrømning til hjernen og mer effektive nervesignaler. Det som er sunt for kroppen, er sunt for minnet.
  • Indre ro skjerper hukommelsen. Finn tid til å slappe av.
  • Konsentrer deg. Gi oppgaven du utfører, din fulle oppmerksomhet.
  • Kok ned og organiser materialet. Koble det umiddelbart til noe du kan godt fra før. Det gjør kunnskapen enklere å tilegne seg og lettere å hente tilbake senere.
  • Kod inn ny informasjon på så mange måter som mulig – visuelt, verbalt, motorisk eller sanselig. Bruk kunnskapen eller ferdigheten aktivt.

Og det er viktig å gi hjernen nok energi, for en voksen menneskehjerne vil i løpet av en dag bruke omtrent like mye glukose som det er i 250 M&Ms. Dessuten hadde min mormor lest at tre kopper kaffe om dagen skulle motvirke eventuell Alzheimer. Så du kan altså spise sjokolade og drikke kaffe med god samvittighet.

torsdag 24. september 2009

Bob Dylans lyspære

På lesesalplassen min ligger det en sparepære. Jeg håper det hjelper.

mandag 21. september 2009

Sitater om skriving

«Den suksess jeg har hatt,
har kommet gjennom å skrive det jeg vet noe om.»

- Hemingway

«Aldri fortell om ting du ennå ikke har skrevet,
for da blir det aldri noe av.»

- Lars Saabye Christensen

«Fine fraser er den siste utveien for dem
som har gått tomme for argumenter.»

- Peter Singer

Post It-lapper, vannmugge og 90 prosent hardt arbeid.

Da jeg skrev særemne, tok jeg blant annet for meg Øystein Lønn. Han sto opp halv fem om morgenen for å skrive. Det står det respekt av. Jeg prøvde det en gang, men det var ikke noe for meg.

Øystein Lønn kan dette med åpninger. I et intervju sa han: «Jeg kan bruke uhyggelig lang tid på de første fire setningene i en bok. Men så er løpet lagt. Høres det mysteriøst ut, får det heller gjøre det.»

Jeg synes ikke det høres mysteriøst ut. Hvis først starten fungerer, er det bare å følge tråden videre. Det som er spennende er å se hvor tråden ender hen, og litt av poenget med skrivingen er gjerne det. Jeg liker å se når det bretter seg ut og går i helt nye retninger, bare fordi det må. Til slutt har det gått seg til. Men starten må fungere. Den må sette an den riktige tonen og tempoet, for det er den som former resten av teksten.

Tankevaser i rette linjer.

søndag 20. september 2009

Ønskjeliste

Eg har gebursdag om litt mindre enn tre veker. Då ønskjer eg meg:
  • von i hangande snøre (helst lysegrønt)
  • betre skjeggvekst
  • kunsten å gjere ein elegant entré
  • ein skikkeleg dialekt
  • samvit/tid til å skrive seint om kvelden

onsdag 16. september 2009

Blues, Blindern

Spell litt blues 'a, Blindern.

Jeg vil høre deg synge om brudne brøker på rutete ark & om brudne par på hver sin pult & om de som går alene over brosteinen tidlig om morgenen. La det være en låt om tørre professorer med støv på jakkeslaget & om tunge dører, desperate skriblerier & om hipstere gjemt bak store brilleglass. Syng om alle som møter veggen i akademiske blindveier på leting etter svar som ingen bryr seg om, med et refreng om ugjorte oppgaver, skjemaer som rakner. Og glem ikke hva kjærligheten kan føre til, skjult bak lange dager & ønske seg vekk.

Det ble rødt på Stortinget, men du kan være blå, Blindern. True blue.

mandag 14. september 2009

Kinesisk ordtak

Det eg høyrer,
det gløymer eg.
Det eg ser,
det hugsar eg.
Men det eg gjer,
det forstår eg.

lørdag 12. september 2009

Kjempebra

Jeg har lurt på hvorfor ellers stødige skribenter kan finne på å skrive kjempebra i to ord. Hva er det som gjør dette ordet ekstra sårbart for urettmessig orddeling? Stilt overfor et slikt spørsmål funderte jeg på hva den godeste grammatikklærer Lie ville gjort.

Jo, han ville sikkert hentet ned den utslitte førsteutgaven av Norsk Referansegrammatikk fra bokhylla (hvis den ikke lå på nattbordet), klødd seg litt i skjegget og veid ulike argumenter for og imot. Jeg tenkte å gjøre omtrent det samme, bare med betydelig mindre skjegg og en pent brukt versjon av NRG. Og litt mer populistisk. Det vil også si at det er begrenset med kildearbeid og at mer akademiske metoder må til for å bekrefte framstillingen. Men jeg tror jeg er på rett spor, altså.

Den mest påfallende grunnen kan være at Word spanderer en rød sikksakk-bord under ordet og isteden foreslår ord som kjempebøra og kjempebrak, mens kjempe bra blir godtatt. Å kjempe bra blir noe annet, og nok en gang har stavekontrollen vist seg fra sin mindre gunstige side. Men dette er neppe hele grunnen. La oss gå dypere inn i materien og se på litt beslektede uttrykk.

Kjempebra tilsvarer uttrykk som veldig bra, svært bra, voldsomt bra, sykt bra, jævlig bra og enormt bra. Alle skrevet som to ord. Da er det kanskje ikke så rart at kjempebra splittes. Men forklaringen på forskjellen ligger her i ordklassene og deres kjennetegn. Bra er et adjektiv, den er vel grei, mens alle de andre ordene (veldig, svært, voldsomt, sykt, jævlig og enormt) sier noe om at egenskapen til adjektivet er til stede i stor grad. Altså er disse ordene også adjektiv, som beskriver graden av adjektivet bra. (Som «adledd til kjernen» for de drevne). Men hvorfor gjelder ikke det samme for kjempebra?

Grunnen er at kjempe ikke er et adjektiv: * Kjempe, kjempere, kjempest? Det er derimot et substantiv: En kjempe, kjempen, kjemper, kjempene. Og vi bruker det ofte for å si at et substantiv er større eller bedre enn et annet, for eksempel kjempebåt, kjempedag og kjempeseng. Det er altså ting som er store og bra nok for en kjempe. Der følger det vanlige norske regler for ordsammensetning av to substantiv, nemlig at det skal skrives i ett ord. Antakeligvis fordi det er veldig produktivt substantiv i den funksjonen og fordi konnotasjonen har blitt større enn denotasjonen (så det nærmest fungerer som et adjektiv), har vi også slått det sammen med ulike adjektiv. Vi har kjempetøff, kjempelei og kjempeglad, med uendelig mange flere muligheter. Men det skal altså fortsatt skrives i ett ord ettersom kjempe er et substantiv og ikke et adjektiv.

Så der har vi en begrunnelse hvis noen skulle lure. Sånn cirka i hvert fall. Det samme skulle gjelde for dritbra, men dette er ikke inkludert i ordboka og neppe gangbar skriftlig norsk uansatt.

Dette er forresten mitt 100. innlegg. Kjempebra, eller hva?

onsdag 9. september 2009

Den analoge notisboka

Litt slitt.

Litt skoleting.

Litt stjålet rekontekstualisering.

Litt lokalavis.

Litt Hegge.

Litt sjelelig slagg fra en kald vinterdag.

Litt andre yrkesmuligheter.

mandag 7. september 2009

Snart

Hausten har byrja snike seg innpå. Vêret «lovar stort, men håller tunt», som kjærleiken til Lars Winnerbäck, og vinden ristar i trea utanfor vindauget mitt. Eg fann fram skjerfet frå skapet og knepte att jakka før eg gjekk ut i stad. Det måtte til, tenkte eg. Men framleis er det litt varme i lufta, og det går rykte om at nokon «freista lukka» med kortbukse i dag, så sommaren har ikkje heilt takka for seg enno. Men snart.

(Flamme Forlag kan melde om det same.)

Eg synest du skal sløkkje lysa og danse litt seint om kvelden. Vi må halde på kjensla så lenge vi har ho. Snart er ho borte.

Song til dansen (frå Spotify):
Teitur - Catherine The Waitress

Tjohei.

lørdag 5. september 2009

Vurdering som springbrett

Mine tanker om vurdering.

Hva slags vurderingspraksis gir best resultater? På hvilken måte kan man gi tilbakemelding på en tekst slik at eleven utvikler seg som skribent i størst mulig grad? Det har jeg tenkt mye på, og jeg skal lufte noen av tankene mine. Som student forbeholder jeg meg retten til å leve i en rosa sky, og alt jeg skisserer er kanskje ikke like kompatibelt med virkeligheten, men jeg vil sette pris på alt andre måtte ha av innvendinger og mottanker. Jeg tåler å bli dratt ned på jorda en gang iblant.

Hovedtanken min er at jeg vil bygge opp vurderingen rundt hva som er bra og hva som kan bli bedre, og bare de to kategoriene: Bra & Bedre. Dette fordi det alltid er det negative som huskes best. Det er det elevene tar med seg. Men jeg vil heller at de skal huske på hva som kan bli bedre i stedet. Slike kommentarer peker i større grad framover og unngår at de henger seg opp i alt som gikk dårlig.

Det er også viktig for å gi elevene et positivt forhold til skrivingen. Hvis de hører at det er noe som kan ordnes, og de hører hva de har gjort bra, vil de føle at de lykkes med det, og da kan hele prosessen oppleves som mer meningsfull og utviklende. De får selvtillit, og de tar med seg det positive videre. Da kan vurderingen fungere som et springbrett som gjør det mulig å komme høyere opp neste gang.

Men det må likevel være knallhardt og seriøst. Det handler om hvordan man sier det, ikke om å gi et rosemalt bilde. Jeg vil også gi slike kommentarer til svakere tekster ved å ta tak i de få tingene som er positive og liste opp noen overkommelige ting som kan bli bedre. Og selv om vurderingen står til en konkret tekst, bør poenget være å si noe generelt ut ifra det spesifikke.

Dessverre tror jeg det ofte er slik at kommentarene bare blir en begrunnelse for et tall, med oppramsing av oppgavespesifikke enkeltelementer som trakk ned eller opp, og vurderingen er til liten nytte for senere skriveoppgaver. Da fungerer vurderingen kun som en sementering, slik at elevene kan bli stående på det samme stedet også neste gang. Og kanskje er det det mange ønsker seg, men jeg vil ha mye heller se forbedring, skriveglede og målrettet jobbing.

Jeg vet ikke om dette går overens med retningslinjer og føringer ellers, men forhåpentligvis vil det gå an å dra udirs upresise formuleringer og ullenhet i en positiv retning, eventuelt ved å jenke seg til litt. Men jeg ser at min måte nødvendigvis ikke vil dokumentere elevenes kompetanse fra a til å. Det viktige for meg er at de blir bedre til å skrive, og da er det ofte best å vektlegge de få tingene som gjør at de kan bli litt bedre neste gang. Men slike kommentarer vil ikke fullt ut begrunne karakteren. For meg er det uvesentlig, men andre synes kanskje det er viktig.

Og jeg vil også nevne forbedringspunkter til en tekst som får toppkarakter, for de elevene har vel så store muligheter til å bli enda litt bedre neste gang. Så istedenfor at de dårlige får pepper og de gode får ros, vil jeg heller gi vurderinger som er sydd over samme lest. Forskjellen vil ligge i nivået på det som er bra og det som kan bli bedre. Og nivået på det de har oppnådd, bestemmer karakteren. Som ellers.

