Jeg synes litt synd på Sigbjørn Obstfelder. Han har blitt stående som så veldig fremmedgjort og angstfull, særlig gjennom «Jeg ser» og «Byliv» som er så flittig brukt i skolen. Selvsagt er disse som skapt for å trekke ut essensen av begrepet nyromantikken, så det legger jeg meg ikke opp i, men jeg synes man bør nevne at han skrev mange andre dikt av en mer melodiøs og romantisk karakter med mye natur og lengsel, og at disse er vel verdt å lese. Han blir kanskje litt entydig framstilt. Men han blir i det minste husket og lest fortsatt, og det er vel det viktigste for en dikter. Og på wikipedia leste jeg at han ble «gravlagt samme dag som hans eneste barn, en datter, ble født», så jeg synes litt synd på han.
Men det skulle jo egentlig ikke bli så trist, dette her. Jeg hadde bare tenkt til å dele et dikt som jeg synes gir et fint øyeblikksbilde, nemlig «Himmel, du rødmer».
Himmel, du rødmer svagt dernede,
hvor solen bag kuplerne svandt.
Himmel, dit ansigts klare ro
streifes let og mildt af dit brede,
ædelmodige smil. Er det os,
folkene, som spaserer hernede,
lygterne, lysene, vi har tændt,
eller gjemmer horisonten en glæde,
der tegner rødmen på din aftens bleghed.
Bildet er tatt fra hybelen min en gang i høst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar