Trenger man egentlig verb?

Noen har tydeligvis et mindre behov for verb enn meg. Disse sier blant annet: «jeg har lyst til å ut i sola», «jeg kunne tenke meg å hjem» & «jeg har planer om å ut i kveld». Det kan virke som om det å dra, gå & reise er oppskrytt, for så lenge man oppgir hvor man skal, sier det seg selv at det er snakk om en forflytning. Jeg unnlater som oftest å nevne det, men det plager meg litt at infinitivsmarkøren bare markerer en infinitiv, og ikke innleder en. Det oppstår et aldri så lite tomrom der, synes nå jeg. Jeg får litt medlidenhet med «å», som står helt alene.

Det ligger i tillegg en potensiell hovedfagsoppgave i verbet «å druse» (forslag til tittel: «Betydning og bruk av det informasjonsnøytrale verbet «å druse» sett i et svadafunksjonelt perspektiv»), som har spredd seg via en viss type ved navn Petter. Dette universalverbet kan altså, såvidt jeg har forstått, erstatte alle andre verb, noe som visstnok skal være praktisk. Jeg befinner meg ikke akkurat i målgruppen, men jeg må si at jeg stiller meg skeptisk, dog ikke bekymret. Det er et moteord, og moteord går av moten, særlig når det begynner å ta overhånd. Jeg husker blant annet verbet «å tæsje» fra den tiden da jeg gikk med skatesko og hadde hoppbakkesveis, altså en relativt kort periode. Det var et hyppig brukt verb, men det forsvant like fort som det dukket opp.

Men noen tar vare på disse ordene også. Det hender at en venn av meg fortsatt tar i bruk nettopp-lært-tysk-slangen fra åttende og sier at han skal «nehme» i stedet for «å ta». Alltid et kjærlig gjenhør.