Jeg har ellers lest mye av det andre har skrevet om Markin og rubrikker, men jeg må innrømme at jeg er skeptisk. For meg blir det for instrumentelt med ferdige kommentarer og deskriptorer som skal gules ut. Jeg ser det økonomiske i det, men jeg vil heller skrive en halv side sammenhengende tekst med vurdering til hver oppgave sånn at elevene føler at hver oppgave blir sett som den er og behandlet på en egen måte. Jeg ønsker at det skal være personlig, og forhåpentligvis blir det mer inspirerende.

Men jeg ser at det vil bli mye jobbing, og kanskje vil det være nødvendig med en enklere måte å gjøre det på til tider. Da vil det gå an å ha en kolonnesystem med bra og bedre, for så å fylle inn et par punkter på hver, gjerne fordelt etter diverse kompetansemål. Det viktige er at grunntanken er den samme, for det er noe jeg tror på. Men det må testes, feiles og videreutvikles.


(Mesteparten av dette bygger på et tankesett fra Frank Beck, som har jobbet med kjente idrettsutøvere og selvutvikling, og som fungerte som motivator mens jeg var inne til militærtjeneste i HMKGs Signaltropp. Jeg har tro på mye av det han sier, og jeg ønsker å ta med meg store deler av det inn i en skolesammenheng. Men det jeg har skissert her, ville jeg stått for ellers også. Det er en liknende form for vurdering som har gjort at jeg har utviklet meg som et skrivende menneske.)

onsdag 2. september 2009

T-baneobservasjoner # 5

# En dame med svart hår som snakker
akkurat som Pingu fra barne-TV.

# En fyr med lilla sko som fortsatt har på seg
festivalarmbånd fra sommeren '06 & '07.

# En gammel mann, velkledd, med rutete skjorte,
som har på seg Harry Potter-sekk.

# To stykker som snakker tegnspråk med hverandre
fra hver sin plattform, over skinnegangene.

# Tre venninner som har skaffet seg identiske øredobber,
men i hver sin farge.

mandag 31. august 2009

Kortdikt

vi er vel
sånne
som holder
kortene
tett til
brystet

uten ruter
til hjertene

hverken flush
eller tress

med pokerfjes
mens vi
venter på
siste stikk

ja
det lå
kanskje i kortene

mellom
hjerterdame
&
ordkløverknekt

at
det er som dem sier:

tap & vinn
med ulikt
svinn

lørdag 29. august 2009

Topp ti nyare, norske noveller

Eg har, som nevnt før, sansen før novella. No har eg lett litt i bokylla, og der har eg funne fram til nokre av dei novellene som har fått eit kryss i margen eller ein bit av ein Post It-lapp. Det er personlege favorittar som kan bli aktuelle i undervisninga eller som berre er fine å lese fleire gonger.

Eg har kanskje ikkje plukka ut dei teknisk beste, og eg har unngått nokre av dei mest kjente, men eg har lett fram noveller som på ulike måtar spenner ut noko meir enn det som står skrive. Det kan liggje mykje i det som ikkje blir sagt, og Bjarte Breiteig seier det slik: «Novellen er så ren, så konsentrert». & «Det tiltaler meg å lage en snøball så hardpakket som mulig, kutte vekk alt det overflødige».

Det er ei novelle frå kvar forfattar, sjølv om nokon gjerne kunne blitt representert med fleire. Dei fleste novellene kjem frå veldig gode novellesamlingar, og det har ikkje vore like lett å velje, så det er berre å lese heile boka, særleg Ambulanse, Surrogater og Popsongar. Det er fleire enn den eine novella som er bra. Men desse ti kan høve godt til både lystlesing og nærlesing.

«Togsong» - Frode Grytten
«I gresset» – Johan Borgen
«Til» – Johan Harstad
«Et deilig sted» – Kjell Askildsen
«Ingenting hendt» - Bjarte Breiteig
«Fødselsskriket» – Sigmund Jensen
«Vekk» – Ingvar Ambjørnsen
«Oscar Wildes heis» – Lars Saabye Christensen
«Den som ikkje et» – Tormod Haugland
«Hytta» – Torleif R. Hamre

onsdag 26. august 2009

Flere uttrykk som fungerer dårlig på riksmål

  • Henge på grep (henge på greip)
  • Selv, altså (sjæl, ass)
  • Giddeløs (giddalaus)
  • Over hele fjelen (over hele fjøla)
  • Rett nede i hugget (rett nerri høgget)
Jeg takker for innspill. Alltid hyggelig.

mandag 24. august 2009

Mandagens pris

VREID VAR VING-TOR DA HAN VAKNA. Men ikke denne karen. Åneida. For i dag er det mandag, ingen blåmandag, men en god mandag, slik mandager skal være. Det er en mandag der jeg er småvåken før vekkerklokka og dialekter er første punkt på programmet. Det er en mandag der Blindern ser fin ut og jeg nesten er førstemann på lesesalen.

Jeg er ikke en av dem som har villet skyte deg ned, mandag, slik noen har gjort og andre har sunget om. Å, mandag, jeg har ikke gledet meg til deg hele livet. Av og til har du vært helt pyton, mandag. Men kan vi bli venner igjen? For jeg har begynt å like deg. Du ligger der som en ny startstrek hver uke, trofast som alltid, og skuddet går, og vi løper forbi tirsdagen og onsdagen, hopper over torsdagen og sløver oss gjennom fredagen. Vi lever bare for helg & fri. Men jeg vil nyte deg, mandag, for du har så mye godt i deg. Du er god på bunnen, mandag. Du er arbeid & slit, men det er slik det må være. Det skal være godt å bryte jorda, se at ting blir gjort, at gjøremålene blir færre og roen tiltar. Jeg liker deg, mandag. Vi trenger sånne som deg.

fredag 21. august 2009

Lærertanke

Hva skal man gjøre hvis elevene ikke leverer en oppgave i tide?

