Under engelskens påvirkning

What do you think? Er det et problem at engelsken gradvis tar over for norsk i enkelte sammenhenger og at ordforrådet vårt stadig inneholder nye engelske ord? Jeg overhørte for eksempel en samtale mellom festglade ungdommer i påsken som lurte på hvor mye de ville bli «charga» for å «trashe» hotellrommet.

Men det som skjer er ikke uten historiske paralleller, for hvis vi tar en setning som «skredderen tenkte at trøya passet fortreffelig, men kunden klaget og mente at plagget var for kort og tøyet simpelt og grovt» (fra Lomheims Språkreisa), så inneholder den bare tre ord som ikke har kommet inn som tyske låneord. De 21 andre har vi fra tysk. Men ingen vil vel påstå at dette ikke er norsk i dag. Mengden ord vi har fra tysk er overveldende, men disse har likevel blitt en integrert del av norsk. Kan man ikke da si at det samme vil skje med alle de engelske ordene som sniker seg inn?

Til en viss grad vil de nok det, og det finnes mange engelske lånord som er i bruk på norsk uten at de føles særlig fremmede (som kult, tøft, røft, triks, kjeks), men en del engelske ord stikker seg ut i negativ retning. Jeg har tidligere nevnt at ordet ekkelt tydeligvis er på vei ut fra vokabularet vårt, noe som for meg blir unødvendig jåleri.

Det er også slik at jo flinkere vi blir i engelsk, jo større blir terskelen for å norvagisere ordene. Slikt var lettere før da ikke så mange hadde et forhold til hvordan disse ordene egentlig skulle uttales og skrives. Nå blir det ramaskrik bare man nevner diftong og bacon i samme setning. Det fører til at mange ord holder den engelske ordlyden bedre, men det er klart at disse også til en viss grad vil rette seg etter norske forhold.

Og for å komme tilbake til tyskeksempelet til Lomheim, så er en viktig forskjell på hanseatenes tidsalder og nå at informasjonen og ordene i dag sprer seg med lysets fart. Nå får vi engelsk inn gjennom alle mulige medier. Alt er globalt, og alt skjer på engelsk. Siden utviklingen går såpass mye fortere, og fordi vi også snakker om seriøse domenetap, kommer dette til å bli mer omfattende enn den påvirkningen tysken hadde. Og tyskens dominans gikk jo over etter hvert, men finnes det noe som kan true engelskens posisjon?

Riktignok snakker man om at maktsentret i verden vil flytte seg østover (Verden etter Amerika o.l.), men dette vil nok ikke få noe å si for det dominerende språket i verden. I disse faktafilmene som har dukket opp på nettet (for eksempel Did u know 2.0) sies det jo at Kina om ti år vil være det landet i verden med flest engelskspråklige. Engelsk er såpass etablert som verdensspråk at det neppe er noe som kan utfordre den posisjonen. Herfra og ut er det engelsk som gjelder.

Og det er ikke uten problemer. Ett av dem er at enkelte synes å tro at alle i Norge kan engelsk, noe som ikke stemmer. Det finnes gamle mennesker, for eksempel mormoren min, som ikke forstår engelsk. Hun synes det er frustrerende å ikke skjønne mye av det som blir sagt, og føler seg utenfor når enkelte personer tar for seg av engelske ord og vendinger.

Når man kan engelsk, tenker man ikke over det, men hvis du tenker over det, vil du oppdage at det er der hele tiden. Det blir sendt engelske reklamer uten tekst, det brukes engelske ord på alle slags produkter og det blir brukt engelske ord i samfunnsdebatten. Og med fokus på klarspråk i samfunnet og at folk skal forstå informasjonen som blir gitt, bør det også skapes forståelse for at unødvendig bruk av engelsk gjør at enkelte nordmenn føler seg ekskludert fra fellesskapet. Det er ikke noe særlig når det er snakk om ditt eget språk og ditt eget land.

Men jeg er ikke en språkpurist. Jeg sier ikke at alle engelske ord bør byttes ut og at vi skal tviholde på alt som er norsk. Jeg påpeker bare at det er viktig å bremse det så langt det lar seg gjøre. Det er viktig å ikke la det skje for fort. Vi må la alle henge med og beholde et språk med særpreg og substans.