Gengangere

Jeg sitter og skriver på en oppgave om Gengangere av Henrik Ibsen nå, og det er en stund siden sist jeg drev med litterær analyse og tolkning, merker jeg. Det er litt rustent. Men jeg har noen ideer:

Fra sist gang husker jeg at det var lurt å kommentere tittelen, og her går det for eksempel an å si at stykket heter Gengangere, ikke Gjengangere, for Ibsen var til stede på dette private skandinaviske språkmøtet i Stockholm i 1869, der de foreslo en tilnærming mellom svensk og dansk, og der et av vedtakene var å ta vekk j foran e, æ, ø (kjende, skjære, gjøre > kende, skære, gøre), hvorpå Ibsen fulgte opp med å skrive Gengangere, ikke Gjengangere, for Ibsen var skandinavist, og det går det an å lese ut fra tittelen.

Jeg husker også at vi burde si noe om det fortsatt var relevant i dagens samfunn, og på bakgrunn av Ibsens skandinavisme, som vi leste ut av tittelen, er det grunn til å tro at han ville mislikt at vi ikke unner svenskene ett eneste OL-gull. En skandinavist som Ibsen ville vært glad, men vi blir bare i dårlig humør når svenskene vinner. Nå handler det bare om psykologer, ødelagte staver og misunnelse, og den skandinaviske fellesfølelsen kan ta seg en bollepose, så her går det an å si at Ibsen har utspilt sin rolle.

Noe jeg aldri helt skjønte, var forskjellen på tema/motiv/budskap, men jeg husker at det var sånt som måtte med. Budskap handlet vel om hva forfatteren ønsket å fortelle oss, og der har jeg tenkt ut noen forslag:

1) At man for all del bør assurere.
2) At man blir deprimert av været på Vestlandet.
3) At man mister matlysten av halvsøskenkjærlighet.
4) At man aldri bør stole på en snekker.
5) At veneriske sykdommer var betydelig mer arvelig på 1800-tallet.
6) At «sol» var datidens slang for morfinpiller.

Nei, det er jammen ikke godt å si hva Ibsen ville si.

Men kanskje jeg heller skulle prøve meg på noe tverrfaglig, for det husker jeg at ofte falt i god jord. Siden jeg har matematikk som mitt andre fagfelt, kunne jeg nevne at Ibsen står for et av norskfagets skjæringspunkter med matematikken, nemlig ved at det naturlige tallet e inneholder Ibsens fødselsår. Ibsen ble født i 1828, og e = 2.71828183. Så kan man Ibsens fødselsår, er det ikke mye som skal til før man kan fem desimaler av e. Der har jeg en ganske sømløs overgang, tror jeg.

Noen ganger ble det verdsatt hvis vi kom på spennende paralleller og var litt originale, husker jeg, og jeg kom til å tenke på «The Chain» av Fleetwood Mac, en låt fra min fars vinylsamling, med linjene «you would never break the chain» og «chain keep us together», og det passer jo med at de ikke klarer å bryte kjedene, at det ikke er mulig å slippe unna. Determinismen tar deg, arven tar deg, også sitter du der med skjegget langt under bakkenivå. 

Vel, kanskje handler ikke «The Chain» om akkurat det, men trommisen ser i hvert fall ut som en gjenganger.