Si at man er veldig, veldig skuffet (dypt & inderlig) for så å lese Amalie Skram for dem med monoton stemme resten av timen (så de forstår alvoret og at dette ikke bør gjenta seg).

Såvidt jeg har forstått er det vel omtrent det eneste man kan gjøre, så da får jeg håpe at det fungerer.

onsdag 19. august 2009

Heilt øvst

Mormora mi fann fram eit bilete av bestefar. Kan du sjå han?

Høgt oppe.

Litt nærmare.


Der, ja.

Sitat mormor: «Nei, han va nå itte skuggræidd»

mandag 17. august 2009

Fra snekker til norsklærer

Hva skal du bli når du blir stor, da?

Det fantes en tid da verden var enkel. Da var barnehagen endeløs, gleden var en sandkasse med spade og bil, og det fantes bare to ting man kunne bli når man ble stor: snekker eller brannmann. Jeg skulle bli snekker. Men brannmann Sam var kjekk og stram, så det var ikke bare-bare å velge. For jentene var det derimot enkelt, for de kunne bare bli prinsesser.

Senere fant man ut at det var flere yrker å velge blant, og da ble det populært å bli ting med lange navn. Tannpastahettepåskruer var et hett yrkesvalg inntil man innså at det kanskje ikke ville være så morsomt. Da gikk man over til å ville bli oppfinner. Det var mye bedre å finne opp en maskin som gjorde jobben for deg, for da kunne man si at man var tannpastahettepåskruingsmaskinoppfinner, og det var et enda lengre ord.

Mens andre så peilet seg inn på å bli fotballstjerner i løpet av femteklasse (seff på ManU), ble jeg gudfryktig og fikk det for meg at jeg skulle bli prest. Jeg er usikker på hvor den ideen kom ifra, men jeg ba i hvert fall flittig kveldsbønn gjemt under dyna. Men nå er det nå en gang slik at hvis du ser ut som en kanin, med tenna på tørk, blir du mobbet uansett hvor mange ganger du ber Fader Vår hver kveld. Etter hvert fikk jeg meg regulering, og jeg sluttet å tro på Gud. Da måtte jeg finne meg noe annet å satse på.

Ettersom barn er søte når de er små, tenkte jeg at jeg kunne bli barnehageonkel. Det måtte da være koselig, tenkte jeg, og jeg var den eneste gutten som prøvde ut det yrket under arbeidsuka på ungdomsskolen. Bortsett fra å gjenoppdage at gleden fortsatt var en sandkasse med spade og bil, fant jeg ut at barnehageansatte egentlig bare skulle sitte å småprate med de andre barnehageansatte og rope høyt og irettesettende når de små barna gjorde noe de ikke burde. Jeg trengte noe mer utfordrende enn det.

Dermed vurderte jeg læreryrket, men etter en ærlig og grundig tilbakemelding av det første jeg skrev i norsk på videregående, innså jeg at jeg måtte få til noe bedre før det kunne være aktuelt. Min norsklærer leste senere opp en oppgave som hadde fått en sjuer, og jeg tenkte at hvis jeg får en sjuer, så blir jeg norsklærer. Nå fikk jeg ingen sjuer, men jeg ble en god skribent, og jeg fikk en novelle antatt i andreklasse, og det burde vel være bra nok til å forsvare yrkesvalget, tenkte jeg. Dessuten er det så mye spennende som ligger i norskfaget og læreryrket. Dermed er det den veien jeg har valgt.

Så mens andre vil bli samfunnsviter eller bedreviter, bakmann eller bankmann, agronom eller idiom, vil jeg bli norsklærer med rutete skjorter, kaffekopp og dårlige ordspill. Det tror jeg blir veldig bra.

fredag 7. august 2009

Det er berre å halde fram

>> Den siste veka har eg rydda og sortert litt i kjensleskuffa mi, utvida livsvisdomen med nokre Hamsun-sitat, treft att ein gammal kjenning frå journalbransjen, hjelpt til med innhausting av kirsebær og rips, bær som har blitt til heimelaga saft, og eg har slappa av i hengjekøya. Eg har også hatt mi siste arbeidsveke av i alt åtte. Puh. No skal eg ha ferie i ei heil veke. Kort, men godt. Og når eg kjem attende, skal eg halde fram. Eg skal halde fram med å skrive, blogge, lese, notere, halde fram med å løpe i oppoverbakkar, slite ut eit par nye joggesko, halde fram med å smile til sola, danse i mørkret, stå opp om morgonen, halde fram med å leite etter ein båt utan anker. Det er den einaste utvegen.

tirsdag 4. august 2009

Militæruttrykk

I militæret har du dårlig tid. Ingen tid å miste. Derfor må du holde deg til enstavelsesord. Der heter det fi, insj, rutt, korp og disp når du egentlig mener fienden, initiativ, rutinert, korporal og disposisjon. Tidsbesparende så det holder. Du har også en stor mengde forkortelser. TS på BF. TK klar, NLF melder UKHB kommandert. SLO før FYFO. ADSAM ASAP. KTS med GRU. Ja, grøss og gru. Og BC. Mer grøss og gru. Du blir også for tøff til å snakke om ting i bestemt form (med unntak av en kommende norsklærer). Du stiller seng, skap og gulv klar til inspeksjon. Ikke senga, skapene, gulvet. Alt for å spare tid. Men ikke når du stiller deg opp i kø. Ikke når du står der i omvendt alfabetisk rekkefølge mellom Sandbu- og Sam-. Da gjelder TTT. For ting tar tid, selv når du har vokabularet fullt av enstavelsesord, bestemte former og forkortelser som sivile mennesker ikke skjønner hverken en pøkk eller døyt av. TTT, sier du bare. Også er den samtalen over.

