Sakprosakanonade

Jeg abonnerer på Norsklæreren, men jeg var ikke helt klar for et temanummer om sakprosa da den forrige utgaven kom. Det skyldtes en eksamensperiode med en solid overdose av tekstanalyse og tilhørende teori. På det tidspunktet så jeg metaforer på høylys dag, og Tønnessons kjepphester knegget konstant i bakhodet. Derfor lot jeg det ligge inntil videre. I ettertid viste det seg at det kanskje ikke var et sjakktrekk, for bladet inneholdt en grundig omtale av teksten vi fikk utdelt på eksamen. Men det gikk jo bra, så det får så være.

I dag har jeg imidlertid lest de fleste artiklene om sakprosa i skolen, og jeg gjorde meg opp noen tanker, blant annet om denne kanonen de har kåret, for egentlig føler jeg at den er litt overflødig. De historiske tekstene er stort sett velkjente tekster som på ulike måter setter anslag for nye tidstrender og ulike epoker, altså tekster som allerede er mye brukt i lærebøker. Mange av tekstene har jeg møtt på i løpet av min egen skolegang, selv før sakprosa ble framhevet i læreplanen.

Likevel er flere av tekstene ukjente for meg, og her er det kanskje noe interessant å hente, men når norsklærere har ferdige opplegg til «Om vort skriftsprog», «Fra det ubevisste sjeleliv» og «Kristendommen - den tiende landeplage» fra før, tviler jeg på at lista vil bidra til forandring med tanke på hvilke historiske sakprosatekstene som blir lest i skolen. Så lenge det trygge er inkludert, blir ikke det utrygge valgt. Det vil også være slik at den mer kunstneriske sakprosaen vil få et fortrinn, noe også utvalget viser.

Utvalget av samtidstekster synes jeg er betydelig mer interessant, men på en måte føler jeg også at en slik liste blir overflødig, mest fordi sakprosa er rundt oss hele tiden. Sakprosa er overalt, og istedenfor å lage en liste over forbilledlige tekster, kan man slå opp på en tilfeldig side i en avis og lese de ulike tekstene der. Man trenger ikke bare å lese det beste, men man kan få like mye ut av å ta for seg noe mangelfullt. På skolen blir elever møtt med så mange tekster som ligger milevis unna det de har mulighet for å skrive selv. Av og til kan det være godt å lese noe man kan pirke på og få et mer realistisk forhold til egen skriving. Det utelukker selvfølgelig ikke å lese virkelig gode tekster, for det trengs også. Uansett synes jeg man bør finne fram rykende ferske sakprosatekster, og ikke bare ta for seg noe gammelt og oppgått.

Det leder meg til avslutningspoenget, nemlig et sitat fra Tekstsamtaler, en bok fra da L97 rådet grunnen, der lærere snakker om en tekst og et undervisningsopplegg som har fungert bra i klasserommet. Den ene sier da: «Det er viktig at man prøver å finne ut hva elevene er interessert i, så det ikke blir kjedelig, altså. Vi konkurrerer mot ganske harde medier her». Jeg syntes det var godt sagt i seg selv, men det som er enda bedre er at man ikke lenger jobber mot de harde mediene - man har dem med på laget. Med sammensatte tekster, dagsaktuell sakprosa og digitale ferdigheter som nye mål, har man mulighet til å skape et norskfag som føles relevant og interessant for elevene. Den muligheten bør brukes.