Fra snekker til norsklærer

Hva skal du bli når du blir stor, da?

Det fantes en tid da verden var enkel. Da var barnehagen endeløs, gleden var en sandkasse med spade og bil, og det fantes bare to ting man kunne bli når man ble stor: snekker eller brannmann. Jeg skulle bli snekker. Men brannmann Sam var kjekk og stram, så det var ikke bare-bare å velge. For jentene var det derimot enkelt, for de kunne bare bli prinsesser.

Senere fant man ut at det var flere yrker å velge blant, og da ble det populært å bli ting med lange navn. Tannpastahettepåskruer var et hett yrkesvalg inntil man innså at det kanskje ikke ville være så morsomt. Da gikk man over til å ville bli oppfinner. Det var mye bedre å finne opp en maskin som gjorde jobben for deg, for da kunne man si at man var tannpastahettepåskruingsmaskinoppfinner, og det var et enda lengre ord.

Mens andre så peilet seg inn på å bli fotballstjerner i løpet av femteklasse (seff på ManU), ble jeg gudfryktig og fikk det for meg at jeg skulle bli prest. Jeg er usikker på hvor den ideen kom ifra, men jeg ba i hvert fall flittig kveldsbønn gjemt under dyna. Men nå er det nå en gang slik at hvis du ser ut som en kanin, med tenna på tørk, blir du mobbet uansett hvor mange ganger du ber Fader Vår hver kveld. Etter hvert fikk jeg meg regulering, og jeg sluttet å tro på Gud. Da måtte jeg finne meg noe annet å satse på.

Ettersom barn er søte når de er små, tenkte jeg at jeg kunne bli barnehageonkel. Det måtte da være koselig, tenkte jeg, og jeg var den eneste gutten som prøvde ut det yrket under arbeidsuka på ungdomsskolen. Bortsett fra å gjenoppdage at gleden fortsatt var en sandkasse med spade og bil, fant jeg ut at barnehageansatte egentlig bare skulle sitte å småprate med de andre barnehageansatte og rope høyt og irettesettende når de små barna gjorde noe de ikke burde. Jeg trengte noe mer utfordrende enn det.

Dermed vurderte jeg læreryrket, men etter en ærlig og grundig tilbakemelding av det første jeg skrev i norsk på videregående, innså jeg at jeg måtte få til noe bedre før det kunne være aktuelt. Min norsklærer leste senere opp en oppgave som hadde fått en sjuer, og jeg tenkte at hvis jeg får en sjuer, så blir jeg norsklærer. Nå fikk jeg ingen sjuer, men jeg ble en god skribent, og jeg fikk en novelle antatt i andreklasse, og det burde vel være bra nok til å forsvare yrkesvalget, tenkte jeg. Dessuten er det så mye spennende som ligger i norskfaget og læreryrket. Dermed er det den veien jeg har valgt.

Så mens andre vil bli samfunnsviter eller bedreviter, bakmann eller bankmann, agronom eller idiom, vil jeg bli norsklærer med rutete skjorter, kaffekopp og dårlige ordspill. Det tror jeg blir veldig bra.