søndag 27. desember 2009

Topp 5 dialektalbum frå 2009

Etter framlegg frå Erik blir det ei kåring av dei fem beste dialektplatene som kom i året som snart har gått. Med digresjonar. Musikken kan du finne på Spotify.

# 5 : Side Brok - Ekte Menn

Side Brok er ei rapgruppe frå Ørsta, plassen der Ivar Aasen kom ifrå, og dei har etter kvart blitt nokså kjende. For ikkje lenge sidan kom dokumentarfilmen Heimegutar som handlar om gruppa, og i samband med syninga på BFF sa to av dei noko om kvifor nett denne dialekten gjorde seg til rapping:

«Fordi sunnmørsdialekta he mykje kraftige konsonantar og sterke lydar som knitra og spraka, som gjer det til et rytmiske språk.» - Runar Gudnason. «Og veldig sexy.» - Bård Aasen Lødemel

Eit utdrag:

alle vil verte godtatt /
om du e mozart, borat, advokat, dovakt /
på vitamina elle prozac, motsatt /
kan’kje du ver dej sjøl uten å verte motsagt /
hat og behag, smak og bedrag /
det e kvar dag frå daggry te daggry /
det e sånn det e i kvar bygd og kvar by /
skadefryd og gammen i vilden avsky /

Dette er frå låta «Skjemde», og dette er triksing med bokstavar (advokat, dovakt) og miksing med ordtak (skadefryd og gammen i vilden avsky), eklektiske koblingar (mozart, borat) og godt driv. Dette er ikkje lågkultur, men ekte ordkunst frå ekte menn.

# 4 : Kråkesølv - Trådnøsting

Kråkesølv speler indierock og kjem frå Bodø, og det er ei fin, lita plate. Då dei blei intervjua av Anne Lindmo, kom dei inn på bowling, for dei er ivrige på å spele bowling, dei gjorde det når øvinga gjekk dårleg, det er det som har gjort at bandet har halde saman, og dei takkar bedriftsbowlingen i Bodø på takkelista, der dei ligg i tredje divisjon og går for opprykk, og eg synest det er fint med slike som nesten heller vil bli proffe bowlingspelarar enn å gjere det stort med bandet.

# 3 : Tom Roger Aasland - Blod på spora

Tom Roger Aadland har omsett Dylan-plata Blood On The Tracks til nynorsk. No var dette eigentleg ei liste med dialektalbum, men denne passar fint inn. Eg har ikkje gått omsettinga etter i saumane, men løysingane verkar gode, det er fine liner både her og der, og han gjer tekstane til sine eigne. Det er eigentleg eit sympatisk prosjekt, for det opnar òg opp for å høyre på originalen på ein annan måte.

Dette med Bob Dylan har nokre røter til norskfaget, for på ungdomsskolen kom norsklæraren inn med kassegitar ein time. Då skulle vi syngje «Don't Think Twice, It's All Right», deretter den omsette versjonen til Jan Erik Vold. Det blei allsang med Dylan på norsk og ein norsklærar som synte fram ei ny side av seg sjølv, og denne vinklinga opna opp noko, på same måte som då eg fann ei tolking av «Emotionally Yours» skrive av norsklæraren min på vidaregåande, slik at eg òg kjem til å bli ein norsklærar med sansen for Bob Dylan.

#2 : John Olav Nilsen & Gjengen - For sant til å være godt

John Olav Nilsen & Gjengen er eit rockeband frå Loddefjord i Bergen som har fått ein del merksemd i media og som kjem høgt opp på kåringar av det beste albumet i år. Endeleg noko god, ny norskspråkleg rock etter dei fire store (Jokke, Raga, DumDum & deLillos), seier musikkjournalistane, og eg synest det er utruleg at ikkje John Doe blir trekt fram, for det er slik norsk rock skal vere, men John Olav Nilsen skriv god gatepoesi, bra låter på bergensdialekt.

I filmen High Fidelity seier Rob: «Did I listen to pop music because I was miserable? Or was I miserable because I listened to pop music?» Og eg har det nok på same måten når eg høyrer på artistar som John Olav Nilsen. Uansett kva som kom først, gjorde det at eg skreiv ein tekst som dette i haust:

Av og til vil eg berre forsvinne, bli ein i mengda, ein av ingen. Eg vil vere eit eksamensnummer, lesesalplass 229 og eit blikk med vakuum. Snart vil eg skrå ut mellom VB og Abel og sparke i lauvet ned mot grusplassen med minneplata til A. Storsveen, eller eg vil gå i gatene med eventyrnamna og tenkje på deg. Nok eit forsvinnings- nummer og ingen veit det, ingen såg det, ingen brydde seg.

#1 : Stein Torleif Bjella - Heidersmenn

Bjella kjem frå Øvre-Ål i Hallingdal og er visesongar med kassegitar og tekstar på hallingmålet. Det var han som sat på kjøkenet og spelte i eit tidlegare blogginnlegg. Han syng om bygda og bygdeoriginalar, men det kan likevel treffe ein bygut som meg,
som i «Lite Peng»:

Hei Gud
Du må bi lei tå store ord
Neste gong
Kom sjøl
Ikkje send junior

For kva handlar det eigentleg om?

Handlar det om å seie hei til Gud som ein kamerat, om at det er dei små tinga som gjeld, som å fylle gamlinga med jus, få hjartespreng av Språkteigen? Eller er det eit åtak, ei kjensle av å få lite att for dei store orda? Eller handlar det om at Han burde kome sjølv, så vi kan ta ein kaffikopp saman, berre prate ut litt, om dei små tinga, finne ut kor vi står. Eller handlar det, som resten av songen, om at du ikkje er åleine, at det alltid er ein kamerat, Gud eller kvarmannsen, som berre er der ute ein plass, utan at du kjenner dei, berre så du veit at du ikkje er åleine?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar