Egentlig var det så enkelt: Hvert medlem i Brødremenigheten, hver herrnhuter, var forventet å føre en løpende krønike over sitt liv. Livet var en roman, det skulle nedtegnes, livet var et «work in progress» der kapittel skulle føyes til kapittel (...); og når livet var slutt, skulle livets krønike leses opp for menigheten, en nærmest symbolsk opplesning, med utdrag, men teksten skulle foreligge.
- Lewis reise, s. 17-18
Kanskje er det et mål - ikke en nødvendighet eller en forpliktelse, men et mål - å dokumentere at man har levd. På sitt vis, med sin form for livskvalitet.
We need a record of our failures, we must document our love.
Uansett om det er et fotoalbum, eller hva, så er det et bevis: Jeg er her, jeg lever, jeg forandres.
Denne bloggen er det nærmeste jeg kommer et offentlig arkiv over mitt liv. Her ligger beviset, mitt Lebenslauf. Jeg er her. Jeg lever. Jeg forandres. Og det meste ligger her, om ikke oppe i dagen, så et sted mellom linjene, i referansene, sitatene, hintene, iscenesettelsen osv. Det er min pyntede bearbeidelse av livet i skrift, alltid utilstrekkelig, men likevel en bearbeidelse, dokumentasjonen på dette «work in progress» der kapittel skal føyes til kapittel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar