Kunsten å leve

Kvardag

Livet er ikkje noko jolekort, ikkje nokon idyll. Det er kvardag, synd og sjukdom, hat og ovund, slit og armod.

- O.H.H. (02.12.46)

Det er onsdag, og det er kvardag. Det er oppgåver ein må gjere, ein roman ein må lese, ein jobb ein må gjere, ei timeliste ein må skrive, ein lang dag på Blindern.

Men det gjeng an å leva
i kvardagen òg,
den grå stille dagen

(frå «Kvardag»)

For kvardagen kan vere noko meir. Det er varmen på t-banen, ei lyspære som slår seg på, eit riktig svar, ein god ven, ein paprika på salamien, ein halvtime med dagboka til Olav H. Hauge, ein svensk-lektor som seier noko morosamt, ein elev som skjøner det eg legg fram, ein krone-is i regnet, ein telefon heim til mor & far, ein omelett som ser ut som ein omelett, ei stille stund, ei plate med Iron & Wine.

Til en Vulkan

O kjære deg, en sterk Vulkan
som aller først på Island gav
et asket Himmelrom
alt stoppet opp i Oppholdsrom,
hvert eneste Baggasjerom,
og ingen kom seg utenom,
du var en Helligdom! --

Bort på Island var du glemt
Så sørgende i Isbre gjemt
ditt varme Hjerte var.
Du ville vise deg litt fram
spre aske helt til Amsterdam,
bli uttalt feil på TV-Program
en brennbar Arbeidskar.

Dig venter Skjebnen uten Ro.
Som Herkules i Drageblod
du døer i seige Ild.
Dog døe du stolt, Vulkan! thi vid:
Europas Kraft ei rækker did
at forme sligen Pyramid,
som være kan dit Bild.

Takk til Mats for oppgave. Takk til W. for intertekstualiteten.

Metode

I går las eg i Norsk Litteraturhistorie, og bortsett frå at ho er særs velskrive, og bortsett frå at det er stas med kommentarar som «PTA i toppform» frå ho eg har lånt boka av, så var det ei setning som fekk meg til å tenkje på meg sjølv i går. Eg hadde hamna litt utanfor pensum, så eg sat og las om Øystein Lønn, som eg skreiv om på særemnet mitt, og der stod det: «I Lønns forfatterskap møter vi kraftløse, nølende og berøringsredde menn som ikke lenger har «metoder» eller strategier som virker.» Og eg kan vere ein slik ein. Det er det berre å be om orsaking for, både på etterskot og førehand. Men eg ville berre seie at sjølv om eg kan vere kraftlaus, så prøver eg å samle krefter for å gjere noko stort. Sjølv om eg kan vere nølande, så prøver eg å finne roen, og sjølv om eg kan vere berøringsredd, så har eg ei von om at dei små kjærteikna kan virke mest. Og eg er alltid på leiting etter ein metode, ein strategi, eller ein måte å takle alt på. Eg er nok tafatt, men sjølv tafatte menn gjer så godt dei kan. Så de får bere over med meg. Det er ikkje anna råd. Ikkje anna å gjere. Eg gjer så godt eg kan.

Det som er trikset

«Holde oppe døren for kvinner - den saken er grei (...) Og et mer komplisert forhold til kvinner trenger man ikke å ha.»

- Jan Guillou, Bokprogrammet, 26.01.10

Det funker visst. Her er beviset.

- Der åpnet han døren for meg, og jeg bare «jeg har vært i LA i tre år og aldri har noen gutt åpnet døra for meg», sier Cyrus på «Ellen», ifølge Access Hollywood.

Det skulle jeg også ha klart.

Noen ganger

I fleire av Wergelands dikt er kunsten og kunstnarens kår eit viktig motiv. Grei ut om korleis dette motivet kjem til uttrykk i dikta "Til en Gran" og "Følg Kaldet".

Noen ganger må du rote til pulten for å få oversikt.

Noen ganger ser du ikke motivet for bare grantrær.

Noen ganger innser du at statue-avdukninger ikke lenger er hva de en gang var.

Til slutt blir du ferdig.

Noen ganger er det ålreit.

Bergenstur

I

Jeg kjører med nattoget til Bergen og får nesten ikke sove. Det er håpløst å finne en god sovestilling. Sidekameraten min skal av på Finse litt over fire, og jeg er våken, så jeg ønsker ham en god tur. Vi er på Voss halv seks, og jeg blir nesten litt rørt av alle de som har møtt opp for å hente slektninger og kjærester. Det er fint.

Et sted mellom Voss og Bergen.

II

Jeg kjøper en bagett og kaffe på togstasjonen, og jeg blir sittende en stund før jeg går ut i byen. Gatene i Bergen er tomme så tidlig om morgenen, bortsett fra bussene. En Securitas-vekter spyler fortauet, en papirpose blåser over Torgallmenningen, og en mann med bart setter ut en potteplane foran butikken. Jeg bare går & går.

Togstasjonfrokost.

III

Jeg kommer til responskurset på Skrivekunstakademiet, det som er målet for hele turen, og jeg blir delvis overrasket over ansiktene bak tekstene jeg har lest på forhånd. Men etter hvert faller det meste på plass, og jeg synes det er noe fint med at vi sitter her og prater & prater sammen om tekstene våre, en gjeng som aldri ville ha gjort det hvis det ikke hadde vært for dette.

Statue med ryggen til.

IV

Hotellrommet mitt er som hotellrom flest. Intetsigende. Jeg har utsikt ut på et tak. Etter en stund går det opp for meg at det er mer enn intetsigende. Det er ikke brevpapir der, ingenting i minibaren, ingenting å se på fjernsynet. Bare jeg som sitter på senga og skriver & skriver. Jeg legger meg tidlig og glemmer å stille klokka.

V

Dagen etterpå er det min tur til å få respons, og det varmer i hjerterota. De skjønner hintene, de har fine lesninger, de er positive, de kommer inn på der det brister, de får meg til å tenke på hva som bør være fast og hva som skal åpne opp for noe mer, på referansene mine, og de kommenterer ikke det jeg trodde de ville kommentere. Og det er fint.

Endringer i startfasen.

VI

Planen er å rutle rundt i Bergen til nattoget går, kanskje finne en kino, men den eldste av kursdeltakerne sier jeg kan låne leiligheten som han pleier å skrive i. Han kjører meg opp, og jeg blir rørt av omtanken. Jeg takker & takker. Før jeg drar derfra, legger jeg igjen et stykke knekkprosa som nok en takk:

Som takk for mat og opphold

Da
har jeg spist
god gulasj-suppe
med rundstykker til og
hørt på radioen
og sett på
bilder i
Edward Hopper-boka di
og skrevet
og strøket i
novellene mine og
jeg må si at pleddet
var deilig
og jeg tok den
siste jogurten i kjøleskapet
og jeg har sett ut
på vannet og tenkt
at du har et fint
sted å skrive

hei & hå
og takk for nå

Forfatterselvportrett.