Kjempebra

Jeg har lurt på hvorfor ellers stødige skribenter kan finne på å skrive kjempebra i to ord. Hva er det som gjør dette ordet ekstra sårbart for urettmessig orddeling? Stilt overfor et slikt spørsmål funderte jeg på hva den godeste grammatikklærer Lie ville gjort.

Jo, han ville sikkert hentet ned den utslitte førsteutgaven av Norsk Referansegrammatikk fra bokhylla (hvis den ikke lå på nattbordet), klødd seg litt i skjegget og veid ulike argumenter for og imot. Jeg tenkte å gjøre omtrent det samme, bare med betydelig mindre skjegg og en pent brukt versjon av NRG. Og litt mer populistisk. Det vil også si at det er begrenset med kildearbeid og at mer akademiske metoder må til for å bekrefte framstillingen. Men jeg tror jeg er på rett spor, altså.

Den mest påfallende grunnen kan være at Word spanderer en rød sikksakk-bord under ordet og isteden foreslår ord som kjempebøra og kjempebrak, mens kjempe bra blir godtatt. Å kjempe bra blir noe annet, og nok en gang har stavekontrollen vist seg fra sin mindre gunstige side. Men dette er neppe hele grunnen. La oss gå dypere inn i materien og se på litt beslektede uttrykk.

Kjempebra tilsvarer uttrykk som veldig bra, svært bra, voldsomt bra, sykt bra, jævlig bra og enormt bra. Alle skrevet som to ord. Da er det kanskje ikke så rart at kjempebra splittes. Men forklaringen på forskjellen ligger her i ordklassene og deres kjennetegn. Bra er et adjektiv, den er vel grei, mens alle de andre ordene (veldig, svært, voldsomt, sykt, jævlig og enormt) sier noe om at egenskapen til adjektivet er til stede i stor grad. Altså er disse ordene også adjektiv, som beskriver graden av adjektivet bra. (Som «adledd til kjernen» for de drevne). Men hvorfor gjelder ikke det samme for kjempebra?

Grunnen er at kjempe ikke er et adjektiv: * Kjempe, kjempere, kjempest? Det er derimot et substantiv: En kjempe, kjempen, kjemper, kjempene. Og vi bruker det ofte for å si at et substantiv er større eller bedre enn et annet, for eksempel kjempebåt, kjempedag og kjempeseng. Det er altså ting som er store og bra nok for en kjempe. Der følger det vanlige norske regler for ordsammensetning av to substantiv, nemlig at det skal skrives i ett ord. Antakeligvis fordi det er veldig produktivt substantiv i den funksjonen og fordi konnotasjonen har blitt større enn denotasjonen (så det nærmest fungerer som et adjektiv), har vi også slått det sammen med ulike adjektiv. Vi har kjempetøff, kjempelei og kjempeglad, med uendelig mange flere muligheter. Men det skal altså fortsatt skrives i ett ord ettersom kjempe er et substantiv og ikke et adjektiv.

Så der har vi en begrunnelse hvis noen skulle lure. Sånn cirka i hvert fall. Det samme skulle gjelde for dritbra, men dette er ikke inkludert i ordboka og neppe gangbar skriftlig norsk uansatt.

Dette er forresten mitt 100. innlegg. Kjempebra, eller hva?