Men det er flere dagligdagse uttrykk som stammer fra militærlivet, av den typen man ikke nødvendigvis forbinder med militær aktivitet. Jeg kan nå klarne opp i noen av dem med hjelp fra bøkene Katta i sekken og Språkets ville vekster. Jeg siterer:

Avskjed på grått papir skriver seg fra en tidligere skikk i Hæren, der avskjedsbeviset ble skrevet på grått, ubleket papir for dermed å vise misnøye med den som ble avskjediget.

Ta høyde for brukes helst i betydningen «ta med i beregningen». Når man skyter, vil lufttrykk og tyngdekraft gjøre at kula får en svakt dalende bue. For å treffe et mål på lang avstand må man derfor ta høyde for avstanden, dvs at man sikter litt over målet.

Gi det glatte lag er et gammelt sjømilitært uttrykk som ble brukt om å fyre av alle kanonene på en og samme skipsside i en samlet salutt. Glatt var da «fullstendig», mens lag var en rekke av kanoner i samme høyde.

Gå i bresjen har vi fra det franske brèche (åpning, hull). Når angriperne stormet fram mot en festningsmur eller en skanse, forsøkte de alltid å lage en bresje i forsvarernes rekker.

Ta på kornet stammer fra skyting med gevær. Når siktekornet på løpet dekket målet nøyaktig, ville man treffe blink.

Blåse en lang marsj henspiller på det trompetsignal som kalte soldatene til oppbrudd og avmarsj.

Så da vet du det.

lørdag 1. august 2009

Feltundersøkelse fra Grønland

Etter sju uker med passering gjennom passasjen på Grønland t-banestasjon kan jeg meddele følgende:

På hjørnet, rett etter at du kommer opp trappa, befant det seg en kombinasjonsbutikk, nemlig både Sysenter & Nøkkelservice. Sprek kombinasjon av arbeidsområder, men hovedoppgaven så ut til å være sying, da fortrinnsvis av romslige plagg til somaliske kvinner. Etter et par uker kom det opp et skilt. Der meldte de flytting til nyoppusset lokalen. En indeksikalsk pekefinger viste vei, og det skulle være 50 meter bortover handlegata. Da rullet jeg bortover på fotbladene og prøvde å finne igjen en skrittlengde på 85 cm, nøye tilvendt gjennom timevis av militær eksersis, slik at jeg kunne komme til bunns i hvor jeg skulle ta veien dersom jeg både skulle ha behov for en ny nøkkel og klær med somalisk snitt en dag. Man vet aldri. Jeg passerte da både det nyeste innen indisk herreskjortemote og hijaber med D&G-logoer, og jeg kom, etter flere forsøk, fram til at det måtte være på samme sted som det er mulighet for både toalett og besøk for ti kroner. Der sitter det en eldre mann, tynn i håret ved tinningene, innimellom fordypet i enten norskkurs eller brevlesing, som i det minste kunne tenke seg besøk, men som sikkert blir glad hvis han får solgt toalett også. Av og til er det en yngre fyr som holder ham med selskap, men variasjon på besøkslista blir sikkert satt pris på, så hvis du har ti kroner å avse, synes jeg du bør avlegge ham et besøk, kanskje med muligheter for å få toalett på kjøpet. Da blir han sikkert glad, for han ser litt trist og ensom ut ellers. Han har for øvrig fått tak i et fint, blinkende skilt fra Scandic Bazar, som ligger omtrent midt i passasjen, en butikk som tydeligvis har fått tak i et stort agentur på lysende skilt for ethvert formål. Her er det flust av mulige julegaver for dem som har alt, men fortsatt mangler et blinkende skilt. Men dette gjaldt egentlig flyttingen av nevnte Sysenter & Nøkkelservice, og selv om jeg var i tvil en stund, ble den avfeid da jeg hørte hamring og typisk P4-musikk fra bak dørene en dag jeg gikk forbi. Her måtte det være snekkere i sving. Her var det nok helt sikkert nyoppusset lokalen under oppføring, og nå har det kommet opp skilt, lyseblått, som informerer om at det er her du må gå hvis trenger nøkkelhjelp og en syjobb av det somaliske slaget. Det er for øvrig første dør til høyre hvis du kommer fra torget, altså rett etter trappa med den nokså ramme urinlukta.

torsdag 23. juli 2009

34 minutter ut i L'Homme du Train

En mann kommer av toget i en fransk småby. Han er bankraner og skal utføre en siste jobb, men hotellet er stengt, og han treffer en pratsom, pensjonert poesilærer som sørger for husly. Etter hvert som dagene går, blir de mer og mer like hverandre. Bankraneren ønsker seg trygghet og begynner å gå med tøfler og røyke pipe. Den gamle mannen ønsker seg spenning og tar på seg skinnjakke og får skyte med revolver. Begge ønsker å leve mer som den andre.

Etter 34 minutter: Bankraneren tapper i badekaret og ser på hylla under speilet. Den gamle mannen sitter i rommet ved siden av og skriver.

Bankraneren: Hvorfor har du to kammer og to tannbørster?
Den gamle mannen: Det er to slags menn. Sånne som sier: «Jeg må kjøpe en ny tannbørste, jeg har mistet min.» De er eventyrere. Og de som har en ekstra tannbørste.
Bankraneren: Hva er de?
Den gamle mannen: På sitt beste er de framsynte.
Bankraneren: Har du to av alt?
Den gamle mannen: [smiler] Nei, tre!

Den scenen er så god, sammen med mange andre treffende replikker. Både poesilæreren og bankraneren har mye for seg, og det er et sjarmerende møte. I tillegg liker jeg så godt det gamle huset til poesilæreren, med alle bordlampene og hyller fulle av slitte bokrygger. På slutten er det litt spenning, men for meg handler filmen mest om selve møtet. Sånn er det kanskje ellers også. Man blir likere dem man liker. I større eller mindre grad, mer eller mindre bevisst.

mandag 20. juli 2009

Mitt favorittord (nett no)

¤
samband

Fordi det er så mykje finare og skildrande enn jåleordet «forbindelse». Det seier noko om at det er eit band ein har saman, noko ein deler på og har felles. Dessutan smakar det godt, og det er positivt.

Kva er ditt favorittord? Grunngjeving er ikkje naudsynt.

fredag 17. juli 2009

Jeg

(Tre forsøk på å beskrive seg selv i skrift)

1) Jeg er to blå øyne, det ene litt mer lukket enn det andre, arr på haka, lang nakke, markante ryggtapper, litt ikke-eksisterende sideflesk, en dårlig venstreskulder og en høyrefot som knekker etter for harde tramp i bakken da jeg trente helomvendinger i militæret.

2) Jeg er tidvis taus, full av gode intensjoner, i overkant sentimental, nervøs når det gjelder, tankefull til det renner over, mer bekymringsfull enn det kan se ut som, hjelpsom og raus, en sjelden gang en sofistikert bohem, latterlig kilen og et stort smil.

3) Jeg er en av dem som ga opp etter tre kapitler av Ulysses, som misliker samleplater, som synes Jan van Huysums Blomsterstykke er storveis, som blir glad av å få postkort, som kan bruke en halvtime på å skrive to setninger, som rer opp senga hver dag, som får gode ideer av å pusse tenner, som stadig prøver å bli et bedre menneske.

onsdag 15. juli 2009

T-baneobservasjoner # 4

Par-spesial

# Et par, begge ikledd gensere med blå & hvite horisontale striper, som holder hender over midtgangen.

# Hun har rødt hår. Han har sugemerker oppover hele halsen.

# Et litt famlende, ungt par på vei hjem fra kino. Han kjæler med lillefingeren hennes. Hun prøver å bruke voksne uttrykk.

lørdag 11. juli 2009

Sakprosakanonade

Jeg abonnerer på Norsklæreren, men jeg var ikke helt klar for et temanummer om sakprosa da den forrige utgaven kom. Det skyldtes en eksamensperiode med en solid overdose av tekstanalyse og tilhørende teori. På det tidspunktet så jeg metaforer på høylys dag, og Tønnessons kjepphester knegget konstant i bakhodet. Derfor lot jeg det ligge inntil videre. I ettertid viste det seg at det kanskje ikke var et sjakktrekk, for bladet inneholdt en grundig omtale av teksten vi fikk utdelt på eksamen. Men det gikk jo bra, så det får så være.

I dag har jeg imidlertid lest de fleste artiklene om sakprosa i skolen, og jeg gjorde meg opp noen tanker, blant annet om denne kanonen de har kåret, for egentlig føler jeg at den er litt overflødig. De historiske tekstene er stort sett velkjente tekster som på ulike måter setter anslag for nye tidstrender og ulike epoker, altså tekster som allerede er mye brukt i lærebøker. Mange av tekstene har jeg møtt på i løpet av min egen skolegang, selv før sakprosa ble framhevet i læreplanen.

Likevel er flere av tekstene ukjente for meg, og her er det kanskje noe interessant å hente, men når norsklærere har ferdige opplegg til «Om vort skriftsprog», «Fra det ubevisste sjeleliv» og «Kristendommen - den tiende landeplage» fra før, tviler jeg på at lista vil bidra til forandring med tanke på hvilke historiske sakprosatekstene som blir lest i skolen. Så lenge det trygge er inkludert, blir ikke det utrygge valgt. Det vil også være slik at den mer kunstneriske sakprosaen vil få et fortrinn, noe også utvalget viser.

Utvalget av samtidstekster synes jeg er betydelig mer interessant, men på en måte føler jeg også at en slik liste blir overflødig, mest fordi sakprosa er rundt oss hele tiden. Sakprosa er overalt, og istedenfor å lage en liste over forbilledlige tekster, kan man slå opp på en tilfeldig side i en avis og lese de ulike tekstene der. Man trenger ikke bare å lese det beste, men man kan få like mye ut av å ta for seg noe mangelfullt. På skolen blir elever møtt med så mange tekster som ligger milevis unna det de har mulighet for å skrive selv. Av og til kan det være godt å lese noe man kan pirke på og få et mer realistisk forhold til egen skriving. Det utelukker selvfølgelig ikke å lese virkelig gode tekster, for det trengs også. Uansett synes jeg man bør finne fram rykende ferske sakprosatekster, og ikke bare ta for seg noe gammelt og oppgått.

Det leder meg til avslutningspoenget, nemlig et sitat fra Tekstsamtaler, en bok fra da L97 rådet grunnen, der lærere snakker om en tekst og et undervisningsopplegg som har fungert bra i klasserommet. Den ene sier da: «Det er viktig at man prøver å finne ut hva elevene er interessert i, så det ikke blir kjedelig, altså. Vi konkurrerer mot ganske harde medier her». Jeg syntes det var godt sagt i seg selv, men det som er enda bedre er at man ikke lenger jobber mot de harde mediene - man har dem med på laget. Med sammensatte tekster, dagsaktuell sakprosa og digitale ferdigheter som nye mål, har man mulighet til å skape et norskfag som føles relevant og interessant for elevene. Den muligheten bør brukes.

onsdag 8. juli 2009

Litt språkleg påfyll

  • Norsk Ordbok er på R. Det er eit artig intervju her.
  • Tour de France er visst i gang. Eg held meg til Frode Grytten sin versjon. Meir min stil.
  • Kjekt å vite: Å lese underteksta i eit TV-program krev ein lesefart på 110 ord i minuttet.

lørdag 4. juli 2009

Ståa

Våkner som et levende vrak når klokka nærmer seg ti, med drømmeruner over hele kroppen, puta på gulvet. Det trengs en god dusj for å skylle vekk lakenavtrykk, få liv i marg & bein. De fire timene før jobb brukes til å karre seg gjennom noen sider Fløgstad, av og til ta en lang lønsj med mormor (der det diskes opp med egg & sild, te & jus, Rybak & gamle historier), foreta stadig avbrutte forsøk på å oppnå en tidsriktig koloritt på huden, kanskje lese litt i en avis og tenke på ting jeg burde ha gjort. På t-banen nedover svettes det, og vel ute i dagslyset passeres grå pensjonister som gjemmer seg bak møkkete ruter, samt solglade, eldre pakistanere som har samlet seg utenfor stamstedet, med sine velfriserte barter og noe rødt i glasset. Men pengene venter, og uniformen må på. Hjulene må holdes i gang. Jeg jobber bort sommerkvelden, gjør mitt for kontantstrømmen. Går derfra med ømme skuldre og svette øreganger. På stamstedet er klientellet yngre, og det er livlig rundt biljardbordet. Men jeg tar siste bane hjemover, og vel framme forsikrer jeg meg om at verden fortsatt er den samme, at Michael Jackson fortsatt er død, og at senga er der den skal.

onsdag 1. juli 2009

Midtveisvurdering

Når vi nå er halvveis i året, tenkte jeg å gi en statusoppdatering på hvordan jeg ligger an med nyttårsforsettene mine.

(1) La potetene koke lenge nok

- Jeg er nok fortsatt litt utålmodig når jeg lager mat, så pastaen blir fort i overkant al dente. Men potetene kommer seg.

(2) Ta en tur langs Vestlandet til sommeren

- Vel. Nå fikk jeg meg sommerjobb hele ferien, så det blir forskjøvet til neste sommer. Sånn kan det gå.

(3) Få hengt opp Paris-plakaten min

- Jada. Den er oppe. Littegrann skjev, men det får den tåle.

(4) Skrive en novelle eller to

- Jepp. To er nokså ferdig, og jeg er godt i gang med to nye. Det fløt bra en periode før eksamenstiden, så da satser jeg på å plukke opp tråden igjen til høsten.

(5) Se «Klassen» (Entre les murs)

- Sjekk. Nokså glissen kinosal, og jeg vet ikke om jeg er så veldig begeistret, men jeg har i det minste sett den.

(6) Spille mye Scrabble

- Her har jeg nok forsømt meg. Hvis noen har lyst, innber jeg til Scrabble med valgfri målform når det skulle være. Bare å si ifra.

(7) Kjøpe nye sko

- Jeg har faktisk kjøpt to par. Det må nesten være årsbeste.

------------------------

Alt i alt konkluderer vi med over middels grad av måloppnåelse. MEN: Hvis bra er godt, er kun bedre godt nok. Derfor har jeg også kommet opp med noen nye mål, delvis basert på erfaringer jeg har gjort meg det siste halve året.

(1) Få satt opp leselampe over senga
(2) Sjekke om jeg fortsatt kan å sykle
(3) Huske å spise, ta på nok klær (og huske min fars bursdag) når jeg er forelsket.
(4) Dele brødet i to før jeg putter det i fryseren
(5) Bruke opp pengene fra sommerjobben

søndag 28. juni 2009

Edru & nynorsk

Eg drikk ikkje alkohol, og eg nyttar nynorsk når det passar seg. Det er to standpunkt eg stundom må argumentere for, ikkje alltid med like stor velvilje frå mi side. Er det to val som krev ein heilt spesiell grunn?

At eg ikkje drikk alkohol, er berre fordi eg ikkje har eit behov for det. Eg treng ikkje, greiar meg fint utan. Men korleis kan du vite det utan å ha prøvd? Vel, eg veit at eg ikkje vil røyke, snuse, danse naken på Karl Johan osb. Eg treng då vel ikkje teste ut alt eg ikkje vil gjere. Men eg liker ikkje å bli kalt avhaldsmann. Det er ikkje eit religiøst eller kristent standpunkt, og andre må sjølv få gjere seg opp si eiga meining om dei vil drikke eller ikkje. Heilt greitt for meg. Det er deira val, og på same måte har eg teke mitt. Det held i massevis med to flasker eplemost. Eg er fin form dagen etterpå, kan fortelje det andre ikkje hugsar, og ein god dansar blir eg nok ikkje uansett.

Nynorskbruken min kjem av at eg liker språket, orda, klangen. Nynorsken kan gi noko ekstra til det eg skriv. Han gjer nytta si, er kjekk å ha, læt fint. Det er det personlege argumentet. Eg hatar når det å velje nynorsk blir det same som eit politisk standpunkt. Det skal ikkje vere slik at ein automatisk deler synspunkta til SU og NU om ein blir med i Norsk målungdom. Å velje mellom nynorsk og bokmål burde vere like enkelt som å velje mellom gulost og brunost på brødskiva, sykle eller gå, rutete skjorte eller ei med striper. Det er det målungdomen burde jobbe mot, ikkje lage ei smørje av språkpolitikk, tenestedirektiv og globaliseringsproblem. Men dei skal få styre med sitt. Eg er trass alt ikkje medlem, eg berre liker nynorsken.

tirsdag 23. juni 2009

Søknad om dagens ordspill

For tiden har jeg sommerjobb som pengeteller, og her forleden godkjente jeg en bit av en hundrelapp som var litt mindre enn halvparten av en hel hundrelapp. Det var ikke før etterpå at jeg fikk vite at mindre enn 50 % gir null verdi, 50-55 % tilsvarer halv verdi & over 55 % har full verdi.

