Dikt til t-banen (de skranglende røde)

La Jan Erik Vold savne sine blå trikker,
sine Briskeby-trikker som alltid var blå,
men la meg beholde de skranglende røde,
de skranglende røde med
løse seter og grafitti på veggene,
og navnene på mennesker
som en gang elsket hverandre
og som risset det inn
med kniv i vinduskarmene.

Og la heller min hybelnabo få
glede seg over de skinnende hvite,
de nye og hvite, de
som lager så fin lyd når
de forlater perrongen,
nesten som jagerfly som tar av,
som gjør det mulig
for oss to,
å prate om Jesse Owens
mellom Majorstua og National.

Nei, gi meg heller de skranglende røde,
bygget i 1967 av EAG eller EGA, som
er falmet i fargen
med tyggis på gulvet, slik jeg
husker dem fra alle turene fram
og tilbake
mellom deg og meg,
med dører som lukker seg
opp av seg selv.

Ja, gi meg heller de skranglende røde.