Så da fikk jeg meg en lærepenge.

lørdag 20. juni 2009

Sogndal pao topp

Sogndal ligg no på førsteplass i Adecco-ligaen, så då fann eg fram godlåta. Stao no pao.



Skikkeleg dialekt, tøff coverversjon og artig imitasjon av vestlending som imiterer ein austlending. Det kan nesten ikkje bli betre.

Scora maol. Fao han inn. Scora maol.

torsdag 18. juni 2009

Topp ti svenske ord

I dag har jeg fått litt ekstern hjelp her på bloggen. Det har seg nemlig slik at Morten (en av mine venner fra det pent kledde vestkantbandet CADA) nå har blitt temmelig hekta på alt som er svensk. Da følte jeg at det var på sin plass (ja, både rett & rimelig) at han fikk stå for en andel av dagens liste (med litt hjelp fra svenskene i Deloitte). Utvalget består av:

gumman = kjerringa
snopp = penis (vardagligt)
bajsa = bæsje
julklapp = julegave
glad påsk = god påske
hångla = leka sexuellt utan att ha samlag

Jeg vil gjerne spe på med mine topp fire:

1. snåljåp = gjerrigknark
2. basfiol = kontrabass
3. smilfink = spyttslikker
4. förmåga = evne

Og det er selvsagt interesse for andres personlige favoritter.

mandag 15. juni 2009

Hjem igjen

Da har jeg kommet meg hjem for ferien. Ikke så langt, men kjærkomment likevel. Det passet egentlig bra, for lysstoffrøret på badet på hybelen har gått, så de siste dagene har jeg dusjet i mørket. Ikke direkte praktisk, så nytt rør kommer nok på plass i løpet av høsten. Og jeg fikk pakket ned tranflaska og tretten bøker, så jeg tror jeg skal klare meg. Da blir det først og fremst ny sommerjobb, deretter tung sommerlektyre, og forhåpentligvis en god dose kvalitetstid.

Jeg vil også henlede oppmerksomheten til La Blogothèque og deres Take-Away Shows med diverse indie-artisters spontane konserter rundt omkring i Paris. Kan hende det er gammelt nytt for andre, men for meg var det en gledelig sak å snuble over. Arcade Fire sin heisopptreden med magasinriving, samt Bon Iver sin korsang i et portrom, anbefales. Det er mye annet bra også.

fredag 12. juni 2009

Bestefar

Eg hadde ein bestefar som bygde landet. Han var ein av dei som sette opp kraftliner i fjellheimen, ein av dei som spente eit nett av ledningar på kryss og tvers, over heile landet, høge master som knitrar i regnet, gir straum til kvar avkrok. Og vi pratar om Noreg, landet der ein måtte sprengje seg veg, og bestefar var sprengbas, der fjella stod på sitt, der det var dei mot naturen, i Noreg, der det var så kaldt at mutterane fraus fast i fingrane om vinteren. Men bestefar brydde seg ikkje, fint å ikkje miste dei på bakken, og det var rå kraft og handemakt som reiste høgspentliner i tom natur, som lagde veg for framskrittet.

Og eg hadde ein bestefar som tålte alt, som kolliderte med ein militærlastebil, ein som kom ut frå skogen utan å halde vikeplikta, på ei rett strekning i full fart, og det lød eit smell djupt inne i Hedemarken. Det var ein totalvraka Mercedes, men ein levande bestefar. På sjukehuset var han blå og gul i andletet, med attsydd munn, færre tenner, nokre brudd, men framleis i live. Bestefar tålte det. Og han kunne falle ned trapper og treffe ein spiker, gå gjennom isen på Mjøsa og ramle ned frå leikestuetaket. Men framleis var han nesten to meter høg og hadde grove hender, framleis med eit godt sovehjarte, og framleis åt han fleire potetar enn eg kunne rekne.

Eg vil utbringe ein skål for dei som bygde landet, dei som nesten tålte alt.

Skål.

onsdag 10. juni 2009

Trenger man egentlig verb?

Noen har tydeligvis et mindre behov for verb enn meg. Disse sier blant annet: «jeg har lyst til å ut i sola», «jeg kunne tenke meg å hjem» & «jeg har planer om å ut i kveld». Det kan virke som om det å dra, gå & reise er oppskrytt, for så lenge man oppgir hvor man skal, sier det seg selv at det er snakk om en forflytning. Jeg unnlater som oftest å nevne det, men det plager meg litt at infinitivsmarkøren bare markerer en infinitiv, og ikke innleder en. Det oppstår et aldri så lite tomrom der, synes nå jeg. Jeg får litt medlidenhet med «å», som står helt alene.

Det ligger i tillegg en potensiell hovedfagsoppgave i verbet «å druse» (forslag til tittel: «Betydning og bruk av det informasjonsnøytrale verbet «å druse» sett i et svadafunksjonelt perspektiv»), som har spredd seg via en viss type ved navn Petter. Dette universalverbet kan altså, såvidt jeg har forstått, erstatte alle andre verb, noe som visstnok skal være praktisk. Jeg befinner meg ikke akkurat i målgruppen, men jeg må si at jeg stiller meg skeptisk, dog ikke bekymret. Det er et moteord, og moteord går av moten, særlig når det begynner å ta overhånd. Jeg husker blant annet verbet «å tæsje» fra den tiden da jeg gikk med skatesko og hadde hoppbakkesveis, altså en relativt kort periode. Det var et hyppig brukt verb, men det forsvant like fort som det dukket opp.

Men noen tar vare på disse ordene også. Det hender at en venn av meg fortsatt tar i bruk nettopp-lært-tysk-slangen fra åttende og sier at han skal «nehme» i stedet for «å ta». Alltid et kjærlig gjenhør.